Etter to års stengning har New Museum i New York endelig åpnet dørene igjen, nå med et nytt tilbygg tegnet av Office for Metropolitan Architecture (OMA) ved Shohei Shigematsu og Rem Koolhaas. Den fraktallignende, kantete fasaden og de overraskende bratte trappene gir i hvert fall en følelse av et museum som vil noe. Sammenlignet med en annen nyoppusset New York-institusjon, Studio Museum i Harlem, som strekker seg etter et luksuriøst uttrykk og står i fare for å minne mest om en fancy hotellobby, signaliserer New Museums nybygg en eksperimentvilje som kler institusjonen. Kunsthallen har siden oppstarten i 1977 dyrket det «nye» i streng forstand: ny kunst, nye stemmer, det strengt samtidige.
I pressemeldingen til åpningsutstillingen New Humans: Memories of the Future heter det at den ser på kunstens interesse for hva det vil si å være menneske i møte med store teknologiske omveltninger. Det kunne gitt forventninger om immersive installasjoner, KI-genererte verk, verdensbygging i VR eller bare en generell følelse av hightech. I stedet kontrer kurator-teamet med Massimiliano Gioni i spissen med en historisk orientert utstilling, hvor premisset er at de mange forestillingene som preger samtidskunsten om forholdet mellom menneske og maskin – fra det teknoutopiske til dystre spådommer om fremmedgjøring fra blikket, språket, selve subjektiviteten – har en lang forhistorie.
Når en institusjon som New Museum vender seg mot modernismen og kunsthistorien i sin åpningsutstilling, er det et retningsvalg som har fått kritikeren Ben Davis til å antyde at selve prosjektet «samtidskunst» slik vi kjenner det er i ferd med å dø. Davis legger ingen normativ vurdering i denne observasjonen. Men det er åpenbart at den radikale inklusiviteten legger et økt press på kuratorenes evne til å gjøre målrettede valg og skape sammenhenger – og vite å begrense seg.
Med over 150 kunstnere, 700 objekter og noen verk som er mer enn 100 år gamle, strekker utstillingen seg over tre av etasjene i de nå dobbelt så store gallerirommene. Den starter med rommet «Reproductive Futures», der du blant annet finner fotografier av svenske Lennart Nilsson, en pioner innen fosterfotografi. Den nærgående teknikken hans gjør at du kan se nerver, vev og årer. Fosteret fremstår dessuten nesten selvlysende, noe som får det til å se merkelig utenomjordisk ut. De kontrastfylte bildene, minner om Star Child i filmen 2001: En Romodyssé (1968), og har en fin kobling til maleriserien Heroned (2026) av kenyanske Wangechi Mutu, på motsatt vegg. Også disse har en astral kvalitet, med kvinnekropper som åpner seg mot plantevev eller vokser insektvinger, hybride skikkelser fanget midt i en metamorfose.
I naborommet finner man Hans Bellmers La Demie-Poupée (1972), en partert dukke med bare ett ben, én arm og ett bryst, plassert like foran Cao Feis animerte video Meta-Mentary (2022), der en glatthodet avatar, halvt menneske og halvt mekanisk blekksprut, svever foran en pastellfarget himmel. Begge antyder kroppen som fragmentert, med et sett med utskiftbare deler, og fyrer opp under ubehaget som hefter ved fremstillinger av menneskeanatomien som hybrid og manipulerbar. I samme rom vises Harun Farockis video Auge/Maschine III (2003), som består av bilder laget av maskiner, for maskiner, og dermed kort og godt tar mennesket ut av den teknologiske prosessen. Hito Steyerls Mechanical Kurds (2025) er en dokumentar om kurdiske flyktninger i Irak som tjener en luselønn på å tagge og klassifisere dronebilder for Amazon. Steyerl peker på at det såkalt autonome maskinblikket er avhengig av menneskelig arbeid – men et arbeid som må rette seg etter maskinens logikk.
Mechanical Kurds er et av få verk i utstillingen som konkret adresserer en dystopisk samtid. Et annet er Camille Henrots In the Veins (2026), en slags oppfølger til hennes Grosse Fatigue (2013). I en rask montasje veksler filmen mellom opptak fra et rehabiliteringssenter for ville dyr – en otterbaby som mates med tåteflaske, veterinærer som opererer – og opptak av kunstnerens egen sønn. Det visuelle språket binder generasjoner sammen, med animerte dyreklistremerker som ser ut som de er limt på bildene. Filmen er lydlagt med en barnestemme som leser en tekst om klimakrisen og fremtiden og gjør fremtidsfrykten og anklagen fra den oppvoksende generasjon, som utstillingen ellers behandler mer indirekte, konkret.
Denne typen tesedrevne, encyklopediske konstellasjoner er Gionis signatur som kurator. I hvert fall siden utstillingen The Encyclopedic Palace i Venezia i 2013 har han gjort store utstillinger med en ambisjon om å sette kanoniserte kunstnere sammen med mer marginale figurer, og gjerne også inkludere objekter som ikke er kunst, for eksempel vitenskapelige dokumenter og modeller. Når denne metoden fungerer, bidrar konstellasjonene til å sette verkene i nytt lys, noe særlig allerede kanoniserte verk med lang resepsjonshistorie kan nyte godt av.
Et sentralt problem for Gionis encyklopediske metode i New Humans er at temaet er så bredt at nesten hva som helst kan inkluderes i det, noe som blir mer tydelig når man beveger seg oppover i bygget. Rommet «New Images of Man» – navnet er hentet fra en utstilling på Moma i 1959 – samler et titalls verk, hengt tett på en rødmalt vegg, i salongstil, organisert rundt ideen om at etterkrigskunsten forsøkte å gjenoppfinne menneskefiguren. Du finner både verk fra originalutstillingen som flere Alberto Giacometti-skulpturer og et selvportrett av Francis Bacon, men også nye tilskudd, deriblant malerier av Ibrahmi El-Salahi, Maria Lassnig og Asger Jorn. Rommet fremstår mer som et litt vilkårlig kunsthistorisk innstikk enn en meningsfull utvidelse av utstillingens tema.
I øverste etasje, som huser «Hall of Robots», bryter den allerede skjøre kontinuiteten helt sammen. Rommet er dekket i lyserosa teppe og fylt med et menasjeri av androider, mekaniske vesener og lekne hybrider, blant annet figurmodellen til E.T. fra Spielberg-filmen med samme navn og H.R. Gigers skulptur som inspirerte Alien-skapningen i filmene. Rommet ligner mer et filmstudiomuseum eller en fornøyelsespark enn en kunststutstilling og blir en litt for støyende ramme for et av høydepunktene i utstillingen: tre vertikale lysbokser av Seth Price som viser forstørrede utsnitt av menneskehud, digitalt bearbeidet til overflaten vipper mellom det organiske og det syntetiske (Bob, Danny og Untitled, alle 2015). Huden blir landskap, skjerm, materiale og gir en stille påminnelse om at kroppen vår alltid allerede er mediert, at vi uunngåelig ser den gjennom filtre og algoritmer.
New Humans tese om at forholdet mellom menneske og maskin i kunsten har en lang forhistorie er interessant, men drukner under vekten av utstillingens encyklopediske dimensjoner. Den ubegrensede tilgangen på informasjon som finnes i dag, gjør at Gionis kuratoriske grep, som i sin tid var en måte å åpne kanon på, truer med å bikke over i panisk inkluderingsiver. Resultatet er at utstillingen mister konturlinjene sine og, kanskje ufrivillig, eser ut og blir et symptom på en samtid som kjennetegnes av både grådighet på informasjon og manglende evne til å håndtere den.
Innerst i tredje etasje finnes den mye viste videoen Untitled (Human Mask) (2014) av Pierre Huyghe, hvor en ape kledd i hvit maske og jenteklær utfører repetitive oppgaver i en forlatt restaurant i Fukushima. Det forstyrrende, nesten barneaktige tilsnittet kommer av at apen tilsynelatende imiterer mennesker uten å skjønne hva den gjør. Det er en passende metafor for den politiske lammelsen som oppstår når informasjonsteknologier vi ikke helt forstår eller kontrollerer plutselig former livene våre.
