3. desember

Her er tre av utstillingene som ga kunsthistoriker og bidragsyter til Kunstkritikk Eirik Zeiner-Henriksen gledelig åndenød i 2021.

Hans Ragnar Mathisen, Kartografen, 2021. Installasjonsbilde, Oslo Kunstforening. Foto: Tor S. Ulstein.

Hans Ragnar Mathisen (Keviselie), Kartografen, Oslo Kunstforening

Også dette året tilbrakte jeg nesten utelukkende i Oslo. Allikevel forsvant det meste av klaustrofobi i det jeg entret Hans Ragnar Mathisens verden av reinflokker, hellige landemerker, grenseløse kart og reproduksjoner av eldre samisk kunst i begynnelsen av mai. Hans dyptgående utforskning av samisk kartografi viser både en helt egen nærhet til naturen og hvordan utviklingen av det moderne kartet aktivt sammenfalt med koloniseringen av Sápmi. I tillegg har hans fargerike tresnitt en kraft de fleste malere bare kan drømme om. Veldig forfriskende og en av de utstillingene som evner å røske en ut av ens vante baner.

Ivan Galuzin, Uendelig april, 2021. Installasjonsbilde, Noplace. Foto: Damian Heinisch.

Ivan Galuzin, Uendelig April, Noplace, Oslo

Livets tristesse skildres ofte best med en dose humor. Ivan Galuzins serie med blekktegninger skildret to stakkars sprellemenn og scener fra deres sparsommelige hverdag. Hun kledd opp som en tradisjonell husholderske, han med bukseseler, en liten hatt og en konstant skrekkslagen mine. Hun gjør husarbeid og styrer med kakkelovnen, han er omkranset av verktøy og redskaper uten helt å vite hvor han skal gjøre av seg, mens leddene hans dras og bøyes i alle mulige retninger. Så enkelt kan man romme alt fra apati og fortvilelse til latter og nostalgi i en og samme lille serie.

Germain Ngoma, Fragmental Memories, 2021. Installasjonsbilde, Tenthaus, Oslo. Foto: Øystein Thorvaldsen.

Germain Ngoma, Fragmental Memories, Tenthaus, Oslo

Germain Ngomas utstilling ga det respiratoriske systemet mitt trøbbel. En fantastisk skulptur av funnet isoporemballasje dominerte lokalet, mens tre mindre skulpturer bestående av en murstein, en sopp og en bikake stivnet fast i et underlag av voks, var minst like henrykkende. Og den warburgske veggen av funnede bilder, også disse dekket i gul voks, minnet meg på hva slike sammenstillinger av bilder kan gjøre. Politisk og historisk, men så subtilt og åpent. Sannelig håndterer Ngoma også bilder på like mesterlig vis som alle andre materialer.

Eirik Zeiner-Henriksen er skribent og kunsthistoriker med mastergrad fra Universitetet i Oslo og en av Kunstkritikks faste bidragsytere.

Se de øvrige bidragene til julekalenderen her.