Mens utstillingen står til midten av september, så er det ikke lenger mulig å få med seg Sandra Mujingas bidrag til Norsk skulpturbiennale. Performancen Clear as Day var et engangsevent som avsluttet åpningskvelden den 31. mai. Men at selve performancen er over, betyr ikke at den har sluttet å virke. Jeg tror neppe jeg er den eneste som har tenkt på og snakket om den i ettertid. Den tidlige sommerkvelden da Sandra Mujinga inntok borggården i Vigeland-museet står for meg som viktig, og det kjennes vesentlig å forsøke å formulere hvorfor.
Den som gir seg til å telle, vil nok måtte konkludere med at det fortsatt er en viss kjønnsmessig skjevfordeling i kunstfeltet i 2017. Men hvem som helst kan se med et halvt øye at kunstmiljøet er overveiende hvitt – og det gjelder både kunstnere, kunstformidlere og kunstpublikum. Det samme kan for øvrig sies om Frogner, den bydelen vest i Oslo som Vigeland-museet befinner seg i.
Under åpningen av Norsk skulpturbiennale konfronterte Sandra Mujinga publikum med denne dominerende hvitheten ved å eliminere den. Etter hvert som borggården gradvis ble inntatt av unge folk kledd i hennes skulpturelle kreasjoner, ble det umulig å unngå å legge merke til at ingen av dem var hvite. Poenget var uuttalt, men åpenbart: Forholdet var snudd om, og svart etablert som normalen. Jeg ble slått av to ting der jeg sto – for det første at det var en uvant erfaring for meg å føle meg ekskludert på grunnlag av hudfarge, og for det andre, at jeg kanskje ikke ville ha tenkt på det overhodet, dersom jeg hadde blitt presentert for en tilsvarende performance hvor alle var hvite. At de ti norske ungdommene som deltok i Mujingas performance denne kvelden ville ha lagt merke til det, tviler jeg derimot ikke et sekund på. Representasjon har en kraft i seg selv. Det samme gjelder manglende representasjon, for ikke å si ignorering, utestenging, usynliggjøring.
Sandra Mujinga er i utgangspunktet den eneste svarte kunstneren som er representert i biennaleprogrammet. Men i stedet for å slå seg pent til ro med å være unntaket som bekrefter regelen om at «norsk» vil si hvit, så skrur hun med den radikale representasjonspolitikken i sin egen performance opp volumet, og gjør det klart at det trengs en større bevissthet om ekskluderende mekanismer og strukturell rasisme.
Det er for øvrig en særegenhet ved Norsk skulpturbiennale, som i år arrangeres for niende gang, at alle de deltakende kunstnerne i en eller annen forstand må sloss med kunstnerskapet til nasjonalikonet Gustav Vigeland. Biennalekunsten presenteres midt oppe i og omkring en permanent utstilling av Vigelands figurative skulpturer, noe årets deltakere har løst på ganske ulike måter. Sandra Mujinga møtte hans hvite gipskropper med et crew av levende, svarte mennesker, og i likhet med Vigelands verk, syntes hennes performance å ville adressere det allmennmenneskelige. Men kontrasten til Vigelands vitalisme er påtakelig; livsfølelsen som ble presentert hos Mujinga virket snarere preget av handlingslammelse og fortapelse i sosiale medier.
Den nesten tre kvarter lange performancen fremsto som en blanding av konsert, motevisning og stumt, koreografert teater – men også som en slags live-versjon av Mujingas videoarbeider. Kunstneren selv er plassert sentralt, men i bakgrunnen, hvor hun styrer musikken og synger, mens modellene beveger seg omkring henne. Musikken er atmosfærisk svevende, pulserende, med teknobeats og samplede partier. Mujingas vokal er repetitiv og messende. Det er vanskelig å oppfatte alt hun synger, men noen tekstbrokker bryter gjennom og fungerer som emosjonelle markører; «my fear», «oh love», «all our hearts», «march on, march on», «suddenly you are so far away».
Alle modellene er kledd i drakter i ulike fasonger, farger og tekstilkvaliteter, noen med hetter, noen uten, men alle med påfallende lange ermer, gjerne så lange at de nesten sleper i bakken, som en slags løsthengende tvangstrøyer. Når de av og til bretter opp de hemmende ermene, er det bare for å sjekke mobilen, og bli stående litt og skrolle, stirre ned i den lille skjermen, utilgjengelig for omverdenen. De krysser stadig plassen og stiller seg opp et nytt sted, alene eller i ulike mindre grupper. Når de møtes, blir de stående en stund og lene seg på hverandre. Noen setter seg ned side om side på en benk. Men så lenge de har blikket løftet fra mobilskjermene, stirrer de alle tomt ut i luften, om enn med en viss determinasjon.
Tafattheten til tross – det et er som om det finnes en latens her, en potensialitet, en mulighet for handling. Det er som om de går og venter på noe. Som om de bare trenger å finne ut hva de skal gjøre? Som om vi bare trenger å finne ut hva vi skal gjøre.