Marianne Heskes tvetydige installasjon Underhuset kan tolkes som rendyrket maktkritikk eller som et uttrykk for den romantiske forestillingen om nordmenn som et småkårsfolk.
Årets Skulpturbiennale på Vigeland-museet handler om hvilken påvirkning vår skjermbruk har på kunsterfaringen. Men kunsten er ikke med på notene.
– Kunstnere har et særskilt ansvar for å engasjere seg i migrasjonsspørsmål, sier kurator Nicole Smythe-Johnson, som foreleser på Kunsthøgskolen i Oslo i kveld.
Hilma af Klint – abstraksjonens pionér har reist Europa rundt og åpner i kveld på Henie Onstad Kunstsenter. Men kritikerne er uenige i synet på af Klint som en abstrakt modernist.
Fotografiene Alec Soth viser i utstillingen Songbook på Fotogalleriet er solide, men hjemsøkes av et forslitt eksistensielt patos.
Med utstillingen På sporet av Matisse forsøker Henie Onstad Kunstsenter å erstatte et tapt mesterverk med en prinsippiell diskusjon om kunstverk, eiendom og tyveri.
– Kunstbokmessene er blitt fashion, sier forleggerne i Torpedo, som er et av tolv skandinaviske forlag som deltar på London Art Book Fair denne helgen.
Med Daisuke Kosugis utstilling Dawning of the dance floor markerer det nyoppussede Podium i Oslo seg som et revitalisert visningssted.
Katya García-Antón fra Office for Contemporary Art Norway og kunstnerne Ayreen Anastas, Rene Gabri og Ben Morea forteller om kunst og aktivisme, og om å lære av samisk kultur.
Kan europeiske kunstnere lage afrikansk kunst? Det er spørsmålet i utstillingen The African Art Show på Kunstplass [10] i Oslo. Dessverre får vi liten hjelp til å finne svaret.
Biennaleformatet er fortsatt egnet til å konfrontere samtiden. Det mener kuratorene for biennalen i Lofoten og kunstfestivalen i København som åpner i dag.
Monica Winther har utdannet seg til gartner og mener planteverdenen har gitt henne en ny kunstforståelse. Hun åpner utstilling på Galleri LNM i Oslo i dag.
Den 13:e upplagan vill att vi ska skämmas.
Lawrence Abu Hamdans akustiske kartlegginger på Munchmuseet blåser nytt liv i kunst som kunnskapsproduksjon.
Sterke farger redder ikke Johannes Høies nye veggmaleri på Aker brygge fra de arkaiske klisjeenes grep.
I maleriet er figuration altid en form for reduktion, men man undervurderer kunstmarkedets nye darling Issy Wood, hvis man reducerer hendes malerier til ren millennial-klynk.
Kunstkritikk stöds av
