Rosen som bilde og forestilling

Kunstnerskapet til amerikanske Jay DeFeo (1929-1989) er et av disse konsistente livsprosjektene hvor ett arbeid dominerer vår forståelse av hele den øvrige produksjonen. The Rose, som DeFeo arbeidet på fra 1958 til 1966, er alltid til stede som referansepunkt for hennes andre arbeider. Etter at hun ble viet en stor retrospektiv utstilling på Whitneymuseet i 2012 har DeFeo blitt viet en økende institusjonell, kritisk og markedsmessig oppmerksomhet.

DeFeo har tilknytning til den såkalte «Beatkunsten» på Vestkysten av USA, og arbeidene som vises hos Peder Lund fremstår simultant som historiske og svært samtidige. Teknikkene strekker seg fra tegning og maleri til collage og fotografi, og formspråket later til å følge en billedlogikk som føles tidsmessig idiosynkratisk. DeFeo har plukket motiver fritt fra naturen og kulturen rundt seg, uten interesse for motivenes hierarki. Det mest radikale i så måte er hvordan hun jevnlig fotograferte arbeider iscenesatt i sitt eget og andres atelier, slik at det i fotografiet Untitled fra 1973 for eksempel dukker opp en flik av et arbeid av kunstneren Bruce Conner (en nær venn av DeFeo, som ble presentert hos Peder Lund i 2010). En slik overskridelse både av verkets og kunstnerskapets autonomi bidrar til å sette de tilsynelatende mer rendyrkede abstraksjonene i et annet lys, og er ikke ulikt det mange unge kunstnere arbeider med i dag.

Rosen er et gjennomgående motiv hos DeFeo. Hovedverket er 33 cm tykt, og denne lagvise strukturen er å spore som formal modell for flere av de ulike arbeidene i utstillingen. I en New York Times-artikkel i anledning Whitneyutstillingen siteres DeFeo på at tekstur var hennes kunstneriske hovedinteresse, og i arbeider som maleriet Untitled (1957) og fotografiet Untitled (1973) er dette helt tydelig. Fotografiet viser utsikten fra et vindu fotografert gjennom en tynn gardin over en persienne, og har en bemerkelsesverdig tredimensjonal dybde som nærmer seg kompleksitetsnivået til op-art samtidig som motivet har en elegant kjølighet. I den andre enden av skalaen er det en letthet og umiddelbarhet over et verk som Untitled (1974), et fotografi som simpelthen presenterer en perfekt symmetrisk fremstilling av underpartiet til en bro.

I forbindelse med utstillingen publiseres en katalog med et essay skrevet av den norske kunsthistorikeren Åsmund Thorkildsen. Her beskrives The Rose som «en altertavle til all feminin vitalitet og ekstase». Thorkildsen leser motivet på en uvanlig direkte kjønnet måte, hvilket ikke fremstår helt uberettiget så lenge det finnes en serie nakenportretter der DeFeo poserer foran The Rose for fotografen Wallace Berman. Vel så interessant for denne lesningen er dog verkets formmessige slektskap med arbeider som Berninis «duevindu» i Peterskirken og Den hellige Teresas ekstase (1647-52) hvor det også finnes en lignende kobling mellom ekstatisk seksualitet og en romersk-katolsk verdensforståelse uttrykt gjennom en streng symmetri. Denne bruken av et klart sentrum gjenfinner Thorkildsen hos DeFeo, noe han mener gjør kunstneren atypisk for amerikansk nonfigurativ modernisme, der det sentrumsløse var et viktig konseptuelt element. Hos DeFeo er det imidlertid ikke snakk om å plassere noen kristen guddom i sentrum, men snarere en navnløs mystisisme mer tidstypisk for Beat-estetikken og 60-tallet for øvrig. DeFeos arbeider nærmest flyter over av slike kunsthistoriske markører. Det gjør utstillingen til noe av det mer interessante man kan se av kunst fra 1900-tallet i Oslo for øyeblikket.