Det bærer lukt inn i mørk natur i både konkret og overført betydning når UKS viser nye arbeider av Leander Djønne. Fra de første tette og tørt konsise fotografiene av steinrøys er utstillingen preget av en primal kontakt med elementer, stein, ild og bark.
Men denne intense tilnærmingen til naturen stammer ikke nødvendigvis fra et kjernesunt medlem av Den Norske Turistforening.
Djønne, en relativt nyutdannet kunstner som tidligere har stilt ut blant annet i Galleri Rekord og Galleri Galuzin, opererer på et mer mystifiserende plan, og inngår kanhende i det sammensatte feltet noen velger å kalle nyromantikk, med en betoning av et subjektivt kunstnerblikk rettet mot tablåmessige avgrunner. Sjargongen er nærmest eksaltert, og tidvis svært pompøs.
Utstillingen Internal Displacement; fin de siécle er et godt eksempel på hvordan den smått poserende konsentrasjonen rundt angstdrevet overgang fra et sekel til det neste – fra vage rammer til blind tomhet – holder grepet. Her er natur og spor av sivilisasjon; skadeskutt, utbrent og truende. Forelskelsen i absolutte symboler, dekadanse og programforpliktet dystopi kan fort ta overhånd. Begynner det ikke å bli nok nå? Kanskje det. Likevel er Djønne tidvis lysende klar og overraskende substansiell i sin utforskning av lukkede og dunkle rom med desorienterende virkning. Den emosjonelle ladningen i materiens dystre utglidning, betoningen av en skjult agenda og den totale opplevelsen av omsluttende lyd og bilde kombineres med en mer analytisk tilnærming til en natursituasjon som registreres kaldt og distansert. I dette ligger et interessant spenn; det topografisk registrerende og det mer anspent «romantiske» er interagerende størrelser.
 |
| Leander Djønne, Internal Displacement, 2008/2009. HD Video 16 min. |
 |
| Leander Djønne, Massebevegelse under minuspunktet, 2009. Installasjon, 50 urner. |
Kanskje hadde likevel denne utstillingen stått best ukommentert, uten kunstnerens skisserte teoretiske rammeverk om avmakt og avsondring. Videoarbeidet «Internal Displacement» er suggererende, med en kameraføring som leder gjennom mørklagte skogsstier ut mot en lysning med et uforklart bokbål. Kamera passerer uten å dvele ved dette bålets historiske undertoner av rasjonalitetens endelikt, og nettopp denne fortsatte bevegelsen blir en styrke for arbeidet. En konklusjon utsettes på ubestemt tid. Et raffinert og forførende lydspor følger det glidende bildet og totaleffekten er monumental.
Denne nerven er også påtagelig i 16 mm-filmen «Magnified to Zero», som kretser rundt i en labyrintisk fjellhall som er en container for giftig fabrikkavfall. Her reiser de fra utsiden usynlige ingeniørgrepene nihilistiske spørsmål om uthuling. Den dragende rytmen, det kjølig observerende kameraet og den dramatiske lydkulissen, som stadig tenderer mot det masete utmalte, skaper en nesten paradoksal stringens. Uttrykket holdes her tilbake i en ufremkommelig sone som oppleves som produktiv og utfordrende.
Dermed overtrumfer disse arbeidene installasjonen «Massebevegelse under minuspunktet», hvor oppstilte urner ikke oppnår annet enn en kledelig og tam utnulling av organisk liv; forgjengeligheten som idé stivner i en rigid stilytring. Det er gråsteinen som trer fram i denne utstillingen, og dens massive tilstedeværelse blir en taus garantist for soliditet.
Ingressbilde: Leander Djønne, Harvesting the Wasteland, 2009. C-print.
