Døden er et yndet tema for svenske Magnus Wallin. Kunstneren er kjent for 3D-animerte videoer hvor menneskekadavre svever gjennom apokalyptiske tablåer som ikke står tilbake for Hieronymus Boschs helvetesskildringer hva pinsler og kaos angår. Ingen video er imidlertid å se på utstillingen hans Seven Monochromes and a Smiley på Oslo Kunstforening. Men, som flere ganger tidligere, står blod og knokler på materiallisten.
Billedkunsten har lange tradisjoner for å kaste sultne blikk på døden, det være seg avbildede anatomiforelesninger, barokke memento mori eller Damien Hirsts kjølig voyeuristiske dissekeringer. Døden er et takknemlig objekt for estetisering, garantert å bevege. Men man skal behandle effektene nennsomt dersom de ikke skal bli forflatet til gimmicker.
Hovedverket i utstillingen består – som tittelen indikerer – av syv monokromer. Maleriene i serien Are you in pain… Not anymore måler alle 79,5×79,5 centimeter, et format som refererer til den russiske suprematisten Kasimir Malevitsj’ Sort firkant fra 1915. For Malevitsj representerte Sort firkant en avvisning av representasjon til fordel for «ren følelse».
Voldsomheten i gesten, å presentere et kølsvart kvadrat for datidens kunstpublikum, vekker fremdeles en følelse av doom, som Wallin antagelig føler en viss dragning mot. Malevitsj’ kvadrat var midtpunkt i den berømte 0.10-utstillingen fra 1915, som innviet suprematismen. Verket hang på en plass i rommet – oppe i et hjørne – hvor man ifølge russisk-ortodoks tradisjon ville funnet et religiøst ikon. Sort firkant fortrengte ikonet og innrettet seg selv på det sakrale punktet som sjelens ventil.
Wallins malerier i Oslo Kunstforening er fordelt på to rom. Blodpulver er påført tynne aluminiumsplater og polert til en glatt overflate. På nært hold er små krakeleringer og rester etter bobler i det bedervelige materialet synlig. Ellers er det ikke mye som avslører det organiske utgangspunktet, hverken lukt eller levring.
Maleriene har en vakker, dyp farge og en fløyelsaktig tekstur, som en aubergine over middagshøyden, når fruktkjøttet er begynt å synke sammen og skinnet mister elastisitet og glans. Uttrykket er påfallende nøkternt og behersket, materialvalget tatt i betraktning.
Wallins fascinasjon for suprematisme finner man pek til i tidligere utstillinger. Han har arbeidet med monokromer, og, som suprematistene, benyttet seg av enkle, geometriske former sammen med symboltunge materialer. I verksgruppen Method fra 2011, er henholdsvis en trekant, en sirkel og et kvadrat boret ut av kronen på tre menneskekranier.
I Whiteboard er en linje av knust beinvev horisontalt trukket over en tusjtavle. Også denne flaten ligner et minimalistisk maleri. Mellom de pimpsteinaktige småbitene og tannrestene, kan man se limet som er brukt til festemiddel. Naturlig lim er laget av bein; i det wallinske universet lurer døden selv i den mest trivielle kontorrekvisita. Verket er usentimentalt. Tusjtavlen er et undervisningsverktøy; livets forgjengelighet er et faktum, ingen vits å sminke liket.
Det Store Alvoret som antydes i Are you in pain… Not anymore punkteres effektivt av en smiley, også den i utstillingstittelen. To hofteskåler tjener som øyne mens en rad med ryggvirvler blir et flåsete, skakt smil. Floskelen «latter i dødens ansikt» synes passende. Emojis fungerer formildende på tøffe budskap eller viser «hva vi føler» så vi slipper å formulere det, en forlengelse eller forringelse av språket, alt ettersom hvordan man ser det.
Wallins kobling av morbide materialer og kunsthistoriske referanser skyr ingen midler i jakten på affekt. Den fransk-rumenske aforistikeren og filosofen Emil Cioran kritiserte sine medmennesker skarpt for å «ikke engang overfor et dødt legeme utvise noen andektighet». Wallins spekulative modus sperrer for en dialog med objektet som kunne gitt opphav til spørsmål mer presserende enn: Mon hva man deltar i når man fniser av en knokkel-emoji?
En versjon av denne artikkelen finnes i Morgenbladet Kunstkritikk nr. 3 2016.