Kunst-lys

En stor utstillling i Wilhelm-Lehmbruck-Museum i Duisburg belyser kunstneres omgang med lys i det offentlige rommet.

En stor utstillling i Wilhelm-Lehmbruck-Museum i Duisburg belyser kunstneres omgang med lys i det offentlige rommet.


Alle som noensinne har innredet en leilighet kjenner problemet: det er lett å skaffe passende møbler, men det er vanskeligere å finne den rette belysningen. Lyspærer eller halogen, japansk rispapir eller melkehvitt glass, Bauhaus eller PH? Ikke noe element er så avgjørende for rommets atmosfære som lyset, dets føring og form. Hva som gjelder for privatsfæren gjelder i enda høyere grad det offentlige rommet. Og da er det (nesten) det samme om det dreier seg om interiører eller uterom.

Som fotgjengere, flanører, konsumenter beveger vi oss stadig vekk gjennom et virvar av lyskilder: gatelys, trafikklys, neonlyse, lysreklame, lyset i butikkvinduer eller fra private leigligheter, til og med TV-skjermer sender uopphørlig ut lys. Om lys var hørbart, ville vi vært omgitt av støy. Det er ikke tilfeldig at byplanleggere og lysdesignere allerede snakker om «light-pollution». Og det største problemet med alle disse lyskildene er deres manglende koordinering. Dette gjelder også selv om kunstig lys i arkitektursammenheng er mye lettere å gestalte enn dagslyset, noe som er grunnen til at de fleste store kjøpesentre er vindusløse. På den måten er det mye lettere å styre kundenes oppmerksomhet.

For tiden presenterer Wilhelm-Lehmbruck-museet i Duisburg både historisk og systematisk hva som skjer hvis man overlater dette feltet til billedkunstnere. Også de arbeider i forhold til betrakterens oppmerksomhet, men i beste fall bort fra konsumet av vareobjekter og henimot den subjektive fornemmelsen og sansningen av lys. At utstillingens tittel Stadtlicht – Lichtkunst (bylys – lyskunst) går på konfrontasjon, så å si, henger sammen med tingenes tilstand: våre byer er dominert av lys, men i de færreste fall er det kunstnere eller lysdesignere som får ansvaret eller bare en del av det, i planleggingen av lyssettingen av det offentlige rommet. Alt for mange andre hensyn må tas: sikkerheten, oppmerksomheten osv.

Selv om lyset står sentralt som element i billedkunsten må det omvendt også sies at det kun er noen få kunstnere som arbeider med lys som sitt «materiale». Vanligvis overlates ikke engang belysningen av kunstnerens egne kunstverk i det offentlige rommet til kunstneren selv.


Historisk tar denne utstillingen utgangspunkt i Bauhaus, og László Moholy-Nagys og hans såkalte Licht-Raum-Modulator (1922-30), som bare blir dokumentert. Det eksisterer kun to rekonstruksjoner av dette verket i hhv. Eindhoven og Berlin. Dets maskinaktige karakter gjør at ikke bare det konstruktivistiske og tekniske elementet blir tydlig, men også nærheten til arkitekturen og dens former i arbeidet med lys.

Allerede på sent femtitall og tidlig sekstitall opplevde lyskunsten en blomstring. En pioner som Nicolas Schöffer bygget sitt opto-motorisk Lystårn i Lüttich som også inkluderte akustiske elementer, mens den tyske ZERO-gruppen i Düsseldorf, fremfor alt Heinz Mack og Otto Piene, skapte kinetiske lys-objekter. Piene kom senere til det nystartede Center for Advanced Visual Studies ved MIT i Cambridge, Massachusetts. Der fikk forbindelsen mellom kunst og vitenskap en institusjonell forankring, noe man ikke kan finne i Europeisk sammenheng (hvis man ser bort fra forlengst nedlagte forsøk i Bauhaus eller Ulmer Schule für Gestaltung).


Rent teknisk krever arbeidet med lys ganske mye av kunstneren og i praksis sysler de med alle tre varianter av lys: glødelys (som f.eks. halogen), utladningslys (f. eks. neonlys) og halvleder-lys (diodelys eller LED, forkortelse for «light emitting diodes»). Mest kjent for denne typen lys er Jenny Holzer med sine «truisms» som løper på fasaden eller innendørs i bygninger (som Telenors nybygg på Fornebu) . Blant kunstnere som har jobbet med neonlys/lysrør hører Dan Flavin, som står for minimalismens bruk av industriproduserte elementer, mens den yngre Keith Sonnier med sine farvespill nærmest løser opp det arkitektoniske rommet.

Franskmannen François Morellet (født 1926) har utarbeidet et svært poetisk foreslag til Kant-parken som omgir Lehmbruck-museet. Hans forslag tar opp det gamle motivet med utendørs lykter og lysgirlandre. Som både avgrensning av og forbindelse til forretningsområdet i nærheten vil han henge girlandre med farvete lysrør i trærne langs Friedrich-Wilhelm-Straße. Om prosjektet lar sig virkeliggjøre er enda ikke avgjort.

Mange av prosjektene i utstillingen lar seg bare dokumentere, fremfor alt prosjekter av tidsbegrenset karakter eller med relasjon til et bestemt sted. Til disse hører f.eks. Jonathan Speirs og Mark Majors Monochromatic Red and Blue (1999) ved Kokerei Zeche Zollverein i Essen: det sterke blå og røde lyset betoner anleggets konstruktive karakter og virker i samme øyeblikk nesten grafisk. Derimot foregikk Magdalena Jetelovás Iceland-Projekt (1992) i all stillhet og mer eller mindre fjernt fra offentligheten. Kunstneren la ut en linje av laser-lys gjennom Islands ødemarker for å markere det geologiske skillet mellom den amerikanske og den europeiske kontinentalplaten. At den dokumentariske delen av utstillingen blir presentert i standardiserte lyskasser er konsekvent i forhold til Lehmbruck-museets egentlige funksjon som skulpturmuseum. Slik bevarer objektene på fotografiene en viss skulptural karakter, mens utstillingens tema blir utstillingens medium samtidig.


Noen arbeider virker forholdsvis harmløse, nesten dekorative som Claudia Wissmanns Light Gardens eller Annette Wesselings landskapsfotografier som speiler seg i seg selv som en Rorschach-test. Noen kunstnere markerer arkitektur gjennom lys-tegn, som Mischa Kuball, Jan van Munster, Brigitte Kowanz eller Michel Verjux, mens det er påfallende få som for alvor våger å gå inn i en konfrontasjon med en urban infrastruktur. Et unntak her er Andreas M. Kaufmann som installerer en screenaktig trommel i sentrum av et veikryss i Bergkamen (Ruhrområdet) med en blanding av lys og projeksjoner av massemedia-billeder. Utstillingens sluttpunkt blir utgjort av forskjellige utkast til et nytt belysnings-konsept for parkanlegget rundt Lehmbruck-museet. Med såkalte lysøyer forsøker man å skape en mer indirekte og ikke for sterk inngripende belysning, uten å forsømme sikkerhetsbehovet i et offentlig anlegg (Belzner & Holmes, Heidelberg, sammen med Claudia Siebeck og Kim Wortelkamp fra Quartier Vier i Leipzig).

Stadtlicht – Lichtkunst er den største utstillingen som noen gang har vært arrangert ved Wilhelm-Lehmbruck-museet og omfatter nesten alle rom i huset. I flg. museumsdirektør Christoph Brockhaus som er utstillingens kurator, skyldes dette at det hele viste seg å være mye mer sammensatt og komplekst enn man på forhånd trodde.

Det har også tidligere vært gjort utstillinger om lysets bruk i kunsten. For ti år siden viste Folkwang-museet i Essen og Bauhaus Dessau utstillingen Licht-Räume, hvor man begrenset seg til interiører, mens Amsterdams Van-Gogh-museum i året 2000 presenterte en stor utstilling om det kunstige lysets historie i vitenskap, samfunn og kunst frem til omkring 1900. Utstillingen i Duisburg kan betraktes som en slags oppsummering og kritisk overblikk – ikke minst i forhold til Ruhrområdets utvikling fra industriregion til teknologi- og kulturregion i forbindelse med den såkalte Internationale Bauausstellung (IBA). Man skal ikke glemme at det var selve industrialiseringen som etablerte behovet for bedre belysning, f.eks. i veveriene og tekstilspinneriene i Manchester og andre steder i England. Og snart ble man i stand til å gjøre natten om til dag.

Diskussion