Jeg husket de tre første Tomb Raider-spillene som at man stort sett løste gåter alene på de mange arkeologiske funnstedene den aristokratiske, britiske gravrøveren Lara Croft sparket, slo, spratt, svømte og stjal seg gjennom. Visst førte Crofts turisme ofte til den totale ødeleggelsen av omgivelsene hun beveget seg gjennom, likevel ble jeg overrasket da jeg gjenså den nord-amerikanske video- og filmkunstneren Peggy Ahweshs ubehagelige remiks av Tomb Raider III i utstillingen Vision Machines på Kunsthall Stavanger. Tre kvinnestemmer leser utdrag av poeten Fernando Pessoa, scifi-forfatteren Joanna Russ og den legendariske musikeren og poeten Sun Ra. Utdragene handler om utenforskap, henholdsvis i form av det å være en klone, foreldreløs og fra en annen planet. En lang sekvens viser en montasje av scener der Croft-karakteren dør, alltid med det samme bedrøvelige stønnet. Den kollapsende avataren skaper et voksende ubehag. I det hele tatt går det hardt utover kroppene i Ahweshs film- og videoarbeider.
Vision Machines er kuratert av Erika Balsom og Robert Leckie. Før den ankom Kunsthall Stavanger, ble denvist ved Spike Island i Bristol. Ahwesh har hatt en lang og innflytelsesrik karriere som kunstner og professor på Bard College i New York, og Vision Machines er en omfattende mønstring av kunstnerskapet som gaper over perioden 1993 til 2021. Da Ahwesh oppnådde anerkjennelse som eksperimentell filmskaper, satte hun seg ikke på sin kvist for å pusse på signaturstilen sin, i motsetning til mange av hennes nord-amerikanske samtidige. I stedet har kunstneren gjort stadig dykk i skiftende medieteknologiske pardigmer. Ahweshs verk i Kunsthall Stavangerapproprierer materiale kunstneren har kommet over i spilldesign, nyhetsarkiv og porno skutt på film.
Lessons of War (2014) er en videoinstallasjon som nikker til blant andre Nam June Paiks kreaturlige skjermskulpturer. Den består av fem CRT-monitorer stablet i omtrentlig menneskehøyde. Monitorene viser dataanimerte scener av krig i intens kontrastratio. De korte animasjonene i Lessons of War er basert på hendelser fra Israels angrepskrig mot Gaza i 2014, kalt «Operation Protective Edge». I løpet av sju uker mistet mellom 2125 og 2310 palestinere livet, et sted mellom 10626 og 10895 ble såret, 67 israelere mistet livet og 469 ble såret. Slik informasjon kommer ikke frem gjennom Ahweshs kursoriske behandling av krigens fakta; metoden hennes er mer en etterapende mediakritikk enn et dokumentarisk korrektiv. Lessons of War både spiller på- og reproduserer dissonansen mellom massemedias innhold og form. På kommersielle skjermer på fly og tog, stasjoner, kjøpesentre og pseudo-offentlige rom, kan man innimellom bli sittende og glane på de samme nyhetsinnslagene som avspilles i loop. Innslagene er sammendrag tilpasset tålmodigheten til folk i transitt. Repetisjonene fører til en kognitiv metning som gjør en nummen overfor det som formidles, enten det er «pingvin født på Akvariet i Bergen» eller om menneskelige og materielle tap. Flere av Ahweshs verk i utstillingen har en lignende forflatende effekt.
Utstillingens hovedverk Verily! The Blackest Sea, The Falling Sky (2017) består også av animerte nyhetsbilder. I likhet med Lessons of War er menneskefigurene anonyme. Verket er i to kanaler som sees og høres hver for seg. Motto fra henholdsvis Herman Melville’s roman Moby Dick (1851) og Mary Wollstonecraft Shelleys roman Frankenstein (1818) markerer begynnelsen og slutten på loopen. Det finnes mye litteratur om romanene, fra økofeministiske til nasjonalistiske lesninger. Ahweshs videoer viser menneskeskapte katastrofer, ulykker og sensasjonelle lovbrudd. Scenene er animerte og hentet fra en database av nyhetsklipp designet av Taipei-baserte Next Animation Studio. Kunstneren hevder i en samtale fra Spike Island, at hun ikke unnlater å kikke på samtidens mange katastrofer. Hovedvekten av verkene i Vision Machines beskjeftiger seg med vold og tragedie. I en scene i Verily! The Blackest Sea, The Falling Sky ligger en barneskikkelse i vannkanten, om ikke gjenkjennelig som, så henvisende til Alan Kurdî, det to år gamle syriske barnet som druknet i middelhavet under familiens forsøk på å ta seg fra Tyrkia til Hellas i 2015.
Utstillingstittelen er hentet fra boka The Vision Machine (1988) av den franske kulturteoretikeren Paul Virilio (1932-2018). Virilio vokste opp under annen verdenskrig og skreiv, i grove trekk, om krig, teknologi og akselerasjon. I The Vision Machine bruker han eksempel fra blant annet litteratur om fysikk, telekommunikasjon og kunstsladder for å påpeke hvordan samfunnet i stadig større grad er styrt av det han kaller «akselerasjon». Ett eksempel på dette, er at man er konsument av en stor mengde visuelt materiale fra ulike kilder, uten at man egentlig kan benytte disse bildene til å skape mening, eller er utstyrt med evnen til å være kritiske brukere av dem. I særdeleshet er det bevegelige bilder – video – som er egnet til å overvelde, ifølge Virilio. Visualiteten er nemlig ikke konstruksjoner skapt av avsendere med tydelige ideologiske prosjekt, men et produkt som oppstår spontant i møtet mellom massemedia og en uensartet og uoversiktlig mengde brukere.
Det finnes neppe videoteknologi som ikke kan modifiseres til å egne seg for kunstmarkedet – eller krigsteknologi. Det som ikke går tapt i oversettelsen fra bildenes originale kontekst til de fornemme rammene i kunsthallen, er den nivellerende effekten ukritisk omgang med videomediet kan ha. Vision Machines går ikke lenger enn å antyde at forflatende bruk av digital video sirkulerer i eteren. Ahwesh framstår ikke som noen moralist når hun approprierer nyhetsbilder hentet fra en billedkultur hun ikke er hjemmehørende i. Likevel ville det vært interessant å se henne gjøre mer abrupte grep i materialet hun har samplet, noe som ga oss mer enn en illustrasjon av påstanden til Virilio om at man inntar krisebilder hver dag, og at denne visuelle konsumerismen har en handlingsinnskrenkende effekt på subjekt og samfunn.
