Jeg åpner med å si noe som kan oppfattes stygt om utstillingen Metaatem til den tyske maleren Kerstin Brätsch på Munchmuseet: Den har litt skjermsparervibber. Med det sikter jeg til et par trekk som ikke i seg selv er udiskutable minus. Det første er et markant innslag av en type dynamiske, gjerne symmetriske motiver i klare farger som jeg forbinder med skjermer i pausemodus. Det andre er den blaserte tilstanden den intense optiske forestillingen som folder seg ut over museets niende etasje, etter hvert hensetter meg i. I starten interesserer jeg meg for detaljer, men etter tjue minutter er batteriene tomme, så jeg går over fra å studere til å skanne. Skiftet gjør meg oppmerksom på at psykedeliaen til Brätsch er en invitasjon til anstrengelse like mye som transcendens.
Utstillingen på Munchmuseet er en følge av at Brätsch i 2017 ble tildelt Edvard Munch Art Award (nå for øvrig byttet ut med ytringsfrihetsprisen Munch Award). Av andre meritter er deltagelse på Whitney- og Veneziabiennalen (henholdsvis 2017, 2022) samt at hun har utsmykket cafeen til MoMA. Nylig overtok hun professoratet til Jutta Koether ved Hochschule für Bildende Künste i Hamburg, og i likhet med forgjengeren tester hun malerimediets strekkevne. «Ekspansivt» er ordet Munchmuseet bruker. Det klinger samtidig frigjørende og truende. Maleriet til Brätsch er ekspansivt i to betydninger: formalt, i den forstand at det bryter med den rektangulære flaten og brer seg i rommet, og teoretisk, ved at kunstneren forstår maleriet som et objekt løst fra strenge tekniske betingelser, og snarere avgrenset gjennom en dialog med sitt historiske repertoar og kanon. Refleksiviteten kjennes imidlertid mest som en bisetning her, ikke som et intellektuelt stillas for et prosjekt som ellers ville falt sammen. Brätsch står med føttene dypt nedi i materien. Produksjonen gir inntrykk av en oppriktig nysgjerrighet på å teste ut teknikker og sette ideer ut i live, som langt overgår behovet for å kommentere maleriets distribusjonsbetingelser og ting i den retningen.
Utstillingen har, tross den tidvise tendensen mot kvasidigital, generativ visualitet, en påtagelig analog overflate. Det går i olje, akryl, vannfarger og blyant på papir og lerret. Enkelte av de større maleriene har innmontert collage-elementer, som skrur til det taktile elementet. En lekelandaktig scenografi av tykke pappflak med vablete konturer som ligner skyer, står rundt i rommene og inntil veggene og fungerer som dekorative baktepper for malerier, når de ikke selv er trukket med sprakende komposisjoner. Enkelte av museumsveggene er også dekket av svimlende tapeter der glødende, halvtransparente felt ligger over mørke bakgrunner, etter hva jeg forstår basert på Rorschach-testen. De to utstillingsrommene er forbundet med en kort passasje hvor det henger malerier på gjennomsiktig polyesterfilm, lyssatt med blinkende spotter (Mylars (Light Element), 2012–pågående). Innimellom står diasfremvisere på stativer og projiserer søte strekfigurer på veggen. Det ligger et lydspor i utstillingen som den korte stunden jeg følger med, er en jazzete trommesolo. Tankene går til immersiv, tverrestetisk installasjonskunst fra 60-tallet, men iblandet en dose tysk techno. «Untz, untz, untz», som kurator Lars Toft Eriksen skriver i utstillingsteksten.
Bildene til Brätsch er i sitt vesen ornamentale, senterløse, selv om de færreste følger et strengt mønster. Mange ligner øyeblikk av energiske prosesser, som presser utover og får kantene til å boble. Motivene i Marbling-serien (2014–pågående) er laget ved å dryppe vannfarge på våte underlag så den sprer seg i konsentriske ringer og skaper uhyre komplekse overflater, som tidvis minner om mandalaer. Noen ganger er dryppingen gjort på en måte som får det til å stige frem demoniske ansikter. Atem-serien (2024), laget med olje og akryl på papir, leder tankene til kroppslige prosesser studert i et mikroskop eller lysfenomener på himmelen. Stort sett holder Brätsch seg i et forholdsvis abstrakt register, men plutselig dukker det opp tydelige figurative innslag. Særlig i serien Para Psychic (2020–2022), laget med fargeblyant og grafitt på små ark, pågår det en resirkulering av spiritualistisk ikonografi, filtret sammen med kantete tribal-vegetasjon.
Samarbeid er sentralt for Brätsch. Det dreier seg ikke bare om andre kunstnere og håndverkere, hun har også jobbet med synske personer og sjamaner. Denne kontinuerlige innlemmelsen av nye praksiser og mennesker gir produksjonen en uttalt sosial karakter. Allianser med utsiden er et middel til ekspansjon. Allerede før de havner på utstilling er verkene samlingspunkter for skapende kropper, prosessuelle soner som trekker omgivelsene inn, mer enn bare bilder i vanlig forstand. Det er kanskje i og med en slik forståelse av kunstproduksjonen som ekstatisk, kollektivt rituale at Brätsch finner felles grunn med forvaltere av det overnaturlige. I en trykksak som ligger rundt i utstillingen, på sittemøbler som matcher pappveggene, omtaler Brätsch bildene sine i et språk som virker influert av alternative disipliner, i forsøket hennes på å gripe et nivå av eksistensen hinsides det som normalt lar seg representere empirisk, hvor det er snakk om «enigmatiske tilstander», «indre landskaper» og «energiformer». I dag kjennes denne nyåndelige diskursen helt gjengs i kunsten, og ikke automatisk forkleinende. Den sender et signal om åpenhet mot et større tilfang av kunnskapspraksiser og tilhørende estetiske territorier.
Den metafysiske interessen kobles hos Brätsch dessuten alltid tilbake på materien, det vil si blir ressurs for maleriet som fysisk prosess. Dokumentasjon fra en 2023-performance gjort i samarbeid med Debo Eilers på galleriet JUBG i Køln, som spilles av fra kubemonitorer i utstillingen, maner frem en skapermodus med seksuelle overtoner. En avkledd Eilers dekkes med maling av Brätsch utkledd til bjørn, som han senere vasker av seg i et gjennomsiktig dusjkabinett mens publikum ser på. Bjørnen står på alle fire og vagger antydende mens en kvinne tasser rundt i sykepleieroutfit på stilletter, før det er tid for et lite hardcorenummer (musikalsk, altså). Mønstringen av primale produktive energier gir Brätsch’ maleri et biologisk tilsnitt. I et intervju beskriver hun prosessen sin som akkumulativ. Det spiller opp til en forståelse av maleriet som en organisme i vekst, som metaboliserer impulser, bilder, kropper, eter seg inn på stadig nye domener, evig sultent på innhold. Oppmerksomheten vår inngår i dette næringsgrunnlaget. Jeg kjenner på en forventning om å tilslutte meg strømmene og rytmene som omgir meg. Man snakker typisk om at maleriet gir energi, særlig i møte med en overskuddspreget versjon som den til Brätsch, og lite om at det også tar. Dette er det det bydende eller truende ved maleriet som ekstatisk, ekspansiv form består i, at det trekker oss med i produksjonen.
.
