Andre kunstner ut i Munchmuseets Solo Oslo-serie er Apichaya Wanthiang, som har vært nærmest allestedsnærværende de siste årene og dermed i likhet med forrige utstiller, Sandra Mujinga, synes mer enn overmoden for å bli katapultert fra institusjonens utskytningsrampe og ut på den internasjonale kunstscenen. Om det er sånn man ser for seg at den tenkes å fungere, denne tiendeetasjen i museets karakteristiske vinkel, som med dette fingeren på pulsen-aktige utstillingskonseptet og samarbeidet med Talent Norge og Hagen-familens Canica legger opp til en publisitetsmessig win-win-situasjon for kunstner og museum.
Mens man forserer etasje etter etasje er det i det hele tatt vanskelig å ikke føle på hvordan bygget iscenesetter autoritet på en måte bare strandpromenadekapitalismen kan – glass, utsikt, havblikk og dresskledt security, som sirkulerer rastløst i utstillingsrommene eller haster gjennom korridorene så blazeren flagrer. (Er det ran underveis, eller bare endelig tisse- eller kaffepause?) Hva er vel mer naturlig enn å ville omsette denne autoriteten i definisjonsmakt over narrativet om norsk samtidskunst? Eller er det, slik som ved Nasjonalmuseets åpningsutstilling, umulig å forholde seg til denne definisjonsmakten uten en viss ambivalens, og er det derfor neste års solo-utstilling ble gjort om til en open call?
Uansett, midt i denne vertikale maskinen har det, i form av Wanthiangs installasjon Some Body Else (2022), landet et pulserende organ, en livmor i fallosen – et dunkelt miljø som sluker betrakteren hel med sitt lydspor av chantende kvinnestemmer og pusteøvelser som gir assosiasjoner til fødselsforberedelser. Lyden dempes av det teppelagte gulvet og de tjuetalls skulpturene som er spredt rundt i det mørklagte rommet – tekstiler spent i stålrammer som små fjell eller deformerte seil, punktbelyst av rekker med rytmisk pulserende lyspærer. Det delvis abstrakte og til dels perspektivfordreiende landskapet som man kan kjenne igjen fra Wanthiangs ekspresjonistiske malerier, har her vokst til en totalinstallasjon som omdanner rommet til en behagelig new age-grotte med overtoner av kitsch. Et slags rituelt miljø hvor det det ikke er noe naturlig sentrum eller forløp, bare stemningsskift som illustreres av at lysenes pulserende rytme forandres, eller at lydsporet skifter karakter fra uskarp til skarp artikulering, fra ugjenkjennelig til gjenkjennelige ord, samt at skulpturene på den ene siden av rommet synes å ha varmere fargetoner enn på den andre.
Det er noe arkaisk over dette intime rommet, som oppleves som en form for refortrylling av hverdagen, samtidig som det åndelige elementet er påfallende sekularisert. Wanthiang har også tidligere utforsket spiritualitet med like deler fremmedgjøring og nysgjerrighet, særlig i Evil Spirits Only Travel in Straight Lines (2018) på Unge Kunstneres Samfund (UKS), med dveling ved buddhistiske ritualer og bruk av oppvarmede leirskulpturer som i omrisset kan minne om verkene som vises på Munch. Disse skjerm-lignende skulpturene, viser det seg, er produsert av den gelatinlignende substansen agar agar, et algeprodukt fra Det indiske hav med fascinerende egenskaper, som ser ut til å være helt ut over et nett av tyll. I stivnet form gir det en hudlignende og transparent overflate og bidrar til å gi installasjonen karakter av noe organisk, eller i det minste biomekanisk, med sin proteseaktige hinne. Jeg får det for meg at disse overflatene må være ekstremt skjøre, som premature i kuvøser, i hvert fall om man skal dømme etter vakten som sirkulerer som en høstflue rundt dem, og det med en slik dedikasjon at jeg et øyeblikk tror vedkommende er del av installasjonen (som Gabriel Orozcos strenge skuespillervakter på Pompidou-senteret (2010) eller Tino Sehgals syngende vakter på Venezia-biennalen (2005)).
Jeg vet ikke om det egentlig er en opplagt referanse til teknokultur, men den flytende måten man beveger seg rundt i det mørklagte rommet på, og de pulserende lysene, aktiverer minner om klubbarkitektur – et miljø som tilrettelegger for den sanselige overskridelsen av selvet og dyrkingen av massen som en felleskropp. Basstrommens pulsslag mangler såklart, og foruten vakten er jeg alene i rommet, men lysenes pulsering gir en felles rytme som langt på vei lykkes i å påkalle følelsen av en kollektiv organisme. Også lydsporets mange førspråklige lyder, som en slags spasmer, peker mot kroppen løsrevet fra et representasjonsparadigme, og mot en organisk tilblivelsesmaskin, om man skal si det med Deleuze og Guattaris begrep om «kroppen uten organer».
Kroppsbegrepet Wanthiang iscenesetter synes med andre ord beslektet med psykoanalysens og ideen om at det ligger en sannhet i kroppens spastiske avsløring av det undertrykte, som språket ikke evner å uttrykke. Opplevelsen harmonerer med det jeg senere leser i pressemeldingen, at kunstneren i sine undersøkelser har vært opptatt av traumer og deres forplanting i biologien. Også skjermene, om det er det man kan kalle skulpturene, er på en måte førspråklige signaler: Allusjonen til hud profitterer på menneske- og dyrehuden som et sansemessig kommunikasjonssystem, samtidig som dennes syntetisering eller proteselikhet trekker på en forbindelse mellom liv og lys som går tilbake til elektrisitetens domestisering. Det var blant annet en utbredt forestilling at denne mystiske og magiske kraften kunne vekke de døde, jf. Frankenstein og troper i tidlig skrekkfilm. Denne posthumanismen, om man kan kalle det det, blir hos Wanthiang aldri dystopisk, i stedet oppleves sammensmeltinga av biologi og teknologi mer på Donna Haraway-måten som en kilde til empatisk samkvem med andre livsformer, og dermed noe spirituelt og helende. Det er så behagelig at jeg tar meg i å savne motstand og friksjon.
Hvis huden er en skjerm, er den en touch-skjerm, og det føles rart å ikke kunne ta på de taktile hudhinnene der de henger i rammene sine. Det bidrar til at de blir noe opphøyd, auratisk og at intimiteten ledsages av en lengsel etter nærhet. Men hvis huden er en skjerm er den samtidig et lerret for projisering av fantasier og forestillinger. Det er en illusorisk grense, som Wanthiangs sansemasserende installasjon inviterer oss til å betrakte som litt mindre absolutt.
