Historiske makt- og formspråk ligger ofte til grunn for oslobaserte Christian Messels utstillinger. Messels valgte våpen er kollasj, iblant i en konvensjonell utgave med sammensetninger av utklipp fra bilder og bøker, ofte også i en hybrid variant, der sirlige blekk- og blyanttegninger gjengir bildemontasjer med prikker og linjer. Messels strek er lett gjenkjennelig, men i Det som har skjedd, skal atter skje, og det som ble gjort, skal gjøres på nytt på Galleri K søker han vekk fra den, blant annet gjennom mosaikk og tekst.
I galleriets første rom henger det tolv innrammede tekstkollasjer med ulike kombinasjoner av utdrag fra Norges lover og Bibelen. Visuelt minner Item 087 (2022-23) litt om trusselbrev laget av tekst klippet ut av aviser, men innholdsmessig kaster tekstene nytt lys over maktprosaen som flankerer livene våre. Mange av tekstene er morsomme og skisserer en alternativ samfunnsmoral, som: §110. Med bøter straffes den som forsettlig eller uaktsomt forakter en tyv når han stjeler for å stille sulten.
Utstillingen har to videoarbeider som vises på galleriets nedre plan, begge korte animasjonslooper på rundt minuttet. I den ene videoen sitter en lyskledd mann baklengs på en hest som trasker jevnt framover. Mannen har et lite hode og en stor hånd som peker over hestens bakende. Lydsporet høres ut som stemmen til en baby som er i ferd med å lære seg å snakke og sier «dah», en lyd jeg assosierer med de første forsøkene på å si «der» eller «gi meg den». Det framstår som om mannen prøver å bestemme over det han ser, men babystemmen og ridestilen får ham til å virke barnslig og dum. Den andre videoen viser en bygning som forfaller samtidig som hvite papirmennesker spankulerer uanfektet forbi. De får heller ikke med seg at naturen tar over bygget innenfra. Begge kollasjene er vakre, men virker håpløse, som om de bare konstaterer tingenes tilstand: Maktpersoner er inkompetente og folket bedøvet.
Etter å ha sett filmene er det som om håpløsheten trer fram for meg fra flere av de andre motivene også, en slags dirrende resignasjon om at ingenting egentlig kan forandres – en jeger er uansett en jeger om den kler seg ut til hjort i Item 079 (2023) og de fire drakt- og dresskledde – en metafor for «makten»? – bærer samme ansikt uavhengig av kjønn i Item 078 (2023).
Flere av arbeidene i utstillingen prøver seg tilsynelatende på historisk gjenoppretting, blant annet maleriene Item 071 (2021)og Item 072 (2022), der allerede eksisterende verk som avbilder slag og krigshandlinger er gjengitt med et endret perspektiv: I Messels tiltrekkende pastell-, akryl- og temperaversjoner er menneskene i forgrunnen – antagelig heltene bildene opprinnelig handler om – skraverte. De kan bare anes, mens soldatene i bakgrunnen løftes frem og blir bildenes nye hovedpersoner.
På en måte framstår det som en utjevnende gest ment å vise at det er mulig å hente noe fram fra den kollektive glemselen og redefinere fortiden. Samtidig er de utvalgte maleriene Messel vil at vi skal se på nytt ukjente for meg, og det blir dermed også uklart hva som gjør det presserende å løfte frem akkurat disse akkurat nå. Er målet å plassere hederen og æren der den hører hjemme – hos «gutta på gulvet» – oppleves manøveren anakronistisk, ettersom dagens krigsbilde er motsatt, der sosiale medier og nettavisene bugner av soldatportretter fra krigen i Ukraina og den jevne soldats hverdagserfaring står i fokus – uten at dette gjør slagmarkens grusomheter noe mer meningsfulle. Jeg får mest ut av å se Messels omvendte krigsmalerier som en komposisjonslek, der fjellene i horisonten og himmelen er malerienes tydeligste og mest fargemettede punkt, noe som gjør at jeg må bruke litt tid på å justere blikket for å orientere meg.
Den grå, svarte og hvite Item 086 (2023) skiller seg ut som utstillingens eneste abstrakte verk. Her har kunstneren zoomet så langt inn på motivet at det er umulig å se hva det er – det kan være et hårstrå, en pinne, en skygge. Mosaikkens små kvadrater er upersonlige og pikseleringen gjør avbildningen omtrentlig. Arbeidet, blottet for forsinket moralisme og grovt skisserte maktbilder, gir mer rom for undring enn konklusjoner og blir for meg et pusterom i en didaktisk utstilling der flere av verkene later til å ha en «løsning».
