«Hva må et minnested klare? Hva trenger vi nå?» Spørsmålene kurator i KORO Trude Schjelderup Iversen stilte fra scenen på Nasjonalmuseet i går, var ikke bare en retorisk opptakt til presentasjonen av de ti skisseforslagene til nytt nasjonalt minnested etter 22. juli. Snarere var det en invitasjon til alle de fremmøtte til å engasjere seg i privat og offentlig samtale og bidra til å finne svar.
Det er andre gang at KORO har i oppdrag å etablere et slikt minnested. Forrige gang var oppdraget todelt og skulle inkludere begge de to åstedene for terroren 22. juli 2011: både Hole kommune, hvor Utøya ligger, og Regjeringskvartalet i Oslo sentrum. Memory Wound, vinnerforslaget til kunstneren Jonas Dahlberg, som vakte internasjonal oppsikt da det ble lansert i 2014, møtte imidlertid mye motstand, særlig fra lokalbefolkningen i Hole. I 2017 endte det med at staten skrinla verket – og dermed overprøvde sitt eget kunstfaglige organ.
Statsbygg overtok oppdraget med å etablere et nasjonalt minnested i Hole, og i 2022 ble det innviet et minnested på Utøykaia som består av et slags buktende gjerde med 77 søyler, en søyle for hver av de drepte. Dessuten har Utøya sitt eget mer private minnested, Lysningen, laget i samarbeid med kunstneren Marianne Heier. I regjeringskvartalet, hvor det nye regjeringsbygget nå er i ferd med å reise seg, finnes foreløpig bare et midlertidig minnested. På plassen foran det nye bygget og den gamle Høyblokka skal det ikke bare komme et nytt minnested, det vil også bli inngang til nye lokaler for 22. julisenteret, et nasjonalt minne- og læringssenter som siden 2015 har forvaltet historien om terrorangrepet, og som nå holder til i midlertidige lokaler i nærheten.
Når KORO nå har fått oppdraget om minnested tilbake, gjelder det altså bare Regjeringskvartalet, og det er lagt stor vekt på en åpen, transparent og inkluderende prosess. KORO fremhever nå selve prosessen i seg selv som betydningsfull, og søker å legge til rette for offentlig samtale underveis. Siden i fjor høst har de arrangert tre fagseminarer som både har tatt for seg hvordan man tenker rundt minnesteder og monumenter i dag, og mer spesifikt handlet om minnearbeidet etter 22. juli.
KORO fremholder nå at de ulike skissene til mulige minnesteder har verdi i seg selv, som del av prosessen og diskusjonen. Med denne begrunnelsen, og for å sørge for transparens i prosessen, arrangerte de nok et seminar i går, om de ti skisseforslagene. Her fikk kunstnerne og gruppene som i desember ble valgt ut blant 220 søkere, i oppdrag å legge frem skissene sine for offentligheten, i form av tjue minutter lange foredrag. Det er et høyst uvanlig krav i denne typen konkurranser, men klart et interessant grep. Og det var i stor grad snakk om skisser i prosess, selv om samtlige hadde ganske distinkte ideer om hva de ønsker å gjøre, innenfor de rammene som oppdaget setter – blant annet er det et krav at navnene til de drepte skal gis plass. Oppgaven nå var ikke å komme med et helt ferdig utarbeidet forslag, det er det kun de tre som blir valgt ut av juryen til å delta i andre runde som vil bli bedt om å presentere.
Blant dem som virkelig inviterte publikum inn i en prosess, og slik sett ikke egentlig foreslo et enkelt verk, men flere ulike varianter av et verk, var Matias Faldbakken, som har lokal tilhørighet ikke bare til Oslo, men også til Hammersborg, området som Regjeringskvartalet er del av. Faldbakken vil lage en kopi av riggen som holdt Picassos veggarbeid Fiskerne oppe etter at Y-blokka som verket var del av ble revet, og som han beskrev som et «ufrivillig monument» og «et redskap for ommøblering av våre felles verdier». I denne riggen tenkte han først å plassere en steinmosaikk, men i en senere skisse holder riggen oppe et glassmaleri, som vil aktivere et fargespill på plassen når solen skinner gjennom det. Verket En opprettholdelse virker i seg selv som et interessant arbeid som føyer seg pent inn i kunstnerskapet, men man kan kanskje innvende at det kan oppfattes like mye som et minnesmerke over Y-blokka, som et minnested etter terroren. Dette til tross for at Faldbakken fremla det som et kunstverk til de rammede og en «ivaretakelse av livslyset til de som ble tatt fra oss», hvor ofrenes navn skal inngraveres i bunnbjelken.
Sammen med Faldbakkens verk er kunstner A K Dolven og arkitekt Cathrine Viganders Plassen og solen, som består av en monumental, ni meter høy skulptur og et skulpturelt gulv, blant de mer visuelt slående verkskissene. Rent formmessig kan den stående skulpturen minne om den mye omdiskuterte rektangulære monolitten i sluttscenen til Stanley Kubricks 2001: A Space Odyssey (1968). Men mens Kubricks mystiske objekt er helsvart, er Dolvens rødlige marmormonolitt opplyst fra innsiden. En sol skal stige og synke i søylen, som på en rødlig himmel, ikke i takt med døgnet, men i sin egen tid – Dolven anslo en tretimers oppstigning, og en tretimers nedstigning. Minnestedet Plassen og solen består også av fotspor i et omkringliggende betonggulv, som er tenkt laget i samarbeid med overlevende etter terroren. Det skal også være benker i hvit marmor til å sitte på. Symbolikken er enkel, men det er et verk som virker åpent og som kan romme mange ulike perspektiver.
Enkelt og åpent kan man også si at forslaget til Kjetil Trædal Thorsen og Jorunn Sannes fra arkitektbyrået Snøhetta er: en kombinasjon av en skål og et hvelv som et uendelighetssymbol. Her tok jeg meg i å lure på hva Sandra Mujinga, som måtte trekke seg på grunn av manglende kapasitet, hadde kunnet tilføre til det som fremsto som et litt pregløst forslag. Blant de mer tiltalende forslagene er kunstner Hanne Tyrmi og arkitektene Henning Sunde og Rainer Stanges De fleste veiene finnes ikke på kartet, en minnelund med skulpturer som likner avkappede, forkullede trestammer i ulik størrelse, som representerer tiden som stoppet opp, omgitt av levende trær som representerer håp og fremtid. I kontrast til de hittil nevnte, visuelt strammere forslagene, foreslår Anna Daniell en vardeskulptur, En varde for våre barn, bestående av 77 deler, en for hver av de drepte, utformet av 77 ulike kunstnere. Hun tenker seg det altså som et kollektivt verk, hvor hun vil invitere inn ikke bare billedkunstnere, men representanter for alle mulige kunstformer. Hvordan den endelige skulpturen vil kunne komme til å se ut, virker dermed nokså uforutsigbart, utover at det vil gi et mangfoldig og mindre striglet inntrykk.
Det mest radikale forslaget står Marianne Heier for. Hennes Jord plasserer jordmødres arbeid i sentrum for minnestedet, i et eggformet rom, omsluttet av en urtehage. Heier vil strekke seg mot et reelt alternativ til volden, i et verk som sentrerer nytt liv fremfor død, men også kvinnefellesskap som motsetning til terroristens hat mot kvinner. Det er isolert sett et interessant konsept, men spørsmålet er om ikke fokuset på fødsler og barsel ville kunne komme til å stå i veien for minnestedet som et rom for sørgende, selv om det er tenkt at sorgen også skal kunne ha plass. Jeg opplever også den symbolske plasseringen av jordmødre, gravide, fødsel og barsel midt i regjeringskvartalet, som litt urovekkende. Det er lett å komme til å tenke på tidligere statsminister Erna Solbergs oppfordring til norske kvinner om å føde flere barn.
Det er flere enn Heier som vektlegger bruken av minnestedet, og foreslår ulike former for sosial og kunstnerisk aktivitet. Blant dem er den amerikanske kunstneren Suzanne Lacy og den sørafrikanske arkitekten Sumayya Vally, som foreslår et minnested bestående av et slags stillas med rom for flere små hager, som de tenker at ulike grupper i samfunnet skal gis ansvar for å dyrke – blant mulige samarbeidspartnere nevnte de spesielt Islamsk senter. Tanken deres er at dyrkingen av et mangfoldig samfunn motvirker terrorisme. Det er en sympatisk idé, men som kanskje ikke helt tar høyde for hva som skjer den halvparten av året hvor det er vinter. Hvordan vil minnestedet se ut, uten vakre blomster og annen vegetasjon? Kunstnerne Merete Røstad og Jad El Khoury foreslår å invitere nye kunstnere hvert år til å bidra inne i Fold, en arkitektonisk konstruksjon med tre nivåer. Arkitektene Beate Hølmebakk og Per Tamsen, som begge var med på å lage minnestedet på Utøykaia, ser for seg en sirkelformet, skjermende benk som et sted for samtaler, og New Dehli-baserte Raqs Media Collective, bestående av Jeebesh Bagchi, Monica Narula og Shuddhabrata Sengupta, som foreslår en gruppe skulpturer med LED-skjermer, ønsker at minnestedet skal kunne bestille inn og vise ulike videoverk.
Ulikhetene til tross, er det noen påfallende likheter mellom forslagene. Sirkelformer, fuglesymboler og lys, vegetasjon og steder å sitte, ulike arkitektoniske strukturer som gir ly, er blant noe av det som går igjen. Det er også påfallende at flere av forslagene er forholdsvis fargerike, sammenliknet med internasjonale eksempler på tilsvarende minnesteder, hvor svart og gråtoner er ganske gjennomgående. Mange av forslagsstillerne var også tydelig berørt av oppdraget, og ikke minst av kontakten de har hatt med overlevende i forberedelsene til skissearbeidet.
Etter å ha hørt på fremleggelsen av forslagene, sitter jeg med noen spørsmål som handler om hvordan plassen rundt minnestedet vil bli brukt. Johan Nygaardsvolds plass skal være en plass for fri gjennomgang og et sted man kan oppholde seg, selv om den nok kommer til å være godt bevoktet. Det er åpenbart en plass som kan komme til å tiltrekke seg ulike former for demonstrasjoner og aksjoner. I retningslinjene fra Kommunal- og distriktsdepartementet heter det at det skal legges til rette for «markeringer» på plassen. Det presiseres ikke om dette kun er markeringer som er initiert av myndighetene, eller av 22. julisenteret og andre som har en tilknytning til minnestedet, eller om det er en plass til allmenn benyttelse. Det kan vel ikke bli som på Eidsvolls plass utenfor Stortinget, hvor rasister får lov til å stå med høyttaleranlegg og agitere for deportasjon av muslimer og brenne koraner?
I løpet av dagen i går savnet jeg en tydeligere identifisering av hvilke verdier som var under angrep i Norge 22. juli 2011, og hvilken ideologi som lå bak terroren. Det var et angrep på demokratiet, ja, og et angrep på den norske statsmakten, og mer spesifikt, som prosjektleder Mari Magnus sa, et angrep på Arbeiderpartiet og politisk engasjert ungdom. Men enda mer spesifikt enn som så, var det et angrep på internasjonal solidaritet og det moderne, mangfoldige, flerkulturelle samfunnet, verdier som Arbeiderpartiet og det norske sosialdemokratiet har omfavnet – om ikke alltid i like stor grad levd opp til. Terroren var rasistisk og islamofobisk motivert, og selv om det kanskje bryter litt med tanken om et minnested, savner jeg at man også eksplisitt snakker om det som et antifascistisk monument. Det er mye dialog, samtale og samarbeid i flere av forslagene, men jeg savner en større oppmerksomhet om at kampen mot fascisme faktisk er nettopp det, en kamp.
Terroren er ikke bare noe vi kan plassere i fortiden og se tilbake på. For å arbeide for en bedre fremtid, trenger vi å være bevisst på hvilke utfordringer som finnes. Terroristen har meningsfeller og støttespillere, og både i Norge og internasjonalt har det skjedd beslektede terrorangrep i tiden etter 2011. Jeg savner en samtale om hvordan disse kreftene kan motarbeides, og hva minnestedet betyr politisk sett. Jeg savner også en samtale om hva det betyr at vi får dette minnestedet, og 22. julisenteret, sentralt plassert i det nye regjeringskvartalet, altså midt i maktens sentrum. Arbeiderpartiet, som for øyeblikket igjen sitter i regjering, ligger nå historisk lavt på meningsmålingene, og mye tyder på at vi allerede ved neste Stortingsvalg i 2025 kan få Fremskrittspartiet og deres fremmedfiendtlige retorikk tilbake i regjeringskontorene, i kompaniskap med Høyre. Hvordan vil forvaltningen av minnestedet og 22. julisenteret påvirkes av skiftende regjeringer?
Og hvordan motvirker vi norsk eksepsjonalisme, slik at minnestedet etter 22. juli også kan være et sted for internasjonal solidaritet? I disse dager tenker jeg at det er helt avgjørende. Slik sett følte jeg meg i trygge hender da juryens leder, tidligere ordfører i Oslo, Marianne Borgen, avrundet dagen med å koble oss på verden, ved å påpeke at vi lever i en tid hvor menneskerettighetene og folkeretten brytes, og antallet demokratier går ned. Også Røstad og Khoury rettet blikket utover og vektla solidaritet i sin presentasjon, Raqs Media Collective presiserte at kampen mot ekstremisme er internasjonal, og Heier avsluttet like gjerne sitt innlegg med kampropet «stopp volden, stopp folkemordet, fri Palestina!» En slik solidarisk innstilling må nettopp stå helt sentralt, dersom et nasjonalt minnested etter 22. juli skal gi mening.
