– En sunn kunstscene skal ha noen skitne gallerier

Ti år får være nok, mener trioen bak kunstnerdrevne Noplace i Oslo, som nå legger ned.

Petter Buhagen, Hans Christian Skovholt og Kristian Skylstad. Fotomontasje: Kristian Skylstad.

Noplace har alltid fremstått for meg som et idealistisk, men konfliktfylt prosjekt. En omfavnelse av det uforutsigbare, den «autonome» kunstens høyborg i hovedstaden. Når Ivan Galuzins utstilling Uendelig april stengte denne helgen, markerte det også slutten for galleriet, som legger inn årene etter litt over ti års drift.

I 2011 åpnet kunstnerne Petter Buhagen, Stian Gabrielsen, Karen Nikgol og Kristian Skylstad dørene til det etter hvert velkjente galleriet i Oslo gate 2B i Oslo. Jason Havneraas og Hans Christian Skovholt tok etter hvert over etter Gabrielsen og Nikgol, og i dag er det Buhagen, Skovholt og Skylstad som driver stedet. Noplace har vært tilbakeholdne med informasjon om hvem som gjør hva eller hvordan beslutninger fattes, men generøse med sitt publikum når det kommer til utstillingene, med tanke på volum og variasjon. De har levert nærmest månedlige tilskudd til hovedstadens kunstliv, når hyppigheten ikke var enda høyere. Nesten 200 arrangementer har de rukket å gjennomføre i det slitte hjørnelokalet i Gamlebyen med det (rett som det var) svarte gulvet.

På spørsmål om hva de ønsket at Noplace skulle tilføre kunst-Oslo da de startet, sa de til Kunstkritikk: «Det handler ganske enkelt om kunstnerne som stiller ut her. Vi har ikke noen programfestet agenda utover å vise bra kunst». Mye har skjedd siden da, ikke minst har de økonomiske forutsetningene for den kunstnerdrevne delen av feltet endret seg med innføringen av arrangørstøtteordningen. Kunstkritikk møtte Buhagen, Skovholt og Skylstad for å snakke om agendaløsheten, generasjonsskiftet hos de kunstnerdrevne visningsstedene i Oslo og hva som skal til for å holde et prosjekt som Noplace i live.

Ivan Galuzin, Uendelig april, 2021. Installasjonsbilde, Noplace. Foto: Damian Heinisch.

Hva har Noplace vært og hva betyr stedet for dere?

Hans Christian Skovholt: Noplace var ett av veldig mange kunstnerdrevne visningssteder som poppet opp i en periode. Tidligere var det også del av en rekke med gallerier som lå bortover Grønlandsleiret: Dortmund Bodega, VI, VII, 1857, Pink Cube. Man kunne liksom gå i tog rundt på de forskjellige åpningene. Vi har som regel alltid ligget sist på ruten. I mange år var det jo en stor fest på hver åpning, ofte med godt over hundre mennesker. Og fullt kaos på gaten utenfor. Det aspektet har liksom ikke vært så sterkt de siste to årene. Det har jo noe med denne ruten å gjøre også da, at vi på en måte er igjen alene der nå.

Kristian Skylstad: Vi ble «nachspiel-galleriet» i en periode. Sånn sett er det jo passende at vi er den siste krusningen av en generasjon. Tommy Olsson har sagt at når Noplace legger ned, da vil man merke at en epoke er over.

Petter Buhagen: Når vi startet Noplace så var det også blant de kunstnerdrevne galleriene ganske agendastyrt. I hvert fall opplevde jeg det som at alle stedene hadde et rammeverk som var veldig definerende for hvordan de drev. Litt av målet var å gå bort fra det og lage en helt fri plattform. Vi skulle ikke bare vise én type kunst eller én type kunstnere, det skulle være rom for å gjøre helt forskjellige ting fra gang til gang.

KS: For meg er vi svaret på et reelt savn etter et samlingspunkt som 21:24 og 21:25 (to studentgallerier Kunstakademiet i Oslo disponerte på den gamle Vestbanetomten der Nasjonalmuseet står i dag. journ anm.) var for Kunstakademiet. Den følelsen av å stå utenfor der og chitchatte med kollegaer, kunstnere og kunstinteresserte, ha et sted å gå og se ting der den overstyrende rammen og agendaen ikke var så tydelig. Det har vært mye spekulasjoner rundt hva vår agenda var med Noplace, men det har prellet av over tid. Og så har kunstnerne og kunstprosjektene trådt frem. Slik kommer det til å være i fremtiden også, og nettsiden vår vil stå der som et arkiv over en epoke i norsk kunstliv. Eller et tverrsnitt av en epoke.


Signe Becker & Ingvild Langgård, Turns, 2019. Dokumentasjon av performance, Noplace. Foto: Noplace.

Så hva har Noplace sin tilnærming til den kunstnerorganiserte utstillingen vært tenker dere, nå som dere har ti år med drift å se tilbake på?

KS: Da vi startet laget vi noen statutter, jeg tror det var rundt ti, men vi har mistet papiret vi skrev det ned på, så nå husker vi bare fem. Den første var vel at tekst ikke skal krediteres, at alle tekster er anonyme. Det andre er at man ikke har noen bio i pressemeldinger. Det tredje er at man ikke har lov til å holde tale på åpningen. Det fjerde er at blomster ikke skal stå fremme i lokalet.

PB: Det var et viktig premiss fra starten av at vi gikk bort fra krediteringa og det å smykke seg med tidligere utstillinger, og prøvde å lage en så lik plattform for etablerte og uetablerte kunstnere som mulig.

PB: Vi har krangla og hatt diskusjoner med både kunstnere og skribenter om det der. Folk som vil ha den minibioen eller den signaturen. Samtidig har det ikke vært noen kuratoriske inngrep i utvalg av verk eller hvordan ting skal vises.

KS: Man kan si at vi har fungert mer som koordinatorer enn kuratorer. Hvis man skal snakke om en kuratorisk overstyrende ramme, så må det være at man ikke intervenerer, men heller legger til rette. Og alt er ikke mulig i et så dysfunksjonelt utstillingsrom som Noplace er, men den dysfunksjonen er relevant: Det er et rom fullt av utfordringer, som samtidig ikke er veldig dominerende. Så man har hatt muligheten til å dempe stemmen litt som kunstner.

PB: Alle endringer som er gjort i rommet har vært på initiativ fra kunstnerne som har stilt ut, som ofte har måttet forholde seg til rommet slik som det har vært etterlatt av den forrige kunstneren.

HC: Ja, gulvet ble jo for eksempel pigget opp av Kjersti Andvig [Enhanced Sky Machine, 2012]. (Latter.)

Fra åpningen av gruppeutstillingen Felt i 2014. Foto: Noplace.

Har dere noen flere utstillinger som dere vil trekke frem som symptomatiske, spesielt minneverdige, eller kanskje også oversett?

PB: Nå tenker jeg at det å lage en sånn kanonisert liste ville gå litt imot hele agendaen til Noplace, da.

HC: Men «minneverdig» kan jo være rent personlig og subjektivt. Og det har jo ikke bare skjedd ting i galleriet, vi har også turnert et par ganger. For eksempel til Armory Show i New York i 2012, hvor mange kunstnerdrevne gallerier dro, og til Washington DC.

KS: Vi gjorde en svær gruppeutstilling med kanskje tredve kunstnere på Kronica i Bytom [The City is Empty, 2013], Polen og deltok på Malmö Kunsthalls 24 Spaces [2013].

HC: Man kan også nevne Potemkin Village av Juan Andrés Milanés Benito utenfor Arkitekturmuseet i 2020, som jo var et brudd med det vanlige formatet, muliggjort med midler fra Kulturetaten i Oslo kommune i forbindelse med Bilfritt Byliv. Det var en produksjon av en helt annen type og størrelse enn det man kan få til over et ordinært driftsbudsjett.

KS: Når folk spør meg hva som har vært de viktigste utstillingene i Oslo gate, så tenker jeg ofte på de kunstnerne som har transformert stedet og gjort det til sitt, sånn som Janne Talstad [Overvaaket/Uberwachung II, 2014], Frido Evers [Sparrow Bones, 2015], Emil Finnerud [Death Drive, 2019], eller nå sist Marte Gunnufsen [This is Queen, 2021], som gjorde om hele greia til en velfungerende blackbox som mange andre kunstnere fikk dra nytte av. Likevel er de utstillingene jeg minnes med nostalgi og vemod – eller, ikke vemod, men litt sentimentalitet, da – de utstillingene hvor kunstneren ikke nødvendigvis ville lage en stor statement, som Tora Dalsengs [Harmony, 2011] eller Magnus Oledals [Fulminant, 2011], som bare var enkle og åpne. Da kom galleriet til sin rett, synes jeg.

PB: Sånne utstillinger som hadde frustrerende installeringsperioder sitter også ganske godt, for vi har hatt opplevelser som har føltes dramatiske og opprivende. Andre utstillinger som har festet seg hos meg er de vi kanskje oppfattet som dårlige når de ble produsert, fordi vi virkelig har brukt tid på å forsøke å forstå dem og se etter kvaliteter som vi kanskje hadde oversett.

Janne Talstad, Overvåket/Überwachung II, 2014. Installasjonsbilde, Noplace. Foto: Noplace.

Hva har måttet til for å holde Noplace i live alle disse årene?

KS: Det er viktig å understreke hvilken viktig rolle spesielt Jason Havneraas har spilt i å holde Noplace i live. Da han kom inn så reddet han på en måte galleriet, sammen med Hans. Noplace har vært i fare for å legge ned nesten annet hvert år, og det har vært en stor grad av fatigue i stedet. Men så kommer vi liksom alltid tilbake til at ordet «kunst» kommer fra «å gjøre», «å kunne gjøre», og at det å gjøre noe i seg selv er verdifullt. Det har vært viktig for meg.

HC: Jeg vil si at den grunnleggende holdningen i det kunstnerdrevne feltet er og alltid har vært at man kan gjøre ting selv. Det skjer ikke noe med mindre du gjør det selv.

Dere drev uten økonomisk støtte i noen år, hvilken betydning har det hatt at dere nå får arrangørstøtte?

HC: Det har vært helt avgjørende for at vi har holdt på så lenge som vi har. Hvis det ikke hadde vært for arrangørstøtten, så kunne man ha fjernet ganske mange år av det prosjektet her, det er jeg helt sikker på. Den har også muliggjort at vi har kunnet honorere kunstnerne og ha en infrastruktur av andre folk som hører med i galleridrift, som galleriverter og teknikere.

KS: Og vi har sluppet å løpe ned på galleriet og sitte vakt hver eneste helg, som vi gjorde de første fem årene. Eller sove på galleriet for å få det til å gå rundt. Men med arrangørstøtten så ble også følelsen av overstyring merkbar, med rapporteringer og den type ting. Litt av energien forsvinner liksom når man ikke investerer sine egne midler og det ikke er et slikt offer der lenger.

HC: Men selv med arrangørstøtte så er det mye jobb. Det er ikke sånn at man sitter igjen og er kjempegodt betalt for innsatsen. Så det er fortsatt en form for idealisme i det, helt klart.

PB: Jeg tror det også er noe der som går på tidshorisont. Ofte har de kunstnerdrevne visningsstedene en stor grad av spontanitet som gjør at man kan få til ting på kort frist. Med arrangørstøtten trer man på inn i en annen type langtidsplanleggingslogikk.

HC: Men all honnør til Kulturrådet, den har vært veldig fleksibel for oss den ordningen.

KS: Ja, det handler vel mest om det psykologiske aspektet og ikke de faktiske rammene. At man føler på et press, som ikke nødvendigvis er der, men som oppleves implisitt.

Fra åpningen av Jan Christensensn utstilling Local Reference Frame i 2019. Foto: Noplace.

Hva slags type sosialitet har Noplace bidratt til å skape gjennom årene, og hva har den betydd for Oslo?

KS: Selv om skuldrene våre har vært hevet fordi det har vært høyt tempo og vi har vært veldig opptatt av det som skjer der og da, og at det skal fungere best mulig, så kommer folk inn i en situasjon som har senkede skuldre allikevel. Nei, det er ikke så farlig, men det er livsviktig, på en måte.

PB: Vi har prøvd å være en generøs og inkluderende plass, hvor alle kan komme og henge på en utstillingsåpning og alle kan komme og se utstillingene.

KS: Vi har ønsket å være en del av en større helhet, ikke bare av kunstfeltet, men også byrommet og tradisjonene med det å gjøre noe idealistisk. Og vi håper jo vi har bidratt til den åpenheten og dialogen der. Slikt sett er vi del av en kronologi som går flere tiår tilbake i Oslo. Gradvis har den ydmykheten man har fått, gjort at man har blitt takknemlig over å bare spille en rolle i en bevegelse som kunstfeltet er en del av, ikke nødvendigvis senteret for.

HC: Jeg håper at vi har vært med å holde det aspektet av kunstfeltet i live. En sunn kunstscene skal ha noen skitne gallerier, hvor folk drikker øl og gjerne røyker inne.

KS: Men en ting som plager meg med kunstfeltet er at det nesten holdes på med misjonsvirksomhet. Hvis vi bare klarer å rekruttere flere og flere og flere folk til å bli interessert i kunst, så kan vi oppnå den posisjonen vi trenger, liksom. Jeg håper at Noplace har påminnet om at det finnes andre måter å gjøre ting på, hvis man beveger seg bort fra en sånn neoliberal veksttankegang rundt kunstfeltet.

HC: Et spørsmål vi har fått mange ganger er: Dere har jo holdt på så lenge, hva er planene? Dere må jo lage en institusjon av Noplace. Men nei, det har aldri vært tanken. Vi har klart å være i det lokalet hele veien og det er liksom noe fint med det. Nå er spørsmålet vi får hva som skal skje med lokalet når vi flytter ut. Ikke vet jeg, det er opp til borettslaget, men jeg hadde syntes det var kjedelig hvis det kom et galleri til. Det hadde vært utrolig deilig hvis det bare ble en tatoveringssjappe igjen. Folk må finne sin egen greie.

Sigmund Skard, On Ascending or Descending or Something in Between, 2016. Dokumentasjon av performance, Noplace. Foto: Noplace.

KS: Det eneste vi kan håpe på er å være en inspirasjon for andre galleriet i fremtiden, slik for eksempel Bastard, Struts eller Herslebsgate var for Galuzin Gallery og Rekord (navnene på tidligere kunstnerdrevne visningssteder i Oslo fra 90- og 00-tallet, journ. anm.) Steder hvor man slår et slag for den sårbare kunsten og den sårbare kunstneren, som ikke alltid får full tilgang til institusjonene, fordi de ofte er for opptatt av sin egen agenda. Det er jo faktisk noen som har gjort utstillinger hos oss som har følt seg glemt, om de ikke har vært det, og ikke føler seg glemt lenger. Det synes jeg er veldig sterkt egentlig.

PB: Jeg tror det er et resultat av at vi ikke har prøvd å være på det som er trendy, på en måte.

KS: Hvis det er ett bilde fra en åpning på Noplace som jeg husker mer enn noe annet, så er det Sigmund Skard som spytter druer opp i lufta, liksom [On Ascending or Descending or Something in Between, 2016]. Sånne små, finurlige detaljer.

HC: Eller når det var en sjaman inne på Magnus Vatvedt sin åpning [Echoes of the Epoch, 2013] som drev og spilte trommer. Det var veldig flott.

Så, hva er grunnen til at dere gir dere nå? Er det virkelig slutt?

KS: Grunnen til at vi legger ned, er at vi bare fikk fornyet arrangørstøtten med ett år. Det er kult å få midler til å fullføre ti år med drift, samtidig spør man seg hvorfor i alle dager vi skal måtte gå gjennom den prosessen her, når vi har vist i ti år at vi leverer. Og gulvet har blitt ødelagt 100 ganger og vi har fiksa det 100 ganger og folk har brukt det som sitt eget studio, og… Når Hans ringte meg og fortalte om det med støtten, så føltes det som at, ja, nå er det ferdig. Det er masse mer å gjøre, men nå er det opp til noen andre. Nå jobber jeg bare med lydkunst og musikk og er sammen med datteren min. Og det er mer enn nok.

HC: Men det var ikke noen big deal det at vi ikke fikk mer støtte, vi har uansett de siste to årene diskutert det at ikke alle har tid til å delta i prosjektet lenger. For min egen del så har jeg også fått en datter, i likhet med Kristian og Petter, og har liksom ikke den, hva skal man si, intravenøse feelingen av kunstfeltet som jeg hadde før i tiden når jeg var rundt på alt hele tiden. Pandemien har gjort at vi faktisk er litt på overtid.

KS: Egentlig skulle vi avslutte på dagen ti år etter vi startet, 11. februar 2021. Pandemien forskjøv det og ødela litt av det rituelle ved avslutningen. Men det er også helt greit at syklusen ble avbrutt av tilfeldigheter. Hvis det er noe som har drevet Noplace, så er det tilfeldigheter, rett og slett.

HC: Ingenting vokser inn i himmelen. I hvert fall ikke kunstnerdrevne gallerier.

PB: Jeg får jo spørsmålet nå som vi skal legge ned Noplace og jeg og familien min har flytta til Trondheim, om jeg skal starte et nytt visningssted her. Det er det ganske mange som spør om faktisk. Så vi får se, jeg har ikke lukket den døra, men det blir ikke i år for å si det sånn.

Henrik Plenge Jakobsen, Eggjastokkur, 2011. Installasjonsbilde, Noplace. Foto: Damian Heinisch.

Diskussion