Samme dag som jeg skulle på Oslo Book HOHOL på visningsstedet Louise Dany, fortalte en venn meg om et kunstnermøte han var på i Krakow. Den politiske situasjonen nasjonalt og internasjonalt, og ikke minst hvordan kunstnerne skulle møte og svare på denne, stod på dagsordenen. Volumet ble øredøvende, med tilhørende fargerik språkbruk og timbre. En fornuftens håndlanger ba etter hvert de deltagende om å holde en «hyggelig tone», hvorpå én skrek: «Nei! Aldri!»
Kvelden som jeg og en håndfull andre gjester tilbragte på Louise Dany, i selskap med den filippinske kunstneren Lobregat Balaguer, forløp definitivt noe roligere. Kunstnerne Ina Hagen og Daisuke Kosugi etablerte Louise Dany i et butikkvindu med tilhørende boenhet på Frogner i Oslo for bare fire måneder siden, men har allerede rukket å opparbeide et interessant programarkiv. Blant annet har de holdt seminar i samarbeid med det Seattle-baserte visningsstedet Institute for New Connotative Action (INCA), og fungert som satellitt-location for Unge Kunstneres Samfunds (UKS) utstilling Roaming. De to første eventene de var vertskap for, var imidlertid kritikksesjoner med unge kunstnere. En av ambisjonene for initiativet – som dels er galleri, dels residency, leilighet, atelier og salong – er å skape det de kaller et «trygt diskursivt rom».
I så måte må man si det er en liten genistrek å bruke hjemmet sitt som plattform. For selv om gjestfrihet er en forutsetning for at kultur kan finnes, for å si det med Derrida, bidrar vertskap-gjest-kontrakten også på andre måter. Det å befinne seg i noens behagelig lyssatte hjem, vil nok legge bånd på en og annen sports-polemiker. Så ta på deg pene – i det minste hele og rene – sokker og legg fra deg sosialangsten hvis du skal til Louise Dany, for her var det av med skoa, inn i stua og ned på gulvet denne onsdag ettermiddagen. Louise Danys residency-program, med det hjemmekoselige navnet Louise Dany Sleepover, er også intimt; Hagen og Kosugi gir fra seg sitt eget soverom og flytter ut på stua den uken programmet varer. Denne ordningen passer den for tiden residerende Balaguer utmerket. For som hun sier: «Unike fellesskap oppstår når man deler den samme maten og går på det samme toalettet.»
Balaguer presenterer seg som grafisk designer, skribent, uavhengig forsker og social practice-kunstner. Louise Dany traff Balaguer på Gwangju-biennalen, og inviterte henne til Oslo på bakgrunn av hennes arbeid med The Office for Culture and Design (The OCD) i Manila, Filippinene, hvor hun også er basert. I utgangspunktet var planen at kunstneren skulle lage Sukit – en rett som etter sigende virker forsonende – for utvalgte gjester. Etter hvert ble imidlertid programmet utvidet til å inkludere en filmvisning, artist talk og Oslo Book HOHOL. Oslo Book HOHOL er et samarbeid mellom Louise Dany, The OCD, og The Ventriloquist Press, og del av et pågående prosjekt. I korte trekk, går dette ut på å piratkopiere og spre bøker under vignetten Sucat Xerox Hohol. Det begynte med at Balaguer skaffet bøker til veie, slengte dem i bilen og kjørte dem til en kamerat som hadde et noe angstfylt forhold til bøker. Konseptet utviklet seg til møter mellom venner i kopibutikker, dit de tok med seg interessante bøker som de skannet, printet og delte seg i mellom. Tankene går til lignende initiativ, eksempelvis østerrikske Depot, et diskusjonslokale hvor det ble tilgjengeliggjort anglo-amerikansk litteratur om kultur- og kjønnstudier som besøkende kunne kopiere fritt av. Fasilitetene ble flittig brukt og var en kjærkommen informasjonskanal i Wien på nittitallet.
Spredning av informasjon er også en av motivasjonene bak Sucat Xerox Hohol. Balaguer nevner at samtalen rundt kjønns- og identitetspolitikk befinner seg på ulike trinn ulike steder i verden, og understreker viktigheten av å introdusere diskurser grundig, selv om man tror de er veletablerte. Men, sier hun, HOHOL er også en unnskyldning for å tilbringe tid sammen, for å henge ut. «Deep hanging out», som en antropologvenn av kunstneren kaller det.
De besøkende var blitt oppfordret til å ta med bøker de ville dele. Vel installert i stua, fikk vi forklart gangen i piratkopieringen. Louise Dany hadde satt opp en server man fikk tilgang til gjennom et lukket nettverk. Derfra kunne man skrive ut bøker fra printingstasjonen, eller laste opp skannede tekster. I tillegg fantes det allerede printede eksemplarer tilgjengelig. Alt fra selvhatende kunstsatire til stiltips for forretningskvinner var representert. Balaguer foreslo en introduksjonrunde. Gjestenes lydige selvpresentasjoner ble fulgt opp med bokanbefalinger fra vertskapet. Anbefalingene kunne være direkte relatert til informasjonen man ga, eller mer assosierende. Jeg fikk ikke noen bokanbefaling, men derimot spørsmål om jeg tenker mye på døden (sic). Samtalen gled over i bli-kjent-modus. Felles interesser og felles kjente i den globale landsbyen ble diskutert, og informasjon om næringsrike urter, høyrepopulistiske bloggere og semiotiske tolkninger av mote fløt fram og tilbake.
Deling av bøker som kunstpraksis kiler godt i det sympatiske nervesystemet. Bokormen Roland Barthes spekulerte i om det at mange ikke lenger leste bøker, skyldtes de humanistiske verdienes sammenbrudd. Følelsen av at man burde lese, at det var en plikt, hadde forsvunnet, mente han. I andre kontekster enn søttitallets Frankrike, kan svaret like gjerne være manglende tilgjengelighet, enten det skyldes at man lever i fattigdom, i samfunn hvor sensur er en del av hverdagen, eller rett og slett ikke har noen til å tipse eller veilede seg. Selv noterte jeg meg flere titler jeg ikke kjente til fra før i løpet av seansen. Bokdelingen på Louise Dany var like deler folkeopplysning, kunstpraksis og «hanging out».
I disse dager samler og redigerer The Office for Culture and Design og The Ventriloquists Press materiale fra Sucat Xerox Hohol til en bok. Den vil være klar i løpet av året, og blir etter alt å dømme et interessant dokument for kunst, design- og litteraturinteresserte.
