Kjetil Berge lar motsatsen til sosiale hendelser spille seg ut, og kontrasterer på dette viset sin egen prosessuelle metode. Galleriet blir dermed, ganske interessant, en tom beholder bortenfor enhver kollektiv dynamikk.
Det var litt av en kalasstemning da Kjetil Berge under et studioopphold ved Kunstnernes Hus i fjor vår utformet prosjektet ALYANS, som fikk form av dialoger, performancer og møter – sosiale og svært sjenerøse kunsthandlinger som strakk seg ut over flere episoder. Berge presenterte ateliersituasjonen som grunnleggende åpen – et sted for utvekslinger med andre kunstnere og et interessert publikum. Denne tilnærmingen til kunst, som en ideell anledning for økt kunnskap om kulturer (i dette tilfellet den tyrkiske, blant annet med tyrkisk språkkurs og ditto mat) og veritabel brobygging mellom miljøer, har vært karakteristisk for Berge, og kan anses som en av hans udiskutable kvaliteter. Han har laget danseplattform til Havanabiennalen (2006) og anvendt seg av busskur som readymades til å tagges på – konstruksjoner som hos Berge får en grunnleggende kommuniserende intensjon.
 |
| Kjetil Berge, Lay-by, 2009/2010 |
Denne sosiale intensiteten ser ved ankomst ut til å glimre med sitt fravær i Nags Head Parade, som i sammenligning fremstår som mye magrere – en påholden galleriutstilling med få verk, kuratert av Petter Snare. Den kollektive samhørigheten viser seg likevel å være en hovedtematikk, men nå definert ved sitt fravær, som et bevisst negativ til hans sosiale skulpturer – fylt opp med mennesker. I denne relativt nakne utstillingen er sporene etter menneskelig nærvær zoomet inn på, tingene vi omgir oss med, og som kanskje bare gir mening for hver enkelt. Det er et nøkternt kamera som fanger inn diverse gjenstander i en leilighet i tittelverket Nags Head Parade, som også er navn på en husrekke i London. Videoverket dokumenterer på en både dvelende og insisterende måte. Lydsporet – en komposisjon av Dositheos Rivocantus – maner frem et forhøyet stemningsbilde som også rommer en viss melankoli. Samtidig er registreringen såpass nedpå og saklig at det er tydelig at Berge ikke ønsker å smøre det emosjonelle tykt på. Denne kontrollerte avstanden til det forlatte er også svært merkbar i fotografiet Lay-by, med motiv fra en smal vei i Lofoten; her har en eller annen kvittet seg med et flyttelass eller restene av et dødsbo. Berge kretser inn dette litt forlorne som en situasjon med uklare og småabsurde premisser, og lar veien spille hovedrollen.
En helt annen, abstrahert og mer aparte fremtoning har de veggmonterte betongskulpturene Glas #1-14. De ser fremmedartede og mystiske ut, nesten brutale i sin betongfinish, likevel knytter de i likhet med de andre arbeidene an til den hjemlige sfære. Ved å bruke kjøkkenboller som mal og inkorporere diverse drikkeglass fravrister Berge hverdagen sin platte funksjonalitet, og noe tungt og stumpt gjenstår. Disse konserverte objektene kan egentlig ikke brukes til noe, knapt nok som skulpturer, til det er de altfor tause og intetsigende. På et vis blir de motsatsen til prosessuelle, sosiale skulpturer – konkrete, faststivnede og mer å oppfatte som tomme skall enn aktive beholdere. Denne renskårne og kjølige motsatsen til aktivitet setter med det samme Berges tidligere produksjon i relieff, og er derav verdt å få med seg – som et mulig stoppested langs veien.
Ingressbilde: Kjetil Berge, Glas #5, 2010.
At kunst kan betraktes på flere nivåer kan være i noen tilfeller misledende. Utfordringen er stor for å ikke feste blikket kun på overflaten. Fordi hemmelighetene som ligger under vil da oftest bli grovt oversett. Hvis i tillegg settes en etikett på verket slik som denne:
“Disse konserverte objektene kan egentlig ikke brukes til noe, knapt nok som skulpturer, til det er de altfor tause og intetsigende. “
da havner påstanden lett i faren for å bli usann. Jeg vil ikke vurdere her om “de konserverte objektene kan brukes til noe” eller ikke, det har jeg ikke evnen til. Jeg klarer liksom ikke å dvele så lenge på begrepet “brukbart” som skinner igjennom denne refleksjonen. Jeg vil bare fornøye meg med å drøfte 2 siste ordene i denne etiketten:
“Tause og intetsigende”
– utrolig på hvilken pent måte disse to ord legger skyggen over sannheten,akkurat som plaster på et sår, eller tape på en munn. Ja, på en munn som forsøker å formidle en hemmelighet. Og selv om denne munnen gaper høyt fra “de konserverte objektene”, så er det ikke lett for enhver å se det med det nakne øyet. OK. Den megetsigende munn er synlig i alle fall. Men er den taus? For jeg pleier å sjekke dette ved å bruke mine ører. Jeg lener dem ved munnåpningen og . . . [lytter]. Igjen, ser jeg på “de konserverte objektene” nå fra avstanden, der er musikken i rommet og jeg lytter. Brudd på tausheten her, er ikke kun ensidig. Neida. Jeg snakker i den munnåpningen og så forvandles den til et øre. Det er de betonerede vinglasvegger som er hemmet til å resonere. Derimot gir de ekko tilbake. Det er et ekko som bare eksisterer ved dem. Det er et ekko som kjenner kun menneskets stemme.