Kunståret fikk en trist start med maleren Leonard Rickhards (1945–2024) bortgang, kun få uker før åpningen av en stor retrospektiv på Astrup Fearnley Museet. Utstillingen har tittelen Mellom konstruksjon og sammenbrudd og ser ut til å bli et verdig punktum for et uvanlig konsentrert og standhaftig kunstnerskap, som over fem tiår har øvd innflytelse på generasjoner av norske kunstnere. Rickhard, som ikke minst forbindes med fremstillingen av en spenning mellom teknologi og natur, er for øvrig en passende gallionsfigur for vårens to mest markante trender på den norske kunstscenen: retrospektiver med malere fra forrige århundre og utstillinger som vil problematisere forholdet vårt til naturen.
Samme dag som Rickhard på Astrup Fearnley Museet åpner det som tegner til å bli vårens mest gjennomarbeidede utstilling i kategorien klima- og miljøorientert gruppeutstilling, Earthworks på Bergen Kunsthall. Den vil se på betydningen kunsten har spilt i den nordiske miljøbevegelsen og trekker opp historiske linjer fra tidlige eksempler på det som i dag kan betegnes som stedskunst til nyere generasjoner som håndterer naturen som en samarbeidspartner. Her blir det kompostinstallasjoner, historiske verk av kunstnere som Bård Breivik (1948–2016) og Monica Sjöö (1938–2005), samt middager, verksteder og performancer – med andre ord alt en engasjert gruppeutstilling kan diske opp med av involverende tilbud.
På Kode i mars avløses en presentasjon av Erling Nebyes samling av en utstilling med Erling Kagges samling (begge for øvrig innstikk i serien The Collector, der museet vil presentere betydningsfulle historiske og samtidige samlere). Komposisjon for venstre hånd setter Kagges samling i dialog med verk fra museets samling og har en ambisjon om (blant annet) å belyse hvordan forståelsen vår av naturen har endret seg fra 1800-tallets landskapsidealer til et videre økologibegrep. Utstillingen rommer 400 verk, fra Goya (1746–1828) og Peder Balke (1804–1887) til Tauba Auerbach og Anne Imhof.
I april åpner Kode gruppeutstillingen Urfolkshistorier, utviklet i samarbeid med Museu de Arte de São Paulo Assis Chateaubriand. Utstillingen er kuratert av kunstnere og forskere med urfolksbakgrunn og inkluderer verk fra 170 kunstnere som beretter om urfolks opplevelser fra Sør-Amerika, Nord-Amerika, Oseania og Norden, fra før den europeiske koloniseringen og frem til i dag. Omtalen på museets nettsider vektlegger historiebegrepets tvetydighet. I tråd med en utbredt skepsis til sveipende og autoritative historiseringer er målet ikke å gi en overblikkende fremstilling av disse erfaringene, men heller et fragmentert, polyfonisk bilde.
I Oslo er også miljø, klimakamp og urfolks kamper tematiske rettesnorer for institusjonenes programmer: Før Munchmuseet i april gir oss en presentasjon av Munchs naturmotiver i utstillingen Jordsvingninger, kan vi i februar stifte bekjentskap med filmene til filosofen Denise Ferreira da Silva og filmskaperen Arjuna Neumann i utstillingen Corpus Infinitum. Det loves en sensuell miks av spektakulære naturskildringer og alternative tenkemåter som stiller tradisjonelle hierarkier, vestlig tankesett, utvinning, kolonialisme og antroposentrisme til veggs. Noen kunne fristes til å påpeke her at Munchmuseet med sin fossile sponsorportefølje ikke har skyhøy troverdighet som klimaforkjemper. For øvrig er det påfallende at tross det utbredte klimaengasjementet ved norske kunstmuseer denne våren, er det ingen som borer eksplisitt i det særnorske oljedilemmaet.
Eller kanskje er det nettopp det Henie Onstad kunstsenter vil med utstillingen Atlanterhavet, som åpner i slutten av april; her skal en «storstilt feiring av det nordlige havet som har formet Norge og gjort landet til en internasjonal aktør», også være anledning til å se kritisk på praksisene i dette havbruket, med hjelp fra et stort utvalg kunstnere, fra J.M.W. Turner (1775–1851) og Theodor Kittelsen (1857–1914) til Sondra Perry og Joar Nango. Imidlertid åpner de først sesongen deilig motstrøms med formalistiske Fifty Shades of Black i starten av mars, en gruppeutstilling der det sorte monokromet til franske Pierre Jean Louis Germain Soulages (1919–2022) danner midtpunkt for en odysse inn i svartfargens verden i form av femti verk av blant andre Anna Eva Bergman (1909–1987), Pablo Picasso (1881–1973), Ann Cathrin November Høibo og Torbjørn Rødland.
Nasjonalmuseet har et tett og velopplagt kunstprogram denne våren, klart deres sterkeste sesong siden innvielsen i 2022. I midten av mars åpner utstillingen Sylkvasse sting med samiske Britta Marakatt-Labba, som etter deltakelsen på Documenta 14 i Kassel har høstet rikelig med både kritisk og institusjonell anerkjennelse for sine utsøkte broderier. Siden vi skriver 2024, er det rimeligvis «miljøkamp og klimaproblematikk fra et urfolksperspektiv» museet velger å fremheve som ramme for hennes småabsurde skildringer av samisk hverdagsliv. Riktignok er dette langt fra et påtvunget perspektiv; samenes naturrettigheter er noe kunstneren er uttalt engasjert i.
Så følger utstillinger med Vasilij Kandinskij (1866–1944) og Mark Rothko (1903–1970), som sto i bresjen for hver sin generasjon abstrakte malere: Kandinskij den europeiske avantgarden på tidlig nittenhundretall og Rothko den amerikanske abstrakte ekspresjonismen et halvt århundre senere. Utstillingen med Rothko hevder overraskende å være den første store presentasjonen av kunstneren i Norden noensinne. Samtidig skal den utelukkende vise arbeidene hans på papir, nødvendigvis småskårne sammenlignet med lerretsmaleriene, får man tro. Hva blir igjen av Rothkos sakrale bilderom berøvet skalaen som immersivt virkemiddel? Det finner vi ut i mai.
Sesongen avsluttes i juni med en utstilling med den norske maleren Anna-Eva Bergman, som samler «mange av kunstnerens mest ikoniske bilder av stein, fjell, hav, måner, horisonter og arkitektur». I Sinziana Ravinis begeistrede anmeldelse av den samme utstillingen, som ble vist på Musée d’Art Moderne de la Ville de Paris i fjor, hvor hun fremhever korrespondansen med blant andre Kandinskij og Rothko, hevder hun kunstneren «umgicks med berg och planeter som om de vore hennes bästa vänner» og «öppnar upp för resor mot en inre ordlöshet, evigheten, tomheten, passagen mot det okända, det absoluta».
Mer akutt nærværende, men samtidig ikke helt berøvet sublimitet, blir det formodentlig når Kunsthall Trondheim i slutten av februar fyrer opp Tongues of Fire. Med inspirasjon fra det faktum at de ligger i en tidligere brannstasjon, trommer de her sammen «kunstnere som har blitt sterkt berørt og påvirket av utfordringer knyttet til brann og skadene som ild kan forårsake». Side om side med historiske gjenstander fra Trondheims arkiver, blant annet fra byens historiske – og hyppig brannrammede – katedral Nidarosdomen, skal kunsten få oss i tanker om alt fra undring og intimitet til voldsommere saker som krig og – uunngåelig – klima.
Stavanger kunstmuseum åpnet forrige uke en utstilling med den norske, figurative modernisten Else Hagen (1914–2010), Mellom mennesker. Det dreier seg om en vandreutstilling som i løpet av 2024–2025 også skal innom Trondheim kunstmuseum, Nasjonalmuseet i Oslo og Kunstsilo i Kristiansand – som omsider åpner i mai i år, etter å ha vært under konstruksjon i fem år. Av ettertiden forbindes Hagen først og fremst med de offentlige utsmykningene sine – presseskrivet omtaler henne som den norske monumentalkunstens «grande dame» – hvorav materialarbeidet i Stortingets trappesal, Samfunn (1960-66), er et høydepunkt. Utstillingen vil imidlertid fokus på maleriene fra 40- og 50-tallet, samt presentere Hagens store grafiske produksjon.
I mars åpner Nordnorsk kunstmuseum en separatutstilling med kunstneren og musikeren Raven Chacon, som er Navajo. Et av høydepunktene i forbindelse med utstillingen blir nok fremføringen av kunstnerens pulitzer-vinnende verk Voiceless Mass i Bodø domkirke 7. juni 2024, i samarbeid med Artisk Filharmoni. Chacon arbeider i krysningspunktet mellom klassisk komposisjon, urfolksmusikk, eksperimentell lyd og visuell kunst, og partiturene hans fremføres i samarbeid med publikum og andre utøvere. Tilsynelatende fins det dermed et overlapp mellom Chacons interdisiplinære og sosiale praksis og metoden til den amerikanske kunstneren Cauleen Smith, som i juni avslutter sesongen på Astrup Fearnley Museet. Prosjektene til Smith, som har bakgrunn i musikk og film, bygger på improvisasjon og samarbeid og blander innspilling, utstilling og performance for å skape «new experiences of Black social life».
Ved å fremheve det fellesskapsbyggende og fremtidsorienterte ved Smiths praksis, tydeliggjør museet kontrasten til Rickhards møysommelig utførte malerier som drypper av fremmedgjøring og etterkrigsmelankoli, der kunsten ligner en strevsom cerebral aktivitet som foregår alene foran lerretet. Mon om ikke disse modusene – det ekstatiske og det observerende, det deltagende og det tilbaketrukne – går opp i en høyere enhet i de ekspressive, naturinspirerte maleriene til samevennen og miljøverneren Per Adde (1926–2020), som krones med en retrospektiv på Samisk senter for samtidskunst i februar. Se opp for maksimalt hissig penselføring.
