Å være ung er forjævlig

Den teatrale rammen om årets juniutstilling på Kunstnerforbundet, skaper forventninger som ikke følges opp.

Den teatrale rammen om årets juniutstilling på Kunstnerforbundet, skaper forventninger som ikke følges opp. Utstillingen oppleves som en lys og bråkete sommeravslutning, hvor hummer og kanari (fugl!) er til salgs.


Sola skinner, svetten siler, det lukter grillpølse og saltvann inne i det trange utstillingsrommet. Braksende kunstnerforeldre rundt meg på alle kanter; «se, de har virkelig fått med seg tverrsnittet, altså…» i det fjerne, og ei jente jeg alltid treffer, men som jeg ikke aner hvem er, spør om jeg har vært på skultpurbiennalen. Jeg presser fingrene hardt mot øynene og ønsker meg tilbake til kjellerstua til Kaj, der den berømte kunstneren Jeremy Hartwood hengte seg på godset sitt, en gang tidlig på nittitallet, alone in the dark.

Kaj spilte Edward Carnby og jeg spilte Emiliy, niesen til Hartwood, som tok livet sitt en dag med blå himmel og tilsynelatende uten grunn. På jakt etter et piano med en hemmelig skuff som kunne gi svar på selvmordsgåten, sloss vi mot zombier og mørkets vesener. Stakkars Hartwood, han gjorde bare det han var nødt til, det er tøft nok å være kunstner om ikke man skal bli hjemsøkt av okkulte pirater i tillegg. «Alone in the dark» ga oss mareritt til langt utpå ungdomsskolen, og det kom aldri noe bedre, mer skrekkinngytende, eller avhengighetsskapende dataspill.

Ihvertfall ikke for min del, da jeg fikk andre hobbier innen de livsfarlige online-spillene ankom markedet. Derfor klarer jeg meg greit nå, i motsetning til den mannlige karakten i kurator Kristian Skylstads katalogtekst. Fanget i spill-helvetet, orker han ikke lenger å være en del av de seendes verden, og blinder seg, etter et poetisk ressonnement som muligens kan ha blitt sakset sammen av Jared Letos replikker fra tv-serien «My so called life».

Thora Dolven Balke, fra polaroidserien A Brief History of Infinity.

At Skylstad har valgt denne tittelen på årets juniutstilling på Kunstnerforbundet, er helt i tråd med den mørke og tilbakeskuende skyen som har hengt over de kunstnerdrevne galleriene det siste året, men kan også tolkes som en ironisering over den positive trengselen på den unge kunstscena i Oslo, siden utstillingen rommer hele 35 kunstnere på en etasje. Uansett hvordan man tolker den, så oppleves likevel linken mellom katalogtekstene og selve utstillingen noe søkt. Halvt engasjert snakkes det om en «tidsånd», og tidsånden beskrives gjennom noen relativt p(rov)oserende tekster, fra stemmer som har ytret seg på om mørkets krefter før. Tommy Olsson har skrevet et freudiansk mareritt om hvor jævlig det er å være fremmedgjort kritiker og Matias Faldbakken viser frem den gåtefulle google-historikken sin fra August 2007, da han har googlet etter både «snuff» og «rape» og «slave», og til og med «art slave». Tematikken kjennes etterhvert litt forslitt og sutrete ut. Muligens befinner kuratoren seg i Prozak Nation, men alt dette mørke tåkepratet virker malplassert på juniutstillingen. Ikke fordi det å ha en teatral ramme på utstillingen nødvendigvis er feil, men det skaper forventniger som ikke følges opp i det hele tatt. Utstillingen i seg selv oppleves mer som en lys og bråkete sommeravslutning, hvor hummer og kanari (fugl!) er til salgs. For «Alone in the dark» er like mystisk og depressiv som en gråmelert Ramones T-skjorte fra Hennes og Mauritz.

Men når det er sagt, er det mange andre retninger utstillingen beveger seg i. Kunstnerforbundets juniutstilling har røtter nesten hundre år tilbake, og har fungert som den yngre gardes utstillingsvindu, først og fremst mot gallerister og kunstsamlere , derfor er de individuelle bidragene kanskje viktigere enn den tematisk overbygningen. Skylstad har valgt ut 35 kunstnere til utstillingen, noe som er et ambisiøst antall når plassen skal fordeles på to små saler og en trappeoppgang.

Sigmund Skard, Eg treng…, performance.

Et av de fineste arbeidene er en performance/installasjon fra Sigmund Skard. Alene ved et bord sitter han, foran seg har han en oppslått notatbok. Ordene «Eg Treng» har han allerede skrevet, men lenger har han ikke kommet, for pennen ligger i skjortelomma mens blekkflekken vokser i takt med de usagte ordene. Skards performancer er ofte meditasjoner over det mest basale, og språket er stillferdig men ofte slående poetisk, som her. Skard går inn i rollen som den tause, dypt inne i en annen verden enn det skrikende utstillingsrommet, og som betrakter blir man virkelig stående og lure. Arbeidet er personlig inviterende og utilgjengelig på samme tid. Vi kan grunne på det i evigheter, men det er noe der vi aldri får vite.

Ingvild Langgårds drømmeaktige videoarbeid The other side og Thora Dolven Balkes installasjon med polaroider, A Brief History of Infinity, har også noe av den udefinerbare kvalieten som gjør at jeg får mer lyst til å tilbringe tid med dem; de roper ikke, de hvisker, og spesielt Dolven Balkes polaroidbilder setter meg i déjà vu-lignende tilstand, og sammensetningen av bilder tvinger hjernen til å lage broer av fortellinger.

Anders Nordby, Arild Tveito og Eirik Sæther kommenterer skjærsilden og kunstertilværelsen med Sikringsheimen. En marmorpeis gjennomboret med stålstenger, en bronsestatue tettet med vinkorker, og spor etter actionpainting med rødvin fremstår som en slags humoristisk feiring av kunstnermyten.

Anders Nordby, Arild Tveito og Eirik Sæthers installasjon, Sikringsheimen.

Det er som forventet mange fine enkeltverk i utstilingen, men desverre oppleves det som om de ikke virker sammen i rommene slik det skal; i overlyssalen er det så tett i rommet at verkene overdøver hverandre, og helhetsinntrykket blir heseblesende. Spesielt underlig er valget om å fjerne selve overlyset ved å plassere Christian Boulds store papircollage med grafisk trykk foran vinduet. Det føles klaustrofobisk, men ikke på den riktige måten. Det kjennes som om alt i rommet krever min oppmerksomhet, samtidig, men at ingen egentlig har noe å si, når jeg først lytter. Som Monica Winthers gøyale neonrevir og Steinar Kristensen skulptur av en nusselig juleengel på en pidestall som holder opp et protestskilt hvor det hevdes at «Internet is dead». Begge er morsomme, men det er jo som å stirre inn i øynene på en smiley; det skjer ikke så mye mer. Bortsett fra at verkene forflates ytterligere ved at de krasjer så alvorlig sammen med den liksom-dødsalvorlige tonen kuratoren har satt for utstillingen. Jeg føler tomhet, ja, men ikke den angstbevrende tomheten Skylstad kanskje ønsker å formidle med «Alone in the dark». I stedet tar jeg Anders Dahl Monsen blyantteging «Ignore me» til etteretning, trekker på skuldra og går.

Alle foto: Kunstnerforbundet.
Ingressbilde: Steinar Kristensen, Internet is dead.

Comments (6)