Hvilke utstillinger, begivenheter og publikasjoner var de viktigste, skarpeste eller mest engasjerende i 2016? I Kunstkritikks julekalender oppsummerer våre egne skribenter og inviterte gjester kunståret 2016. Den sjette i rekken er Nora Joung, som er kunstner og kritiker basert i Oslo. Hun er en av Kunstkritikks faste bidragsytere.
Events
Mårten Spångberg, Natten, Black Box Teater.
Teater er alltid tilgjengelig. Man behøver bare skotte inn gjennom de enorme vinduene i byens utallige treningssentre. Om man derimot ønsket fremmedgjøringseffekt servert med en høyere grad av raffinement, kunne man gå og se kultlederen/koreografen Mårten Spångbergs Natten på Black Box Teater i Oslo. Kunsthistorikeren Ina Blom skrev som kjent ansporende og innsiktsfullt om forestillingen på Kunstkritikk tidligere, så jeg skal ikke prøve meg på noe lignende. Men det å ligge åtte timer med en fremmeds fuktige tær trykket mot bakhodet, er en selsom greie. De av oss som deler seng med lidere av alkoholisme, melankoli eller søvnapné, har fra før et vigilant forhold til natten. Ikke hadde jeg vett til å være salongberuset heller, så jeg lå nykter i en merkelig anspent bue, årvåkent glanende og lyttende til de unge dansernes dovne bevegelser og allsang i en uendelighet av utdratt tid. Tommel opp!
Snorre Magnar Solberg, Club No-No 1 – A.
Club No-Nos helt egne Snorre Magnar Solbergs DJ-set på KlubbVorta i middelalderparken (og ymse andre steder) var som vanlig no-nonsense, observant DJing som var litt vond, aldri høy nok, og veldig godt uttenkt.
Dean Blunt på Blå, Oslo.
Var det i år den britiske furteren/musikkartisten/produsenten/kunstneren Dean Blunt spilte på Blå? I så fall er det den beste konserten jeg var på. Jeg vet ikke hva som var mest minneverdig: Avvisningen av publikum, det merkelig synkoperte bevegelsesmønsteret til artisten og musikken, det faktum at man først tjue minutter ut i konserten oppdaget bandet bak det tjukke røykteppet, med dets trommer, korister, saksofoner og gitarer, eller den totale forvirringen til den fulle og feststemte delen av publikum. I begynnelsen ble et kort lydspor spilt av igjen og igjen i noe som kan ha vært rundt ti minutter: «White man, I say it to you over and over again,» mener jeg. Det var nok en del som trakk nervøst i t-skjortekraven. Uansett var det en perfekt koreografert konsert, som gikk langt utover alle delene av konsertkontrakten hva timing, lysdesign og levering angikk. Konsertopplevelsen var både hypnagog og akutt, og fremst av alt total. Man følte at man burde steppe opp gamet sitt etterpå.
Utgivelser
Bhanu Kapil, Ban en Banlieue, Nightboat Books, 2015.
Jeg vet ikke om jeg kan uttale meg presist om Ban en Banlieu av den spillvåkne underviseren og forfatteren Bhanu Kapil, men jeg blir ikke ferdig med den, så jeg føler meg forpliktet. Skjønnlitterære gjengivelser av performance har jeg svært sjelden mage til. Men i en utgivelse som Ban en Banlieu må man bare akseptere det. Mitt inntrykk av det New York-baserte forlaget Nightboat Books er da også at utgivelsene deres godt kan være umaken verdt. Ban er en persona Kapil har skapt, og som hun benytter i tekst og performance. Ban er en kropp, eller mange kropper som befinner seg i verden. I tekst er den noen ganger en ungjente som ble gruppevoldtatt og myrdet på en buss i New Dehli. Andre ganger er den en britisk-indisk intellektuell som sitter og venter i en universitetsfoajé. Den er litt av filosofen Giorgio Agambens forbud, ban, og litt en flerkroppslig røynd. I performance er den et Ana Mendieta-aktig faktum som legger seg ned på bakken, langs hekken eller på fortauet, og blir liggende der. En uhyre klam, men insisterende motstandshandling. Kapil introduserer meg for uvante landskap som jeg er overbevist om at jeg burde lære å kjenne. Jeg ble først oppmerksom på Kapils forfatterskap for et års tid siden, og startet da lavenergisk lobbyvirksomhet for å hente henne til kunstakademiet som gjest. Siden forsømte jeg lobbyen – men kanskje jeg skulle starte den opp igjen.
Hiromi Itōs, ETE PULE DRITE FØDE DREPE BLØ, H//O//F, 2016.
Om man trenger noe livgivende i dette permafrostige året, kan man lese den nye norske oversettelsen av japanske Hiromi Itōs dikt i utvalg, plukket ut av Ika Kaminka og Gunnar Wærness. Jeg ble påminnet om verdien av å le hjertelig da jeg var på lanseringen av ETE PULE DRITE FØDE DREPE BLØ på Litteraturhuset i november. Ikke fordi poeten, som leste og samtalte med Kaminka og Wærness var så morsom, selv om hun absolutt var det. Men fordi det opplevdes som en lettelse å overvære diktene og dikterens intelligente og skrudde levedyktighet gjennom til tider triste og absurde omstendigheter.
Johan Jönson, dit. dit. hään, Albert Bonniers Forlag, 2016.
Når man sitter «godt i det» i silkeprekariatet eller hva man skal kalle det, er det fort gjort å lukke øynene for at det finnes «drittarbeid» og at denne typen arbeid er ødeleggende, men strengt nødvendig for dem som utfører det. Man skal ikke kalle drittarbeid for drittarbeid, av hensyn til dem som har drittjobber. Det bryr ikke svenske Johan Jönson seg om. Han nidgransker det altomfattende lønnsarbeidet over 1016 sider i dit. dit. hään. For, som det står tidlig i den siste avdelingen av boka: Negativiteten er det som holder eksistensen levende. Jönson trekker på fabrikklitteratur som Leslie Kaplans L’Excès-l’usine fra 1982, men er umiskjennelig seg selv, en oppvakt bulldoser uten interesse for optimisme, utopiske horisonter eller skånsomhet, hverken overfor leserne eller det som beskrives. Innimellom dukker sjokkerende vakre bilder opp, for å rives bort av et enormt, velkultivert Nei. Det er tungt arbeid å lese samtlige titler i triologien som inkluderer: med. bort. in. (2012) og mot. vidare. mot. (2014), men det er likefullt å anbefale. De minst (eller mest?) illusjonsløse kan finne tilløp til trøst i nivelleringen av kunstnerens arbeid, utslitte fabrikkarbeidere, gjørmete griser i regnet og regndråpene som stampes ned i jorda av hustrige svineknoker. Pytt pytt.
Utstillinger
To expose, to show, to demonstrate, to inform, to offer. Artistic Practices around 1990 på Museum Moderner Kunst, Wien.
Det er interessant å se hvem som har hatt innflytelse på generasjonen som har hatt innflytelse på min. Denne gigantmønstringen av kunstpraksiser fra nittitallet fungerte som en nøkkel til epokens heterogene institusjonskritikk. Diskusjonene som oppstod da en gruppe unge kunstnere fikk omvisning av utstillingens kurator Matthias Michalka, gav også innsikter: Et av ankepunktene mange hadde, var at de følte seg fremmedgjorte av utstillingen. De etterlyste intuitivt-emosjonelle forståelser av verkene, og mente personlig identifikasjon i problemstillingene var viktig for å engasjere dem. Forskjellen på politisk representasjon og kulturell representasjon syntes forsvunnet fra bevisstheten til mange. Dette tankekorset til side, var utstillingen en parade av interessante kunstnerskap: Stephan Dillemuth, Louise Lawler, Act Up, Mark Dion og Group Material, for å nevne noen. På Kunsthalle Wien et steinkast unna, viste utstillingen Politischer Populismus en helt annen tilnærming til politiserte kunstpraksiser. Kuratorene i kunsthallen lot til å ha tatt inn over seg at retrospektive utstillinger av teoritunge kunstpraksiser ikke blir kioskveltere, og at publikum ofte vil være meningsfeller i politiske spørsmål. Det manglet ikke på affekt. Om To expose, to show… ikke kunne skilte med den samme demagogiske begavelsen, var den i alle fall næringsrik tankeføde. Stimulerende, og befriende lite underholdende.
Ed Atkins på Statens Museum for Kunst i København.
Det er uproblematisk for meg å fly, men jeg er panisk på flyplasser. Det finnes ingen hvileskjær på steder som er utformet kun med massekontroll for øye. I multiskjerminstallasjonen Safe Conduct brukte den engelske wonderboyen Ed Atkins autoritative flyplassmonitorer for å vise den lavintense, men ondsinnede paternaliseringen man må forholde seg til som flyreisende. Uunngåelige konnotasjoner til den dehumaniserende behandlingen mennesker blir utsatt for når de forsøker å krysse landegrenser, gjør den latterlig lallende, mørbankende cgi-protagonisten desto mørkere. Ravels temperamentsløse Bolero, som fungerer som soundtrack til installasjonen, er fullstendig ødelagt for meg. Jada. Atkins har en makeløs, nærmest irriterende selvtillit, men hvorfor skulle han ikke ha det? Han oppfyller alle krav til dyktighet på en nesten umenneskelig måte.
Simona Barbera, Ippocampo, NoPlace.
På hjemlige trakter, var Genova-baserte Simona Barberas utstilling Ippocampo på NoPlace et høydepunkt. En svært redusert utstillingsdesign viet all oppmerksomhet til et (etter minnet) timelangt lydspor. Mixtapene til den amerikanske tenåringen Michael Brown, som ble drept av politiet i Ferguson i 2014, fungerer som en menneskeliggjørende zoom i et verk som beskriver politimaktens voldshistorie mot svarte. Michael Browns kropp er behandlet av kunsten, for eksempel i Kenneth Goldsmiths ukloke diktperformance The Body of Michael Brown. Dessuten ble gutten brukt som martyrikon under opptøyene som fulgte drapet, og har følgelig sirkulert mye. Vane gjør vant, og det er en alvorlig hemsko når man behandler tragisk, politisk materiale. Barberas bruk av Browns amatørmessige, lystbetonte tenåringsrapping fungerte som en splint. Den skapte rift i resten av materialet, som blant annet inneholdt intervju med folk fra Black Panther Party, Assata Shakurs harmdirrende røst, musikk, og utmalte, tilsynelatende formalt motiverte manipulasjoner av lydsporet. Ungguttens famlende stemme forfulgte en, og farget forståelsen av resten av verket.
Verdt å nevne er også engelske Gino Saccones utstilling Corridori in Fuga på samme sted i sommer. Han viste maskinvevde tekstilarbeid man kunne falle i staver over. Som om en Coogi-genser hadde gjennomgått en eksistensiell krise. Saccone tar til seg samtidens «look» og spør: Will it blend?
Det jeg har vært surest på meg selv for å ha gått glipp av:
Rosa Aiello på Bureau des Réalités i Brüssel i sommer. Jeg ble oppmerksom på Aiello da jeg var på Rundgang på Frankfurts Städelschule i 2015. Der presenterte hun et filmet, Michael Haneke-style (før han ble snill humanist) kammerdrama som var så ubehagelig, og så originalt at jeg nesten spydde av sjalusi. Jeg ble sittende for å se og høre den 18 minutter lange loopen flere ganger. Verket var skarpt som en kniv og tight som en tromme. Neste gang er jeg der.
Diskussion