Enkeltmennesket som et tannhjul i uoverskuelige systemer – viklet inn i et virvar av medier og teknologiske apparater som virker på og med oss – er hovedmotivet i romanene til forfatteren Tom McCarthy. I hans forrige bok The Making of Incarnation (2021) handlet det om – blant mye annet – produksjonen av en sci-fi-film hvor registrering av bevegelser gjennom motion capture og vindtunnel-modellering er tatt til et absurd presisjonsnivå, langt utover hva en underholdningsproduksjon strengt tatt behøver.
En tilsvarende fascinasjon for å fange og reprodusere bevegelser, ofte bevegelser som repeteres på grunn av et omsluttende system med prosedyrer som bare er glimtvis synlige, kommer til utrykk i Holding Pattern, den stjernespekkede gruppeutstillingen på Kunstnernes Hus som McCarthy har kuratert sammen med stedets avtroppende direktør Anne Hilde Neset. Begrepet Holding Pattern er hentet fra luftfarten og brukes om å sirkulere rundt flyplassen i påvente av beskjed om hvilken landingsstripe som skal benyttes.
Installasjonen Freeroam Á Rebours, Mod #I.1 – Installation Version All Choices All Endings (2022) av Stefan Panhans og Andrea Winkler, fyller den ene mørklagte overlyssalen med et virvar av scenemoduler, autovern og båndsperringer, samt diverse sports- og beskyttelsesutstyr. En projeksjon viser dansere som beveger seg stokkete mens øynene deres ruller frem og tilbake i faste intervaller, tilsynelatende upåvirket av hverandres bevegelser og mimikk. I andre scener er gangen deres mekanisk, liksom brautende, men samtidig merkelig presis. Disse bevegelsene – robotaktig, forstyrrende, men også gripende – tar utgangspunkt i animasjoner fra videospillet Grand Theft Auto V. Selv om dette spillet utkom i 2007 er dets virtuelle pastisj på Los Angeles fortsatt blant de mest detaljerte spillverdenene. Det uhyggelige inntrykket av at spillfigurenes automatiske søvngjengeri kan ligne på mønstrene i våre egne liv, fester seg.
På vei inn i den andre overlyssalen, gjennom en mørk gang konstruert for utstillingen, kan man gå ned en trapp og oppleve Harun Farockis tolvkanals videoinstallasjon Deep Play (2007). Verket, som er innlånt fra Nasjonalmuseet, tar for seg fotball-VM finalen mellom Frankrike og Italia i 2006. Ulike medieringer av kampen er fordelt på monitorer på sokler; TV-sendingen og tilhørende grafikk, programvare som modellerer spillet og visualiserer det i fugleperspektiv, grafer som fremstiller hvem som har beveget seg mest og minst også videre. I tillegg trekker Farocki inn informasjon fra omliggende kretsløp, som lyden fra politiradioen på stadion og meldinger mellom produksjonsteam. Det oppleves som en overmettet, men elegant koreografert kakofoni av prosedyrer og informasjon; fotball, i hvert fall den som kringkastes, er en uendelig rekke medieringer viklet inn i hverandre.
Gjennom den trange slusen og vel inne i den andre overlyssalen finnes Elizabeth Prices Slow Dans (2019). Installasjonen fyller hele det mørklagte rommet og består av en trio videoer vist i sekvens, alle i ulike multi-projeksjonsformater mot den ytre langveggen. Kohl tar for seg den engelske 1800-tallsmyten om at vann i gruver kan transportere og lagre lyden av sang. Visuelt er filmen delt i fire spalter, hvor en markør blinker idet gruvemyten skrives «live» på skjermen, ledsaget av fargeinverterte bilder av industribygg. Kanskje antyder Price at gruvevannets påståtte mediale kvaliteter er en forløper til digitale nettverk og elektroniske lagringsmedier.
Prices andre film, Felt Tip, vises i todelt høydeformat og tar for seg lagringsmedier. En elektronisk kvinnestemme identifiserer seg som «the administrative core» og forteller om lagring av informasjon i neglebåndet på mennesker. Deretter bryter filmen over i en humoristisk fortelling om slipsets historie som informasjonsbærer, fra dets opprinnelige bruk som signifikat for tilhørighet til ulike klubber og militærregimenter til ren dekorasjon i dag. Digitalt modelerte slips, ofte vist mikroskopnært de virtuelle tekstilflatene, gir et high-tech-preg som er reklameaktig perfeksjonert og glatt, frakoblet den tekstile materialiteten som etterlignes.
Siste del av trilogien til Price, The Teachers, er en fortelling om en mystisk gruppe mennesker innenfor kulturfeltet og akademia som har trukket seg unna språket. De lager rytmiske lyder, som det spekuleres i om er imitasjoner av keyboard-klapring, museklikk eller harddisk-during. En protest mot den teknokapitalistiske og rasjonelle administrasjonskulturen som tematiseres i den forrige filmen, kanskje? Hvilken tråd som binder sammen de suggererende filmene til Price utover deres musikkvideo-lignende driv og stadig hentydninger til nettverk og lagring er vanskelig å sette fingeren på, men de kjennes sammenhengende.
Utstillingens mange dypdykk i informasjonsmettede prosesser er et argument om at å tilføye stadig mer kompleksitet ikke nødvendigvis gir oss bedre forklaringsmodeller, men heller undergraver muligheten for overbyggende fortellinger overhodet. Verden setter seg fast, sirklende i ventemodus: andre politiske og økonomiske systemer enn de bestående er utenkelige. Med nok informasjon vil man alltid oppdage noe som kan brukes til å betvile enhver overbyggende teori eller ethvert ideologisk prosjekt. Men man kan også, som man ser gjentatte ganger her, bruke informasjonsovermetningen til å konstruere vilt og uhemmet.
Det er et markant underskudd på ambisiøse og idédrevne gruppeutstillinger som Holding Pattern i Oslo. Dette på tross av at det er vist flere store og påkostede utstillinger i år enn noen gang tidligere. Hvorvidt den manglende risikoviljen hos de største institusjonene (i seg selv et slags holding pattern, kan man hevde) er resultatet av økt fokus på besøkstall, med påfølgende markedstilpasning og strømlinjeformet formidling, eller skiftende oppfatninger om samtidskunstens mandat, gjenstår å se.
