Da jeg kommer inn i gruppeutstillingen Forestill deg at du faller på Oslo Kunstforening, der seks kunstnere med lang fartstid på den norske samtidskunstscenen har tatt initiativ til å vise sine objektorienterte arbeider sammen, føler jeg meg først lav, deretter dum. Den 180 cm høye vitrinen til Hege Nyborg – en del av installasjonen 13 stasjoner for det anakrone objektet (2026) – står så nærme inngangen at jeg umiddelbart er nødt til å befatte meg med den, selv om jeg, med mine 163 cm, ikke kan se alt hva den inneholder, med mindre jeg hopper.
Fra mitt påtvungne froskeperspektiv registrerer jeg at de tretten gjenstandene – blant annet vaser, skåler og kanner – som er radet opp har et kulturhistorisk drag over seg, før jeg vender meg mot de innrammede trykkene på veggen, der bilder av tingene er satt sammen med ytterligere bilder og tekst, som i et oppslagsverk.
Under første lesning forstår jeg nesten ingenting – det er som om de mange referansene og ordene bare sklir unna. Jeg er nødt til å motarbeide min egen tilbøyelighet til å søke likeframme narrativ, og klarer etter hvert å åpne opp for den viltre tekstmassen som blant annet sender meg fra et likhus i Mexico til opplevelsen av søvnparalyse til bruken av smaragder for å lagre lyd. Gjennom å sakse fra skjønnlitteratur og forskning, skaper Nyborg en nyansert fortelling om tingenes både fysiske og immaterielle egenskaper, noe som gir gjenklang i måten verket er presentert på: både som konkreter i rommet og (tidvis spekulativ) kunnskap.
I Thorbjørn Sørensens oljemalerier i samme rom er ulike hverdagsobjekter – en gul og en brun kopp, to tastafoner, to par sko og en radiator – sentrert i hvert sitt bilde. Motivene fyller store deler av bildeflaten, og kan ses som en studie av de visuelle kvalitetene ved et utvalg nære ting vi i det daglige som regel ikke kikker så nøye på. Funksjonen deres er avklart, men fortellingen om hvem de tilhører og hva slags personlig betydning de har, forblir åpen, selv om de museale telefonapparatene antyder at de kan ha koblinger til en person over en viss alder.
Mange av tingene vi omgir oss med er uløselig knyttet til eierne sine. Sånn er det også i Per Christian Browns Det som var, det som er, og det som kommer: fortellinger fra en bygård i Berlin (2025), der kunstneren portretterer naboene sine i Prenzlauer Berg. I tillegg til lange videointervjuer, spilt av på tre skjermer, viser Brown også tjuetre fargemettede fotografier han har knipset av dem og detaljer fra den nedslitte bygården de bor i. Gjennom samtale om livene og tingene deres, kommer det fram hvordan både byen og tidene har forandret seg.
En av naboene, en gråhåret fyr med rufsete sveis og tredagersskjegg, sier at for ham øker tingene hans i verdi etter hvert som han lever med dem, men at han ikke føler noen tilknytning til elektronikk, som Iphonen sin. Generelt virker mange av naboene svært knyttet til eiendelene sine, noen av dem drukner nesten i ting, og jeg kjenner igjen den klaustrofobiske følelsen av at tomme flater umerkelig fyller seg opp av alskens krimskrams, nesten som om det var en naturlov.
Det er derfor deilig å gå videre til rommet innenfor, der duoen Book & Hedén i videoarbeidet Lageret (2026) rensker ut en låve som er proppfull av kunst, lagret over fire decennier. Lyden av blindrammer som skrapes langs gulv og objekter som pakkes ut av bobleplast, kan høres i hele utstillingen, og understreker den kroppslige erfaringen av det å rydde. Det filmes også store mengder bøss. Plankegulvet i låven er i ferd med å gå i oppløsning, og den grove sponen har festet seg både på forsiden og baksiden av verkene, som om den forsøker å foregripe kunstens transformasjon til søppel.
I Arvegodset (2026), i samme rom, viser Book & Hedén hvordan ting kan hentes ut av dette kretsløpet. På et bord ligger fem skulpturer i glasert leire som er modeller av objekter kunstnerne har arvet – blant annet en trerot som ligner på en slange. På Oslo Kunstforening har arvegodset fått status som kunst, om enn midlertidig – én dag ligger kanskje også disse skulpturene i et bagasjerom, på vei til fyllinga.
Helene Sommers videoessay Undergrunnsbevegelser (2026) fanger meg fra første sekund, med sin panorering gjennom rom der borkjerner – prøver av løsmasser eller fjell hentet opp under geologiske undersøkelser – lagres. Kunstnerens voice-over forteller om, og viser klipp fra, fiksjonsfortellinger og filmatiseringer som spekulerer i hva som skjuler seg i jordas indre, og kobler det opp mot hvordan selve borkjernen røper hva som har skjedd gjennom tidene på stedet den er fra. Borkjernen blir et bilde for hvordan vi henter ut informasjon av betydning fra en materie, og sier noe om at selv små utsnitt av en større helhet kan være komplekst meningsbærende. Det er en innsikt som burde skrives ut til hoardere på resept, og får meg til å ville dra hjem og rydde.
Tingene rundt oss blir stadig smartere. Nye kjøleskap kan komme med oppskrifter basert på innholdet for å hjelpe oss å redusere matsvinn, og sikkert snart også foreslå hva vi bør fylle dem med, basert på helsedata fra klokkene våre. På Oslo Kunstforening, derimot, er koblingen mellom mennesker og ting fortsatt analog. Kunstnerne lar gallerirommet fungere som et slags tingenes pauserom, der objektene slipper fri fra sine bruksområder, og vises fram som beholdere for (både faktisk og oppdiktet) kunnskap, levd liv og arbeid.
