Kunstsosiolog Dag Solhjell lanserte nylig «Ti teser om kunstkritikk i et regionalt perspektiv».
Solhjells teser, som ble publisert i Aftenposten på mandag, er en videreutvikling av et kortere innlegg han holdt på Norsk kritikerlags høstseminar «Kritikk og nye medier» i Oslo 10. november. Med opphavsmannens tillatelse viderebringer vi artikkelen her, da den burde være av interesse for kunstkritikk.nos lesere.
Ti teser om kunstkritikk i et regionalt perspektiv
1. Det tydeligste tegn på provinsialisme er lengselen etter å få kritikk fra en kritiker i Oslo.
Da har sentrum seiret og kunsten tapt.
2. Kritikk fra en regionalt basert kritiker må tillegges samme betydning i det regionale kunstliv som en hovedstadkritikers. Ellers vil ikke kritikk fra en regionalt basert kritiker bli tillagt samme viktighet i Oslo som en Oslo-kritikers.
3. En hver region må ta kunstpolitisk ansvar for sin egen kritikk, slik de tar ansvar for kunstlivet for øvrig. Ellers vil ansvaret for kritikken falle på instanser som ikke har ansvar for kulturlivet, bare for sitt opplagstall.
4. Mengden av kritikkverdige begivenheter på kunstfeltet er tyvedoblet siden 1965, men omfanget av dagspressens kritiske dekning er den samme. Bare nettbaserte medier kan fylle det store kritikergapet som er oppstått.
5. På samme måte som man har store uavhengige regionaviser, bør man ha regionalt redigert nettsteder for kunstkritikk. De bør få en støtte, som en parallell til dagsavisenes pressestøtte.
6. Reisekostnader er den største hindring for at kritikermiljøer kan utvikle seg utenfor Oslo. En reiseutjevning må til. Kunstinstitusjoner og festivaler i alle deler av landet bør pålegges å bruke minst 1 promille av sine statlige tilskudd til å dekke reiseutgifter for kritikere som kommer fra andre regioner. De kan ikke ha anledning til å betale honorar, eller være oppdragsgiver for kritikeren.
7. Det bør stilles strengere krav til habilitet for kritikere som publiserer i regionale papir- eller nettbaserte medier enn i Oslo. Regionalt baserte kritikere kan ikke også være kurator, kunstner eller ha andre stillinger eller oppdrag i kunstfeltet.
8. En kritikk av én utstilling er bedre enn ingen, men to kritikker av samme utstilling er mer enn dobbelt så godt som av én, både for kunstnere, gallerier, publikum og de medier som publiserer dem.
9. De beste kunstnerne søker seg til steder der de får den strengeste og mest uavhengige kritikk. De beste kuratorene søker seg dit kritikerne kommer. Ingen av dem ønsker seg kritikk av kritikere som også er deres kolleger.
10. Kvalitet koster mindre enn kvantitet. Uavhengig kunstkritikk er i det lange løp den beste og billigste kvalitetssikring for kunsten. Den kvalitetsbevisste kunstpolitikk innser det, den dårlige kunstpolitikk innser det ikke. Nå har vi en kvantitetsorientert kunstpolitikk som teller kroner, arrangementer og publikum, men ikke teller kritikker og kritikere.
Dag Solhjell, 11.11.2009
Takk for rosende kommentar, Anngjerd. Mine synspunkter på inhabilitet knyttet til kombinasjon av rollene som kunstner, kurator og kritiker har jeg fremmet ved en rekke anledninger, men sant å si fått lite støtte for. Det eneste jeg har oppnådd, med støtte fra Trond Borgen og Harald Flor, er at Norsk kritikerlag vedtok sine første etiske retningslinjer. De er ganske generelt formet, men kan iallfall sies å bringe habilitet gjennom rolleblanding frem som en problemstilling som kritikeren bør tenke gjennom. Du finner dem på kritikerlagets hjemmeside, og de gjengis i alle lagets årsberetninger.
En grunn til at rolleblandingen er så vanlig, er at det er langt vanskeligere å klare seg økonomisk som frilans kritiker enn som kunstner eller frilans kurator. Det skaper en skjevhet i rekrutteringen til kritikeryrket – den favoriserer personer som kan skaffe seg levebrød på andre måter enn kunstkritikk. Det å være en dedikert kritiker er faktisk økonomiske meget vanskelig.
Jeg aksepterer ikke det forhold at om en slik rolleblanding er vanlig, så er den dermed også naturlig, riktig eller ønskelig set ut fra kritikkens ståsted. Selvsagt kan en kunstner være kvalifisert til å være kritiker, men selv om kompetansen måtte være der, betyr ikke det at det er en dobbeltrolle kunstneren bør tilstrebe. Det samme gjelder de som er kuratorer, eller endog både kunstnere og kuratorer.
En grunn til min skepsis til rolleblanding er mitt syn på hva kunstkritikk er (eller bør være): en begrunnet bedømmelse av kunstnerisk kvalitet på en bestemt utstilling, publisert i et offentlig medium. Mye av det som skrives under etiketten “kritikk” er mer beskrivende, teoriorientet eller personfiksert, uten hverken begrunnelse eller kvalitetsbedømmelse. Jeg mener at den utbredte rolleblandingen har bidratt til å redusere innslaget av begrunnede bedømmelser i norsk kunstkritikk, og dermed også har redusert kritikkens kritiske og kvalitetssikrende funksjon.
Når jeg stiller ekstra strenge krav til regionalt baserte kritikeres habilitet (i praksis kritikere utenfor Oslo), er det fordi forholdene der er mindre og mer oversiktlige, og fordi personlige relasjoner betyr mer. Det er altså enda viktigere der enn i Oslo å sikre seg mot den tanke at kritikeren har noen som helst personlige interesser i kritikken.
Skal kunstkritikk være noe som politikere synes det er verdt å bruke litt mer penger på, må den iallfall fremsto som troverdig, med kritikere som gjør samme krav på uavhengighet som journalistene i de mange aviser som får pressestøtte.
Jeg håper jeg har svart på noe av det du spurte om.
Vennlig hilsen
Dag
Takk for mange gode og viktige poenger, Dag Solhjell.
Jeg stiller meg imidlertid undrende til tese 7: «Det bør stilles strengere krav til habilitet for kritikere som publiserer i regionale papir- eller nettbaserte medier enn i Oslo. Regionalt baserte kritikere kan ikke også være kurator, kunstner eller ha andre stillinger eller oppdrag i kunstfeltet.» Jeg antar at det er faren for rolleblanding som ligger bak denne formaningen, og jeg kan til en viss grad være med på uheldig maktkonsentrasjon oppstår lettere og kan ha mer ødeleggende virkning i mindre miljøer. Men jeg kan ikke se at Oslo/periferien kan behandles som helt forskjellig fungerende systemer. Er det ikke fare for habilitetskrasj i hovedstaden også?
At man som kritiker – regionalt basert eller ei – ikke skal kunne ha andre roller i tillegg er jeg uansett uenig i. Her tror jeg du undervurderer integriteten til hovedandelen av dem som jobber bredt innenfor kunstfeltet. Det er minst like farlig og destruktivt å begrense egen og andres virksomhet som det er å utnytte det å være i en maktposisjon.
Det tar meg videre til punkt ni og «Ingen av dem ønsker seg kritikk av kritikere som også er deres kolleger.» Sier hvem? Det er ganske vanlig at forfattere også opererer som litteraturkritikere. Hvorfor er en tilsvarende praksis så lite utbredt i billedkunstfeltet? Det er et alvorlig problem at det innenfor feltet vårt ikke er noen utbredt kultur for ærlig, seriøs og konstruktiv offentlig kritikk eller debatt som også utøverne tar del i.
Utdyp gjerne utsagnene, jeg er interessert i å vite hva du egentlig mener med dem.
Mvh
Anngjerd Rustand
billedkunstner og redaktør i Ytter