An Appetite for Painting – smak på den. Tittelen alene er nok til å gi et malerihungrende publikum vann i munnen. Med utstillingen vil Museet for samtidskunst lære besøkeren å gi sansene forrang, man vil bidra til å løsrive maleriet fra den teoretiske diskursens kjølige grep. Kurator Gavin Jantjes, som med dette prosjektet avslutter sin karriere ved museet, ønsker å gjendrive den tilbakevendende kunngjøringen av maleriets død en gang for alle. Målet er «å presentere bilder og ideer som skaffer oss innsikt i dette mediets uendelige potensialer i vår tid». Maleriet har overlevd de siste tiårene mot alle odds, lar vi oss fortelle. Siden søttitallet har det vært ansett som irrelevant og bakstreversk, om ikke bent frem reaksjonært; maleriet har blitt sjikanert av postmoderne teoretikere og tilsidesatt av museumskuratorer opptatt med å kurtisere installasjons- og videokunstnere. I beste fall har man produsert store og spektakulære retrospektive feiringer av avdøde malere, som for ytterligere å bekrefte at maleriet tilhører en forgangen tid. Det er dermed en slags lavmælt og stoisk heroisme over malere som har motstått postmodernismens fristelser.
Har vi ikke hørt disse frasene før? Samtidskunstmuseets Prisme: Tegning fra 1990 til 2012, også den kuratert av Jantjes, var akkompagnert av lignende jeremiader om at tegningen led under institusjonell og kritisk vanskjøtsel. Om maleriet het det den gang at andre medier hadde «tilranet seg» dets tidligere status. Et slikt polemisk utgangspunkt gir selvfølgelig temperatur og aktualitet, men det er ikke til å unngå at den forurettede tonen legger et noe utiltalende skjær over utstillingen.
Det modernistiske maleriet er fortsatt en uomgjengelig referanse i samtidskunsten, og det ser ut til å være en tiltagende interesse for maleriet på den unge kunstscenen. Jeg kan si meg enig med Jantjes i at mange av eksperimentene i det man kanskje kunne kalle «maleriets utvidede felt» synes som blindspor, men å «sikre [malerkunstens] autonomi innenfor samtidskunstens bredere praksissfære», som kuratoren skriver, er en defensiv strategi som virker lite forløsende.
Man undres om ikke parolene om maleriets autonomi også har satt sitt preg på selve presentasjonen. Gitt de store faktene og den insisterende retorikken om nødvendigheten av å vise samtidsmaleri, har museet valgt å innta en påfallende tilbaketrukket rolle. I og for seg er det prisverdig med en utstilling som ikke legger ord i munnen på kunstnerne, men en kan spørre om man ikke har gått vel langt i ærbødighet og respekt for den enkelte maler. Kunstnerne har blitt tildelt hvert sitt kammer, noe som medfører at museet huser tretten små separatutstillinger. Det finnes ikke antydning til gnisninger, og kun få tilløp til samspill mellom bildene. Det er nesten forbløffende at en utstilling med så mange solide malerier likevel kan fremstå så forglemmelig.
Foran Chris Ofilis fargemettede Ovid-illustrasjoner i syrlig Gaugin-palett er det vanskelig å la være å underkaste seg Jantjes imperativ om «å føle og å se» i møte med maleriet. I amerikanske Tomory Dodges monumentale diptyker forrykkes den symmetriske balansen gjennom små variasjoner i de mange richterske utdragningene som maleriene bygges opp av. Strøkene er både mekaniske og affekterte – noen ligner fragmenter av Morris Louis’ striper, påført med Photoshops klonestempel-verktøy. Maleriene går i intelligent dialog med både malerteknisk historie og digital bildekultur, men på sine helt egne premisser. En annen amerikaner, Kerry James Marshall, er en kunstner som synes ute av stand til å skape et uinteressant bilde. Argentinske Analia Sabans foldede og forvridde lerreter er de eneste som eksplisitt utfordrer et tradisjonelt maleribegrep. I Trough (Flesh) er et grunnet lerret viklet omkring blindrammen og fylt med en rosa, seig masse med oljemaling som ligger i en punglignende pløs mot veggen. Her blir maleriet i retorisk forstand beholder for en kroppslig erfaring. I Cover er en koksgrå, snerkaktig malingshinne delvis dratt av lerretet etter at det har stivnet, men innen det har festet seg, slik at det ligger vrengt over sin egen overflate. «Olje på og av lerret» står det på tittelplaketten. Sabans forvridninger gjenspeiles i et av Mari Slaattelids bilder, et transparent pleksiglass malt på begge flater, der man ser maleriets inner- og ytterside samtidig. Dersom kuratoren hadde oppmuntret til flere slike korrespondanser bildene imellom ville utstillingen vært betydelig livligere.
Det er lite som skiller opphengningen fra hva man er vant til i kommersielle gallerier. Galleripreget forsterkes ved at man har plassert monografier på hyller ved siden av maleriene, og at katalogpresentasjonen i stor grad vektlegger kunstnernes CV. Om det er aldri så hyggelig med et gjensyn, bidrar det faktum at Slaattelid, Dag Erik Elgin, Olav Christopher Jenssen og Andreas Eriksson alle har hatt galleriutstillinger i Oslo de siste par årene, til at An Appetite for Painting fremstår som en unødvendig affære. Hva har vært kriteriet for valget av kunstnere? Det er forståelig nok at Museet for samtidskunst viser flere norske malere, men hvorfor man har inkludert hele tre australiere forblir noe av et mysterium. Det befester inntrykket av et vilkårlig utvalg som ikke er drevet av annet enn et ubegrunnet, personlig kvalitetsbegrep. Det er et rimelig utgangspunkt for en privatsamler, men et diskutabelt prinsipp for et nasjonalmuseum.
Flere kommentatorer har latt seg provosere av Museet for samtidskunsts mediespesifikke undersøkelser de siste årene: Å fokusere på ett enkelt medium i en tid da de fleste kunstneres praksis er såkalt post-medial, har fortonet seg som ute av takt med den samtidskunsten museet er satt til å forvalte. Mot dette kunne man innvende at det først er i en kunstverden bestående av generalister at det er mulig å utforske hva et medium er uten å risikere territorial stillingskrig. Et påminnelse om at slike undersøkelser faktisk kan være viktige og relevante også for et utvidet kunstfelt, får vi gjennom publikasjonen som samler de to konferansene som ble avholdt i forkant av utstillingen (og som er tilgjengelig som video på museets nettsider). I 2012 og 2013 ble en rekke kunstnere invitert til å reflektere over maleriet som kunstart og som praksis. Heftet som samler disse tekstene byr på spennende og opplysende lesning, og gir et uvurderlig innblikk i hvordan utvalgte kunstnere tenker gjennom maleriet. Den er også et forbilledlig eksempel på viktigheten av å oppfordre kunstnere til å formidle egne refleksjoner basert på praktisk erfaring.
Mange av essayene fremholder at maleriet, med sin langsomme tilblivelse og sin status som et unikum man må oppsøke, kan fungere som et korrektiv til samtidens fokus på hastig konsum og reproduserbarhet. Både Marlene Dumas og Dag Erik Elgin skriver om maleriet som en unik nærværserfaring som også er en transhistorisk dialog. Jishit Kallat utfordrer kurator Jantjes autonome ideal ved å foreslå at et medium er «en tollfri sone med fri adgang». Gjennom lesningen av det mangslungne heftet aner man konturene av et annet An Appetite for Painting: et dialogisk og utforskende prosjekt som ikke søker konsensus og vanntette skott, men som stiller spørsmål uten å reservere seg for uønskede svar.
