Nylig avsluttet jeg en e-post med å skrive «deilig med seilbåt!» til en som skulle bruke tida framover til sjøs. Hvorfor i alle dager skrev jeg det? Jeg hater å være på båt. Bader ugjerne. Grøsser av sand mellom tærne. Joda, jeg kan fantasere om å tilbringe tid i et hus med sjøgløtt, men når havet først er foran fjeset mitt enten kjeder eller skremmer det meg. Likevel tar jeg sjansen på å besøke Henie Onstad Kunstsenters nylig åpnede gruppeutstilling Atlanterhavet på Høvikodden, der over femti kunstnere, både levende og døde, mønstrer arbeider som på ulikt vis kan kobles til Nord-Atlanteren.
Atlanterhavet sveiper innom et vidt spenn av tema som kolonialisme, ressursutvinning på havbunnen, homoerotisk sjømannsbegjær, lengselen om et bedre liv på den andre siden av bølgene. Men til å være en utstilling om noe så uregjerlig som havet, består den av overraskende mange flate verk – størsteparten malerier, fotografier og video. En håndfull skulpturelle alibier har kommet seg med, disse hovedsakelig produsert de seinere årene. At mesteparten av verkene er todimensjonale gjør at utstillingen i liten grad inviterer kroppen min med på erfaringen av tematikken.
Et unntak er videoarbeidet til Dineo Seshee Bopape, Lerato laka le a phela le a phela le a phela/My love is alive, is alive, is alive fra 2022, som frambringer en fysisk fornemmelse av å kave i vannet. Tre store skjermer i et mørkt rom veksler mellom å vise et panorama av det samme havsutsnittet og filming av ulike vinkler. Vannet er tidvis krystallklart, andre ganger gjørmete, det er ingen landemerker i sikte. Kunstnerens hender plasserer rituelt ut blomster og frukt som flyter eller synker til bunns, som for å ofre til de døde. Lydsporet består blant annet av en illevarslende tromme, samt en stemme som roper noe som minner om et navn mer og mer desperat. Er det jeg som drukner? Noen jeg er glad i? Tankene går til de utallige som har mistet livet på flukt vannveien. Havet skvulper, det fosser, kameraets panorering skyter fart, på et tidspunkt gisper jeg etter pusten.
Frykten for havet får jeg altså ingen problemer med å bekrefte, heller ikke i flere av utstillingens mange malerier. I Per Krohgs blålilla oljemaleri Malstrømmen (1929) klamrer tre menn kledd i gult regntøy seg til noen glatte steiner i kanten av et frådende, vilt hav og demonstrerer at menneskenes forsøk på å kue de voldsomme naturkreftene er fåfengt.
To av utstillingens minste verk oppleves mer utvidende. Et av dem kommer uventet på meg i seksjonen for verk fra romantikken, der jeg flanerer langs en rekke malerier av skybrudd i blågrå koloritt og skvetter av Peder Balkes tre nydelige svart-hvite malerier av nordnorske havslandskap i postkortstørrelse fra rundt 1870. Særlig Nordlys er besnærende. Der kontrasteres et horisontalt, stripet hav med vertikale, hvite, skarpe streker på himmelen – maleriet ser nesten ut som et bearbeidet negativ, eller som om det er manipulert med en skanner. Til tross for sin fargeløshet evner det lille maleriet å fange og formidle nordlyset, og med det naturens, mystiske, nærmest magiske kvalitet.
Enda mindre er Iver Jåks’ Liten Háldi, en figur av jerntre og horn på bare et par centimeter som er plassert inne i en liten monter langs veggen i delen kalt Migrasjon og kolonialisme. Den lille skikkelsen gjør ikke mye ut av seg, men trekker meg likevel bort. Figuren fordobler seg i den blanke, svarte plata den står på, den er både tilstede i vår verden og en parallelvirkelighet i speilet. Liten Háldi dirrer, som Nordlys, på en mer uutsigelig frekvens, og makter å unndra seg utstillingens ellers påtrengende redegjørelsesmani.
Atlanterhavet overlater lite til tilfeldighetene, skiltene er krystallklare og de stramt redigerte veggtekstene lar ingen spørsmål om verkenes sammenheng forbli ubesvart. Kunsten kunne ikke vært mer forståelig. Kanskje er investeringen i det forklarende rammeverket uunngåelig når man presser et så stort antall arbeider inn under den samme rubrikken, det hele er liksom nødt til å «gå opp». Det blir lite rom for fruktbar usikkerhet, men utelukkende negativt er det heller ikke. Henie Onstad loser meg trygt gjennom utstillingen, som lå jeg i en flytetank – en naturlig velværebehandling for avslapning og restitusjon (790 kr/t).
