«Hva kan museene mene?» Det var spørsmålet som ble stilt forrige uke på et arrangement i regi av Norges Museumsforbund, Norsk ICOM, Tidsskriftet Museum og Museene på Sørlandet under Arendalsuka, en slags årlig politikkfestival i den ellers relativt begivenhetsløse sørlandsbyen Arendal. Bakgrunnen for arrangementet var de pågående diskusjonene om hvorvidt og i hvilken grad museene burde engasjere seg for Gaza, slik mange av dem har gjort for Ukraina.
«Vi fordømmer på det sterkeste drapene på israelske og palestinske sivile som finner sted i Midtøsten. Angrepene på sivile må stoppe. Humanitære organisasjoner må gis tilgang og ressurser slik at de kan hjelpe de som er rammet. Vi ber verdens ledere om å ta avgjørende grep for å få slutt på volden, og følge FNs resolusjoner og internasjonal humanitær rett.»
Dette sitatet er den fullstendige uttalelsen som en gruppe norske kunstmuseer – Astrup Fearnley Museet, Munchmuseet, Henie Onstad Kunstsenter, Haugar Kunstmuseum, Drammens Museum, Lillehammer Kunstmuseum, Stavanger Kunstmuseum og Vigelandmuseet – gikk sammen om 25. oktober i fjor. Mens det i Sverige og Danmark kun er mindre visningssteder som har uttalt seg om det pågående folkemordet i Gaza, gikk flere større kunstinstitusjoner i Norge relativt tidlig ut med tilsvarende uttalelser. Ingenting av det som står i sitatet over kan sies å være særlig kontroversielt – om noe, kunne det kritiseres for å være vel forsiktig. Det gjøres ikke eksplisitt at det ikke er snakk om en krig mellom to likeverdige parter, eller at Israel er en apartheidstat og ulovlig okkupant, som har fordrevet og undertrykt det palestinske folket i mer enn 75 år.
Likevel ble visst uttalelsen for heftig for Nasjonalmuseet, som påfallende nok ikke stilte seg bak den. På bakgrunn av listen over tilsluttede museer, kan man ta for gitt at landets største og viktigste museum også fikk en henvendelse om å være med. Nasjonalmuseets taushet utløste etter hvert et internt opprør, og i april lanserte en gruppe ansatte ved museet under navnet «Kulturarbeidere mot folkemord» et åpent brev til direktør Ingrid Røynesdal, hvor de oppfordret Nasjonalmuseet til å «komme med en uttalelse, fordømme folkemordet, bidra til en internasjonal innsats for ivaretakelse og formidling av palestinsk kunst og kulturarv og aktivt støtte kunstnere, arkitekter, designere og andre som drepes, trues eller sanksjoneres i og utenfor Palestina, også på grunn av ytringer om våpenhvile og solidaritet med palestinere». Brevet var signert av 70 av museets ansatte, og samlet totalt 2200 underskrifter.
I en kronikk i Aftenposten 6. mai, svarte Røynesdal og museets styreleder Maria Moræus Hanssen at de mener museet ikke bør være «en aktiv aktør i geopolitiske debatter». Det høres i og for seg rimelig ut. Imidlertid kan ikke den eskalerte umuliggjøringen av alt liv i Gaza – og den tiltakende volden på den okkuperte Vestbredden – uten videre avfeies som en hvilken som helst «geopolitisk debatt».
Enkelte vil insistere på at betegnelsen «folkemord» er et begrep vi må vente med å bruke til det har kommet en dom i Sør-Afrikas sak mot Israel i Den internasjonale domstolen, ICJ. Foreløpig har domstolen karakterisert det som «sannsynlig» at Israels fremferd i Gaza utgjør et folkemord. Men man kan godt velge å tro sine egne øyne, og om det fortsatt kunne diskuteres da jeg skrev kommentaren «Folkemord og ytringsansvar» i oktober 2023, så vet jeg i alle fall ikke hva man ellers skulle kalle det på dette tidspunktet.
I mer enn ti måneder har vi vært vitner til massakre på massakre mot en sivilbefolkning bestående av drøyt to millioner internt fordrevne mennesker, hvorav nesten halvparten er barn. I Gaza finnes ingen trygge steder å dra, og de som klarer å unngå å bli bombet, brent eller skutt, risikerer å dø av sult eller sykdom, fordi israelske myndigheter blokkerer tilgangen på rent vann, mat, sanitærprodukter og medisiner. Minst 40 000 palestinere, blant dem rundt 16 500 barn, er drept siden 7. oktober. Så å si alle sykehus, universiteter, skoler, moskeer, mediehus, kulturinstitusjoner – og rundt 70 prosent av alle boliger – er bombet.
I en oversikt over ødeleggelser av kulturarv i Gaza, sist oppdatert 10. juni, lister Unesco opp 50 steder som er rammet, blant dem ett museum, mens nyhetskanalen Al Jazeera i januar meldte om nærmere 200 historisk og kulturelt betydningsfulle steder som var ødelagt siden 7. oktober. I mars i år ble det siste av Gazas to gallerier for samtidskunst, Shababeek kunstsenter, totalskadet, i følge Hyperallergic. Da Kunstkritikk intervjuet Shareef Sarhan, kunstner og medgrunnlegger av Shababeek, i forbindelse med hans besøk i Oslo i februar, var senteret allerede skadet i et angrep. I foredraget sitt på Fotogalleriet viste Sarhan blant annet bilder av offentlige kunstverk han hadde laget i Gaza de senere årene, som også var ødelagt av israelske bomber.
Når Nasjonalmuseets ledelse ikke vil skrive under på en uttalelse som støtter opp om internasjonal humanitærrett, og samtidig undertrykker initiativer fra ansatte ved museet om å gi oppmerksomhet til palestinsk kunst og kultur, er det en respons som i høyeste grad fremstår som et politisk signal – faktisk langt på vei også et partipolitisk signal, med tilhørighet på høyresiden i norsk politikk. I kronikken begrunner Røynesdal og Moræus Hanssen sin holdning med at de mener museets oppgave er å legge til rette for kunstneriske ytringer, og at de ikke vil innskrenke ytringsrommet. Men om det er noen som får ytringsrommet sitt innskrenket i disse dager, er det palestinske kunstnere – i ytterste konsekvens risikerer store deler av Gazas og Palestinas kulturliv og kulturelle hukommelse å bli utradert. Dessuten har vi den siste tiden sett mange eksempler internasjonalt på at palestinske og pro-palestinske kunstnere har mistet oppdrag og avtaler. Dersom Nasjonalmuseet er genuint opptatt av ytringsrommet i kunstfeltet, burde de bidra til å støtte opp om og løfte frem nettopp disse kunstnerne.
Samtidig er ikke Nasjonalmuseets ledelse konsekvente: Det er ikke helt enkelt å forstå hvorfor de ikke vil formidle palestinsk kunst i museet, samtidig som de har sluttet seg til Museumsforbundets opprop om beskyttelse av kulturarven i Gaza, hvor det blant annet heter følgende: «Det er vår felles kulturarv som nå er i fare, og må sikres.» Røynesdal og Moræus Hanssen skriver også i kronikken sin at Nasjonalmuseet stiller seg «helhjertet bak International Council of Museums (ICOM) budskap om at kulturminner og mennesker må beskyttes».
Tilbake til den nevnte paneldebatten i Arendal: Jeg var ikke blant dem som kunne prioritere å dra dit, så jeg hadde belaget meg på å se samtalen, hvor blant andre Røynesdal og tidligere kulturminister Annette Trettebergstuen deltok, i opptak. Men dessverre har opptaket som Museumsforbundet har lagt ut et så buldrete og langt på vei uforståelig lydspor at jeg ga opp å få fatt på hva som ble sagt.
En ting jeg fikk med meg før jeg ga opp, var imidlertid at ordstyrer Ole Aastad Bråten, styreleder i Museumsforbundet, ba paneldeltakerne om å løfte diskusjonen opp på et mer generelt nivå – det skulle altså ikke handle spesifikt om hva museene kan mene om det som skjer i Gaza, selv om samtalen plasserte seg i forlengelsen av den debatten om museenes behandling av Palestina-spørsmålet som ikke minst Tidsskriftet Museum har gitt rom for i sine spalter de siste månedene. Jeg fikk også med meg at det virket å være enighet i panelet om presumtivt ukontroversielle ting som at politikere ikke burde styre hva museene driver med, og at museer ikke skal engasjere seg i partipolitikk.
Hvor diskusjonen gikk derfra er jeg usikker på, men strengt tatt oppfatter jeg spørsmålet om hva museene kan mene som en avsporing, selv om diskusjonen om museenes profil er uhyre viktig i seg selv – for eksempel kan man gjerne spørre hvilken indirekte eller direkte påvirkning milliardærer, oljeselskaper og andre sponsorer har på museenes politiske og kunstneriske innretning. Men akkurat når det gjelder Palestina, er vi snarere i en situasjon hvor spørsmålet ikke først og fremst er hva museene kan mene, men hva de kan gjøre. Med Folkemordkonvensjonen følger en handlingsplikt, og den ble utløst i det øyeblikket ICJ igangsatte sak mot Israel. Norge og alle andre land som har ratifisert konvensjonen er forpliktet til å gjøre det de kan for å forhindre at folkemord skjer, og moralsk sett er det et ansvar som også gjelder på individnivå. Og man må vel kunne forvente at et museum står opp for sentrale humanistiske verdier som ligger til grunn for deres virksomhet: menneskeverd, menneskerettigheter og verdsettelse av kulturarven?
Dessverre er det få av statene som har ratifisert Folkemordkonvensjonen som gjør særlig mye for å forhindre folkemordet i Gaza. Men at myndighetene har fått det for seg at de ikke trenger å gjøre mer, burde ikke stoppe noen, heller ikke kulturinstitusjonene, i å selv vurdere hva som kan gjøres. Og det er for all del ikke bare Nasjonalmuseet som kan gjøre mer. Så vidt jeg kan se har ingen av museene som har sendt ut uttalelser, markert seg med noen videre tiltak i etterkant.
I disse dager sirkulerer det en ny underskriftskampanje på initiativ fra norske kunstnere, et «Åpent brev til kulturinstitusjoner i Norge», som henvender seg til 70 navngitte kunstinstitusjoner og oppfordrer til handling i tråd med internasjonale avtaler som Norge har underskrevet: Genèvekonvensjonene, Folkemordkonvensjonen og Roma-vedtektene.
Det første kravet i brevet er at institusjonene offentlig skal be norske myndigheter om å deinvestere fra israelske selskaper og innføre sanksjoner. Norge er blant de landene i Europa som har gått lengst i å kritisere Israel, men norske myndigheter har hittil frikjent seg selv fra å måtte gjøre noe seriøst med statens økonomiske investeringer. Særlig er det norske Oljefondet tungt investert i Israel. Under Arendalsuka lanserte Oljefondets direktør, milliardær og kunstsamler Nicolai Tangen, tall som viser at fondets aksjebeholdning i israelske selskaper har økt med nesten 900 millioner kroner siden desember 2023, melder nettavisen FriFagbevegelse.
Videre krever kunstnerne at institusjonene skal slutte seg til den internasjonale kampanjen «Apartheidfrie soner» og akademisk og kulturell boikott av Israel, at de skal utarbeide langsiktige programmer som støtter gjenoppbyggingen av palestinsk kultur, samt at de skal støtte opp om norske og internasjonale kunstnere som blir sensurert etter å ha uttalt seg om internasjonal politikk, særlig i tilknytning til Palestina.
Jeg håper kunstinsitusjonene etter hvert vil ta utfordringen, og følge opp med mer handling. Det å ikke gjøre noe i møte med urett, er ikke nøytralt, og det er aldri noen tvil om hvem som tjener på passiviteten. Det er ikke kunsten, men overgripere, okkupanter, krigsforbrytere og krigsprofitører.