Søtt, salt og syrlig

«Det er perfekt her! XXXXXXX, hippe tenåringer, kunst med cum shots i ansiktet, Britneybilde på veggen, høy house, fulle kunstnere til og med jeg har hørt om, vakre folk.»

Det foregående er en tekstmelding jeg sendte til en kompis en gang i løpet av natten til søndag 10. januar, noe sensurert med tanke på at mora mi kan komme til å lese dette. For ordens skyld, meldinga ble sendt fra et kunstgalleri, og jeg var edru, i den grad jeg noen gang er det.

Anledningen var noe som ble annonsert som en vernissasje, men som avsluttet Galleri Godteri sin fjerde utstilling. Diverse avisoppslag og en massiv nettpromotering utført av unge hippe folk har gitt dette studentdrevne galleriet en oppmerksomhet som ikke er alle små visningsrom forunt. Galleriet ligger i en gammel dropsfabrikk og har i følge eget utsagn som mål å gi en opplevelse med øyeblikkelig tilfredsstillende effekt, akkurat som godteri. Når galleriet har hatt fengende utstillingstitler som «Bohemian Consumer», «Fire walk with me» og nå «Natural, It’s not!» er det ikke rart dette er blitt noe for media og de unge vakre.

Vernissasjen er utstillingen

Der mediafolk skryter og hipstere promoterer, kommer det etter hvert surmaga gamle akademikerne halsende etter, så jeg tok en tur ned på åpningsdagen, torsdag, for å snakke med folka bak; Martin R. Johansen, Siri Hjorth, Can André Bora Lundby, Morten Ising og Sebastian Makonnen Kjølaas. Fire av de fem har bakgrunn fra de såkalte forskolene Prosjektskolen og Strykejernet. Det er et kunstnerdrevet galleri, med mål å selge, men som knapt tar penger fra kunstnerne.

Den første utstillingen besto primært av galleristenes egen kunst, men de fikk god hjelp av prosjektskolens lærer Vilde von Krogh, som har vært en mentor i arbeidet med galleriet. De neste utstillingene var en salig blanding av erfarne kunstnere med tunge CV-er og uskolerte ferskinger. Akademi-, forskole- og høgskolebakgrunn om hverandre. Og med mange kunstnere hentet ut fra galleristenes egen omgangskrets.

Galleri Godteri har tatt konsekvensen av at folk stort sett bare kommer på åpningsfesten. Vernissasjefesten, som de morsomt nok har valgt å legge til slutt, er den egentlige utstillingen, i følge de fem bak galleriet. Dermed blir det slik at de to dagene mellom åpningen og åpningsfesten representerer de stille dagene gallerier normalt har etter åpningskvelden, dager der galleristene sitter alene i mellom bildene og håper på besøk. Jeg valgte å se kunsten to ganger, først en av de to stille dagene, så igjen på festen for å se om hvor vellykket dette konseptet var.

Fra gele til Chile

Alexander Stav, Lars Skjelbreia og Nina Skarsbø, Krator – pakkene må transporteres, leveres og plasseres, produksjonsbilde

Hovedverket var videoen Krator – pakkene må transporteres, leveres og plasseres, som tok opp et stort rom innerst i lokalet, laget av Alexander Stav, Lars Skjelbreia og Nina Skarsbø. De to førstnevnte har akademibakgrunn, sistnevnte går Strykejernet. Videoen er en fortelling som vises på to lerreter og en skjerm samtidig. Vi får se en kurator dekket i gjærdeig som kommanderer galleriansatte til å hente kunst med en bil. Det går heller dårlig, eskene med kunsten faller av biltaket, og ved nærmere øyesyn er kunsten som pakkes opp fra eskene laget av rød gelé. Alt dette foregår i en skog om natta. Moralen synes å være at kuratoren er sleip og ekkel, kunstrommet er en mørk, skummel skog, og kunsten en dissende, uhåndterlig materie.

Chilenske Cristobal Lagomarsino fikk også et eget rom til sin serie Instincto. Han er utdannet innen arkitektur og grafisk design, og bildene havnet i Norge via slekt og deres venner. Temaet for alle bildene var hans ensomhet, og hans gradvis økende problemer rundt det å nærme seg kvinner. Bildene er ikke gnistrende teknisk utført, eller ekstremt interessante i motivvalget. Særlig de eldste bildene hans er preget av mer tilbakeholdt kontroll enn av ekspressivt uttrykk. Lagomarsino har en genetisk betinget øyesykdom som har ridd slekten i generasjoner, en sykdom som først manifesterer seg som en svart flekk i synsfeltet, som gradvis utvider seg til det ikke er syn igjen. Nå er 80 prosent av synet borte, men Lagomarsino maler fortsatt, og paradokset er at jo dårligere synet hans er blitt, og jo mer kaotiske følelsene overfor kvinner er blitt, jo bedre er også bildene blitt. Nå er motivene redusert til linjer, kruseduller og skrevne beskjeder i svart. Litt Jackson Pollock møter Jean Michel Basquiat. La oss håpe han fortsetter å male.

Fra trykk til Britney

Karoline Hjort, fra Mormor Monologues

I rommet der en entret galleriet var to kunstnere representert. Zinnia Gjengstø med utdannelse fra grafikklinja på Kunst- og håndverksskolen stilte ut trykk, blant annet to søte av noe som syntes å være en mellomting mellom en krokodille og en mann. Karoline Hjorth, søstera til den før nevnte Siri Hjorth i lederkvintetten, er fotograf og journalist. Hennes Mormor Monologues er en samling lydopptak med sterke kvinner som er blitt gamle og som forteller om hvordan de opplever dette. Lydopptakene gir fortellingene om makt og identitet og sosiale roller som endres med alderen, på Galleri Godteri formidlet gjennom høretelefoner plassert i en krok med fotografier av kvinnene og gammeldametypiske møbler og rekvisitter.

Ellinor Aurora Aasgaard, som går på Kunstakademiet i Malmø, viste approprierte portretter av kjendiser, et verk hun hadde kalt If Perez Hilton Could Rate My Life I Wonder What Rating He’d Give Me, Probably Somewhere Around A 5. Aasgaard hadde også printet ut og tapet opp en murvegg, der det stod H.A.T.E. U., en hyllest til Maria Careys låt med samme navn, verket het Having A Typical Emotional Upset.

Warhol på vrangen

Aasgaard delte rom med Julie Ilona Balas som går på Prosjektskolen og er Aasgaards makker i prosjektet Fitts For Fight. Balas video var i mine øyne utstillingens viktigste, der hun parafraserer Andy Warhols Blowjob. I filmen ser vi Balas fra skuldrene og opp, liggende på ryggen mens hun ser inn i et kamera. På slutten av filmen ser vi at det hun antageligvis egentlig har sett på, er en mann har stått over henne og runket, for filmen slutter med at han tydeligvis kommer i ansiktet hennes. Noe renner i hvert fall ned på ansiktet hennes, på en slik måte at dette ikke akkurat er en film som man vil vise i familieselskaper.

Balas har laget en skarpt observert kjønnskommentar. Hos Warhol var det Warhol selv som lagde filmen (i hvert fall på papiret) og dermed hadde makten, mens en vakker mann som ble sugd var objektet. Denne vakre mannen var allikevel fremdeles et handlende subjekt, for han hadde pikken og dermed per definisjon makta.

Balas er – som Warhol – kunstneren, på tross av at hun tydeligvis ikke holdt kameraet selv. I motsetning til Warhol framstiller hun seg imidlertid selv som et objekt, der hun ligger stille og venter på å få klysa i ansiktet. På tross av dette er hun det handlende subjektet, det er hennes film, det er likevel hun som har makta. Balas har laget Warhol på vrangen.

Galleri blir festbule

Fra festen lørdag 9. januar. Foto: Martin R. Johansen

Som sagt skulle jeg tilbake til galleriet for å se kunsten slik den egentlig skulle sees, på festen. På lørdagskvelden stod jeg dermed i ei frossen trapp i femten minus i tjue minutter i kø for å komme inn. Og det på et galleri. Det første galleriet jeg har vært på som har trengt dørvakt for å holde folkene i sjakk. Jeg overlevde og kom meg inn i et dampende, røykfylt lokale, fullstappet med folk.

Lokalet var virkelig et helt annet. I det første rommet hadde ett av Gjengstøs trykk falt av veggen, uten at noen hadde tatt seg bryet med å henge det opp igjen. Stolene til Mormormonologene var brukt av noen som ikke virket særlig interessert i lyden på høretelefonene, eller bildene rundt. Rommet med Lagomarsinos bilder var fylt opp av folk som var opptatt av å snakke og drikke og se pene ut.

I hovedrommet som viste filmen Krator – pakkene må transporteres, leveres og plasseres, hadde DJ-er og dansende folk overtatt. Ingen så på lerretene så vidt jeg kunne se. Bare i rommet med Aagaard og Chikus’ arbeider satt det fem konsentrerte jenter og så på videoen.

Den kultiverte naturen

Cristobal Lagomarsino, Instincto, oversiktsbilde

Utstillingen Natural It’s Not ga et kaotisk og fragmentarisk inntrykk, men med litt anstrengelse kunne likevel tittelens natur/kultur-tema spores: Krator – pakkene må transporteres, leveres og plasseres minner oss – med naturen som ramme – om at kunstscenen er en sosial og kulturell konstruksjon. Lagomarsinos bilder påpeker at synet som en forutsetning for å lage noe visuelt, heller ikke er naturgitt, men også det en kulturell konstruksjon. Hjorts bestemødre viser at det at folk blir gamle er en naturlig prosess, men at de sosiale konsekvensene er, nettopp, kulturelle konstruksjoner. Og, til slutt, Balas viser at oppfattelsen av hvem det er som er den aktive og sterke parten i en fotografisk og/eller seksuell relasjon også er en kulturell konstruksjon.

På den annen side

Det ville det vært en styrke for Galleri Godteri om de kunne gjøre den estetiske opplevelsen mer helhetlig, konsentrert eller logisk, rett og slett bruke mer tid på det kjedelige kuratorarbeidet. For selv om galleriets fremste funksjon er å være et sosialt prosjekt der (fortrinnsvis) unge kunstnersjeler finner i hop i mellom kunstbelagte vegger, er ikke denne oppgaven mindre viktig.

Når dette er sagt, så blir det aldri for mange gallerister som tør å satse på noe de føler er nytt, som tør å vise kunst av unge og uerfarne kunstnere, og som orker å slite seg ut på prosjekter som verken genererer særlig penger eller prestisje. For det skal mot til å skitne til hendene, både i overført betydning og bokstavlig, og tørre å forme et kunstrom laget mer for å glede kidsa, enn kunstmakta.

Dessuten har Galleri Godteri en annen viktig funksjon, det bryter i sin praksis ned skillet som ofte oppstår i formidlingen av kunst gjort av kunstnere utdannet ved akademier, og kunst av kunstnere utdannet ved Kunst- og håndverkshøyskoler, eller som har gått andre utdannelsesveier. For om noe er «Natural, It’s not», så er det nettopp dette skillet.

Fotnote: Da omtalen var ferdig skrevet ble jeg gjort oppmerksom på at jeg hadde forbigått Vilenna Einarsens kunstbok Ugressaken som skal ha ligget framme i flere eksemplarer i ett av rommene. Uten at jeg så noen av dem.

Ingressbilde fra Julie Ilona Balas’ video Sex & Science Part II.