I en utpreget visuell kultur er det lett å glemme hvor sterk virkning lyd har på oss. Lyd er vanskeligere å beskytte seg mot enn synsinntrykk, vi kan ikke lukke ørene like enkelt som vi kan lukke øynene, og selv de som er helt døve merker vibrasjonene av kraftige lyder i kroppen. Noen av oss har også våre helt egne lydopplevelser som ikke kan skrus av – ulike varianter av tinnitus. Lyd har en direkte påvirkning på følelsene våre, og denne umiddelbare tilgangen utnyttes ikke bare i musikk og andre kunstneriske uttrykk, men også i terapi – og i motsatt ende av skalaen, som tortur. Et aktuelt eksempel på det siste, er Israels utbredte bruk av droner i Gaza, som ikke bare benyttes til overvåkning og i angrep, men som lager en konstant støy døgnet rundt som gjør det vanskelig for den på alle måter hardt prøvede befolkningen å sove.
Lyd er grenseoverskridende, på godt og vondt. I den 13. utgaven av Momentumbiennalen i Moss, Between/Worlds: Resonant Ecologies, som er noe såpass sjeldent som en stor mønstring av lydkunst, er fokuset på lydens grenseoverskridende egenskaper som noe positivt, og på lydkunsten som et rom for eksperimentering og nye former for kommunikasjon. Det mer intenst støybaserte og konfronterende segmentet av lydkunsten glimrer med sitt fravær – her trenger man ikke ørepropper for å beskytte trommehinnene, men inviteres snarere til å spisse ørene og lytte oppmerksomt.
I tråd med biennalens økologiske tematikk, bestreber mange av verkene seg på å kommunisere med naturen og det ikke-menneskelige. Store deler av utstillingen foregår utendørs, hvor publikum må følge en slags natursti som går i en sløyfe fra Galleri F15, ned gjennom et skogholt, langs strandkanten og tilbake. I vakkert sommervær er det en fin opplevelse i seg selv, å gå denne lille turen, med grønne trær og sjøutsikt og duftene av saltvann og varm skogbunn – og med lyden av bølger, fuglekvitter og vind i ørene. Stedets egne lyder blander seg med kunstens, og ofte er det ikke så lett å skille dem fra hverandre. De naturlige lydene blir en del av verkene, eller omvendt, kunsten blir en del av opplevelsen av stedet, særlig for uforberedte turgåere.
Blant de merkelige lydene i skogen er HC Giljes The Alby Critters (2025) – ulike lydproduserende apparater og resonanskasser i trærne. Av lydene jeg klarte å identifisere var klikkingen fra en gruppe små, sorte apparater, montert på en måte som hermer en type sopper som vokser på den samme trestammen. De utplasserte resonanskassene kan på sin side forveksles med fuglekasser. Både visuelt og lydlig kamuflerer verket seg og kan fort oversees. Er man oppmerksom blir det teknologiske nærværet imidlertid åpenbart, og tematiserer i videre forstand den utviskingen av skillet mellom natur og teknologi som vår virkelighet – og biennalen som helhet – er preget av.
Jacob Kirkegaards The Grey Zone (NeverWhere) (2025), presentert som en hyllest til Andrej Tarkovskijs film Solaris fra 1972, bryter inn i skogens lydbilde med mer urovekkende opptak fra et radioaktivt svømmebasseng fra sonen rundt det nedlagte sovjetiske atomkraftverket i Tsjernobyl i dagens Ukraina. Opptaket preges av mekanisk susing og vann som drypper, og det får en spøkelsesaktig eller hallusinatorisk effekt i den lyse sommerdagen. Verket er en påminnelse ikke bare om Tsjernobylulykken i 1986, men også om det potensialet for ødeleggelse som fortsatt ligger i atomteknologien.
Den fremmedgjørende effekten som oppstår når man plutselig blir oppmerksom på en lyd man ikke forventer å høre i gitte omgivelser, er imidlertid et velkjent grep. Selv om disse verkene fungerer godt som underliggjøring av Albyskogen, opplever jeg de installasjonene som i større grad inviterer til å bruke tid, som mer givende. Blant dem er Natasha Barretts Talking Trees: A Nature-Responsive Grove (2025), hvor man kan sette seg ned på en benk under noe som likner en stor bjelle dekket av løv og fjær, hengende mellom fire trær. Installasjonen fanger opp og forsterker lyder fra skogen og avspiller en komposisjon i stadig endring. I Maia Urstads verk In the Unlikely Event of… (2021/2025) kan man kan ta plass i et lite skur med utsikt over en nyslått åker ned mot sjøen og lytte til lyder forbundet med reising, mer spesifikt ulike sikkerhetsanvisninger. Det idylliske landskapet gir anvisningene et absurd preg, samtidig som de vekker personlige reiseminner og tanker om hvor nytteløse sikkerhetstiltak egentlig er i møte med reelle katastrofesituasjoner.
I Christian Skjødt Hasselstrøms μ (2022/2025) er det kosmiske stråler, partikler fra verdensrommet, som gis en lydlig representasjon. Plenen utenfor Galleri F15 er dekket av 120 halvkuler i messing, som gir fra seg metalliske poppelyder, eller «popcornlyder» som en av de ansatte på biennalen kalte det – det høres litt ut som om noe der inne forsøker å banke seg ut. Fragmenter av universet fanget under messingboller? Verket gjør effektivt oppmerksom på at virkeligheten består av mer enn det vi med våre sanser er i stand til å registrere.
Det mest fengslende utendørsverket er Janet Cardiff & George Bures Millers FOREST (for a thousand years…), som ble vist første gang på Documenta 13 i Kassel i 2012. Det episodiske lydverket, som utspiller seg inne i skogen, gir et nærmest filmatisk inntrykk, selv om det ikke følger med noen andre bilder enn de som oppstår i publikums hoder. Det bygges opp mot et crescendo av krigslyder – drønn fra bomber og skudd – etterfulgt av et sakralt korverk, som jeg i etterkant finner ut at er Arvo Pärts Nunc dimittis fra 2001, altså en versjon av Simeons lovsang. Det siste ordet i teksten, som består av bibelversene Lukas 2:29-32, er «Israel», og det er også det eneste ordet jeg får med meg der jeg sitter på en stubbe og lytter. Jeg tar for gitt at assosiasjonene det ordet gir meg, ikke var intendert verken fra kunstnernes eller komponistens side. Men jeg tar også for gitt at både kuratoren og kunstnerne er klar over at det pågående folkemordet i Palestina påvirker hvordan verket oppfattes i dag, og jeg klarer ikke å la være å tenke at dette burde vært adressert på en eller annen måte fra biennalens side.
Innendørs i Galleri F15 vises en rekke verk som ikke kan defineres som ren lydkunst – videoarbeider og andre installasjoner hvor lyd kun er ett av elementene som er i spill. Blant de mer interessante av disse er Christian Boltanskis Misterios fra 2017, en trekanals video som dokumenterer et prosjekt fra kysten av Patagonia, Argentina. Den midterste skjermen viser tre spesialbygde vindtrompeter som etterlikner den klagende lyden av hvalsang, flankert av bilder av en havsutsikt og et hvalliknende skjelett på en strand. Verket oppleves som en sorgfull hyllest til det majestetiske dyret.
Det dype menneskelige ønsket om kommunikasjon på tvers av ulike grenser tematiseres særlig tydelig i en rekke verk hvor telefoni er et motiv: Douglas Gordons Instruction (it doesn’t matter who I am, I just want to talk to you) (1992) lar deg høre henvendelsen i tittelen sagt på ulike språk i en gammeldags telefon; i Christian Marclays video Telephones (1995) kryssklippes telefonscener fra en rekke filmklassikere; Kalle Aldis Laars Calling the Glacier (2007) er en direkte telefonlinje til den smeltende Vernagtferner-isbreen i Østerrike og i Razz Ring (Hertzian Herd Healing) (2025) overvåker Mogens Jacobsen de besøkendes mobiltelefoner og bruker signalene som fanges opp til å aktivere en rekke terapeutiske klangskåler.
Momentum 13 er den første utgaven av biennalen etter at Lise Pennington tok over som direktør etter forgjengeren Dag Sveinar. Mens biennalen under Sveinar som oftest baserte seg på flere enn en kurator, sist i 2023 med et kuratorkollektiv fra det kunstnerdrevne Oslo-galleriet Tenthaus, har Pennington valgt én kurator, danske Morten Søndergaard (ikke å forveksle med poeten med samme navn). Søndergaard, som også er professor i lyd- og mediekunst ved Aalborg Universitet, har fått utløp for sin spesialinteresse for lydkunst og dermed gitt utstillingen et enhetlig og fokusert preg. Om dette er en strategi som vil bli fulgt opp fremover, gjenstår å se, men det virker som et vellykket grep.
Momentum markedsfører seg fortsatt som en nordisk biennale, i motsetning til andre biennaler i Norden; Lofoten internasjonale kunstfestival (LIAF), Göteborgbiennalen (GIBCA), Luleåbiennalen og Helsinkibiennalen vektlegger alle at de er internasjonale. Hva det betyr at Momentum 13 er nordisk, virker imidlertid litt uklart. I årets tapning fremstår biennalen snarere som hovedsakelig nordatlantisk, med en tydelig hovedvekt av kunstnere fra Norge, Danmark, Tyskland og Storbritannia – dog med noen få innslag fra ikke-Nato-land som Mexico, Colombia og Japan. Nå som det finnes en fornyet interesse for nordisk samarbeid, aktivert av geopolitiske forhold og primært knyttet til militarisering og beredskapsplaner, oppleves det som en forsømt mulighet at biennalen ikke i større grad interesserer seg for hva «det nordiske» er i dagens kunstliv.
