«Frågan om vad folk ska få ut av situationen är en av de saker vi tycker är problematiska med performance.» Sitatet er fra Kunstkritikks intervju med den svenske performanceduoen Gideonsson/Londré, publisert 20. oktober. Da jeg samme dag satt på toget til småbyen Hamar for å tilbringe et par dager på den 20. utgaven av Hamar performancefestival, hadde jeg nettopp det spørsmålet – hva jeg kom til å få ut av det – lengst fremme i bevisstheten. For å være ærlig, var jeg slett ikke sikker på om programmet var verdt å bruke såpass mye av den overbelastede tiden min på.
Isolert sett er mine vurderinger av hva jeg har lyst til å bruke tid på temmelig uinteressante. Men når jeg tar utgangspunkt i det her, er det ikke for å sutre over å måtte forholde meg til et temporært medium, men fordi dette kravet på publikums tid, nærvær og oppmerksomhet er noe performancekunstnere helt åpenbart må forholde seg til – også de som tilsynelatende ikke er særlig interesserte i sitt publikum.
Noe av det jeg oppfatter at har forandret seg mest i kulturlivet de seneste 30 årene, er nettopp at det har utviklet seg en stadig sterkere publikumsorientering, på godt og vondt. Ikke sånn å forstå at kunstnere på 1990-tallet ikke brydde seg om oppmerksomhet, men det var ikke forventet i samme grad som nå. Forventningen var i større grad at de skulle verne om sin kunstneriske integritet, uavhengig av respons. Denne bortvendte eller innadvendte holdningen finnes naturligvis fortsatt, men kan nærmest oppleves som en anakronisme i møte med vår tids idealisering av det ekstroverte og konstant selvpromoterende individet.
Det fantes unntak, men under festivalen på Hamar kunne man ane konturene av et generasjonsskille – grovt sagt mellom eldre kunstnere som i minimal grad henvendte seg direkte til publikum, og yngre kunstnere som var engasjert i verbal kommunikasjon og ga inntrykk av å ha et større behov for kontakt. De eldre kunstnerne arbeidet med elementære og tidløse materialer og vek ikke av veien for å ta i bruk relativt tung symbolikk, mens de yngre forholdt seg eksplisitt til tidstypiske og aktuelle tematikker og inkorporerte digitale medier, videoprojeksjon og musikk i performancer som røpet et behov for å underholde.
Amerikanske Marilyn Arsem, som har arbeidet med performance i mer enn 40 år, virket relativt uanfektet av publikums nærvær, og folk kom og gikk som de ville under den to timer lange performancen What is Left, hvor hun ifølge katalogen skulle kontemplere over fremtiden. Til å begynne med satt hun på en pinnestol ved et enkelt skrivebord med et glass vann og en tom tallerken, og i en krok av rommet lå en haug med jord og tørre kvister, blader og røtter. Da performancen var over, var mye av jorden, kvist og kvast flyttet opp på bordet. Stirringen i den tomme tallerkenen, forsøkene på å smake på røtter fra jordhaugen og den gradvise omgjøringen av bordet til et slags bed med visne vekster, ga inntrykk av et menneske utsatt for sult eller dyp sorg, galskap, kjedsomhet eller demens – eller eventuelt engasjert i et mystisk rituale. Samtidig forble det en uforløst spenning der – som tilskuer ble også min evne til å forestille meg mer overskridende hendelser trigget.
I en panelsamtale om performance med Tone Gellein (kunstner, skribent og leder for Land Kunstforening) og Sofia Ciel (kurator og kritiker) sa Arsem at hun har vært interessert i materialer og visualitet, ikke narrativer og tekst, og at hennes tilnærming til performance er at det handler om «individual artists doing something with stuff». Det er en sjangerbeskrivelse som også kan passe på arbeidene til Stein Henningsen, som bor på Svalbard og har arbeidet mye med klimakrisen. Også han benyttet seg av jord i sine performancer, i tillegg til papir, stein og ild. I Jeg forteller sannheten!, en av flere performancer han gjennomførte i løpet av festivalen, slepte han en rusten jernport over Østre torg i Hamar sentrum, før han fikk hjelp av en assistent til å løfte den opp og lene den mot en stang av tre. En stund sto han og holdt seg fast i stengene i porten og så fremfor seg, som om han var innesperret bak den. Siden dro han frem noen poser med plantejord, laget et rektangulært bed under porten, la på noen hvite papirark holdt på plass med gråstein, og satte fyr på det hele med en flammekaster.
Arsem og Henningsen har det til felles at de lar ting skje i øyeblikket, men også at de legger minimalt med føringer for hvordan verkene skal forstås. Samtidig preges arbeidene til tider av vel mye patos og gester som kan virke forslitte. Den bergensbaserte performancenestoren Rita Marhaugs arbeider er også symbolsk ladet, men performancen Donoren (for liv og død) var teatralsk på en måte som signaliserte en viss selvironi. Som en slags dronning steg hun inn på platåsko laget av trerøtter, og med en diger pelshatt på hodet som hun beholdt på også etter at hun hadde tatt av seg den matchende brune pelskåpen. Stående midt i rommet kun iført et korsett i et stivt skinnliknende materiale, klippet hun av tuppene på plastledningene som gikk fra hatten og ut til hendene og laget først en sirkel med melk, så en sirkel med olje rundt seg. Det lille hun fremførte av muntlige utsagn plasserte performancen i en kontekst av kolonialisme og (britisk) kongemakt.
Finn Adrian Jorkjen fullførte en master på Kunstakademiet i Oslo i 2020. I sin kontekstfølsomme performance Hvordan det går adresserte han umiddelbart publikums eventuelle behov for å forlate rommet – ved å opplyse om hvor toalettene befant seg, og bemerke at det var lov til å gå, samtidig som han truet med at han ville merke seg de som gjorde det. I likhet med flere av de andre yngre kunstnerne som deltok på festivalen, behandlet han på en rammende måte tiden vi lever i her og nå. Han blandet powerpointpresentasjon, video, dans og en standup-liknende monolog i en energisk forestilling med raske skift og total mangel på dødpunkter, så å si spesialdesignet for et publikum med begrensede konsentrasjonsevner. Det lett oppjagede tempoet kulminerte i en beretning om tiden etter terroren mot skeive i Oslo 25. juni i fjor, med en vending fra en lett, humoristisk tone til fortvilelse.
The Advantages of Depression (because I’m worth it) av Hedda Roterud Amundsen feat. KAT (Katharina Skjønsberg) graviterte også mot en mørk kjerne – her en opplevelse av overskridelse av seksuelle grenser. Hardt sminket, staset opp med glitter og fjas, badet i rosa lys og stående foran et skakt skilt med teksten «sad bitch mountain», berettet Amundsen om en ung oslobasert kvinnes hverdagslige og svært gjenkjennelige utfordringer, ledsaget av KATs lydlandskaper.
Også den polske spoken word-poeten, performancekunstneren og forskeren Weronika Maja Lewandowska fokuserte på den sårbare menneskekroppen i Prompt, hvor hun tok for seg hva som skiller mennesket fra KI. «Siri, do you have a body?» ble gjentatt som et slags refreng, og i den poetiske monologen snakket hun om kroppen som bærer av minner, og at algoritmer ikke kan gjøre etiske og moralske vurderinger. Hun entret rommet med et «gevær» (åpenbart laget av papp) løftet fremfor seg, som om hun var en snikskytter i en krig eller et videospill, og konteksten for funderingene om menneskekroppen vs. KI var åpenbart potensialet for å bli utsatt for vold og krigføring.
Silje Eugenie Strande Øktner, som i tillegg til å være kunstner også driver en gård i Sør-Odal, tok publikumsorienteringen et hakk lenger i det relasjonelle verket Når jeg ikke vil være med mer. I et stort telt utenfor Kunstbankens lokaler, utstyrt med en sentralt plassert vedovn omkranset av benker, inviterte hun folk inn til samtale. Det inkluderende oppsettet viste seg svært effektivt. Til tross for en intensjon om å holde meg i bakgrunnen, snakket jeg etter kort tid med ukjente mennesker om bombingen av Gaza og hva det gjør med oss, opplevelsen av en frykt som sprer seg i samfunnet og behovet for nye fellesskaper. Teltet var tilgjengelig under hele festivalen, men siden Strande Øktners verk hele tiden konkurrerte med det øvrige programmet på festivalen, var det vanskelig å bruke mye tid der. Samtalerommet som oppsto ble kun en antydning av hva det kunne ha vært, en slags teaser.
Jeg skal være forsiktig med å generalisere for mye ut fra dette lille utvalget, men også om man kaster et blikk ut over det som ellers foregår av performance rundt på kunstinstitusjonene, virker det åpenbart at narrativer, tekst, og dermed også stemmebruk og publikumshenvendelse, står sentralt. Bruken av tekst, men også inkorporeringen av digitale medier, skjermer, musikk og dans gjør at det meste virker innøvd, timet og planlagt på forhånd. Performance har historisk vært et eksperimentelt og grensesprengende kunstnerisk format, men nå virker det meste som velregisserte og veloppdragne forestillinger som kommer publikum i møte; akkurat passe lange, gjerne med en god balanse mellom alvor og comic relief.
Under den tidligere nevnte panelsamtalen luftet Sofia Ciel en bekymring for at det man ser av performance i dag ikke lenger ligger i forkant kunstnerisk. Kan det i så fall ha noe med den sterke orienteringen mot publikum å gjøre? Man skal som kjent være forsiktig med hva man ønsker seg, for man vet ikke hva man kan ende opp med, men det finnes jo mer utfordrende måter å forholde seg til publikum på. Personlig kommer jeg aldri til å glemme den gangen den grønlandske performancekunstneren Jessie Kleemann plutselig sto og stirret meg opp i ansiktet i det som virket som en halv evighet.
