Old news, shitty wrapping

Førsteinntrykket er fryd og gammen. Det samme er det andre inntrykket. Men så går utstillingen, bokstavelig talt, rett i kjelleren.

Absorpsjon og resonans – lyd og mening
Henie Onstad Kunstsenter 20. november 2008 – 25. januar 2009

Førsteinntrykket er fryd og gammen. Det samme er det andre inntrykket. Men så går utstillingen, bokstavelig talt, rett i kjelleren.


Henie-Onstad Kunstsenter har gjennom mange år skapt seg et image som noen ganger gjør det vanskelig å se forskjell på kunstpublikumet på kunstsenteret og beboerne på bo- og aktivitetssenteret ved siden av. I det siste har museet forsøkt å gjøre noe med dette inntrykket ved revitalisere seg med bakgrunn i egen historie. For i likhet med gamle tanter med stor og velfylt garderobe har senteret eksistert så lenge, at en ved å rote litt i skap og skuffer, er dømt til å finne noe fra fortiden som er rukket å bli moderne igjen.

Og i Henie Onstads tilfelle er det erfaringen som formidler av samtidsmusikk og lydkunst som trekkes fram igjen. For de siste årene har samtidsmusikk og lydkunst hatt et tonn med blest blant trendy kulturkonsumenter. (U)lydene er som nerdegutten i klassa di på videregående, han som med sine seksere i realfag og sin toer i gym, sine tykke brilleglass, slappe kroppsholdning og groteske hud rømte til Trondheim. Han som ingen hørte et ord fra før han plutselig var tilbake: Nå som veltrent og veltalende, med linser og renset ansikt, og godt innpakket i det kuleste fra de dyreste klesdesignere og en kvinne i hver arm.

Samtidsmusikk er overraskende nok blitt hipt, og Henie-Onstads støvete arkiver en gullgruve for kred. I fjor kom boken Høvikodden Live 1968-2007, og i disse dager presenterer Henie Onstad resultatet av NOTAMs lydkunstkonkurranse fra i fjor i utstillingen «Absorpsjon og resonans – lyd og mening».

Samarbeidet med NOTAM er et klassisk eksempel på en, i teorien, vellykket symbiose. NOTAM får kunstinstitusjonskred, og Henie Onstad får ferskt blod pumpet inn i årene. Men er det en uproblematisk blodoverføring? Førsteinntrykket er fryd og gammen. Det samme er det andre inntrykket. Men så går utstillingen, bokstavelig talt, rett i kjelleren.

Rundt og rundt

Espen Sommer Eide, Karusell. Foto: Jøran Rudi.

Ved inngangspartiet finner en første verk, Karusell. Dette er, ja du gjettet riktig, en barnekarusell av den typen som pleier å være i parker, som går rundt ved hjelp av sparking fra de som står på den. I det vi sparker oss i gang begynner fire høyttalere rundt leketøyet å spille dronete blåsermusikk. Og ved å rykke i karusellen, bremse den og gasse på, begynner blåserne å improvisere. «Selv et barn kunne gjort dette», var en kommentar Arne Nordheim skal ha blitt møtt med da han presenterte noen av sine mer tidsriktige komposisjoner på det elleville 1960-tallet. Når det gjelder Karusell stemmer plutselig kommentaren. Hvem som helst, selv et barn, kanskje særlig et barn, vil kunne sparke i vei denne musikkmaskinen.

Verket ufarliggjør lydkunst og improvisert kunst, og gjør betrakteren om til en aktiv deltaker. Lydkunst er et barn av dada og fluxus, og Karusell er et morsomt resultat av fluxuskunstens brukermedvirkning. Men den er milesvis fra dadas opprør og kaos. Kaoset venter inne.

2008 – en støyodysée

Stian Skagen og Monica Winther, The Inward Rising. Foto: Jøran Rudi.

I det såkaldte Studio i førsteetasje venter utstillingens desidert beste verk. Stian Skagen og Monica Winther har laget noe av det mektigste jeg har opplevd i et kunstmuseum noen sinne. Innerst i rommet står et tablå med noe som ser ut som en grovtilskjært diger stein foran et fantastisk maleri, abstrakt, dels op-art, dels emokonseptualistisk, i neon og sirlig oppmaskerte striper.

Bildet og steinen utsettes for skiftende belysning i ulike farger, som får ulike deler av bildet til å lyse opp, og forsvinne, slik at ulike mønstre avløser hverandre. Og samtidig – det hører man i grunnen helt fra man kommer inn døren til senteret – bades rommet i høy lyd.

Lyden er skummel, og mørk. Jeg hører trær som faller, duren av fossefall, skumle vesener, eller den drønnende tomheten i verdensrommet. Skagen, kanskje mest kjent fra duoen Ryfylke (med Sten Ove Toft), har også tidligere profilert seg som skaper av ekstreme lydlandskaper, badet i svart mold, gjennomboret av maur og ormer, durende og morbide.

Lydene, sammen med steinen og de 60-tallspsykedeliske formene på lerrettet, gir meg assosiasjoner til 2001 en romodysée, med romskipet som glir langsomt gjennom rommet, det eksperimentelle lysshowet mot slutten, og steinen som detter ned fra himmelen. Jeg vet ikke om dette er intendert, men på toppen av det hele tematiserer verket, som filmen, tid: I følge en arbeidstegning som henger på veggen, er steinen formet etter tiden av ulike lyder i lydsporet.

Alt er mye finere på fremmedspråk

Dette fenomenet beskrives i programmet for utstillingen som: «Installasjonen inneholder visualiseringer av de strengere komponerte spektra man hører i installasjonen. Det arbeides med abstrakte klanger, mer spesifikt med elektronisk klingende spektra.» Og slik fortsetter det i verkbeskrivelse etter verkbeskrivelse i programblekka, og ikke bare der.

Alt i utstillingstittelen, har de klart å trøkke inn to knapt uttalbare fremmedord, og utstillingskatalogen på nesten 170 sider inneholder enda mer ull: «Der det finnes vibrerende molekyler, finnes et potensial for en bølge gjennom salen. For salen, auditoriet, er rett og slett et rom (forfatters skråskrift) hvor lyd kan forekomme og lytting finne sted», innleder en av bokens forfattere, Katharine Norman, sin tekst. Nok et eksempel fra katalogen, denne gang fra et stykke uti Steinar Sekkingstads tekst: «Begge disse verkene handlet i utvidet forstand om persepsjon, kroppslig erfaring og lydens immatrielle, men likevel sterkt fysiske tilstedeværelse i rommet».

Hvor er det folk som skriver om kunst lærer seg å skrive hen? Trenger det på død og liv å gjøres så pompøst og vanskelig? Kan behovet for det vanskelige språket skyldes at utstillingen i seg selv er lite imponerende?

Rett i kjelleren

For da jeg kom ned trappa, ned i kjelleren der resten av lydutstillingen er, fikk jeg nesten lyst til å gråte. Forventningene var i helspenn etter de to første verkene, og det som møtte meg var en haug med stoler og bord, nedlessede i kabler, hodetelefoner og annet utstyr, som sloss om oppmerksomheten. Jeg er en forholdsvis sart sjel, og holdt på å dette om i trappa av skuffelse. Var dette utstillingen? Det var trangt. Det var rotete. Og ingen følelse av sammenheng, eller skille mellom verkene.

Jeg gikk rett til det første verket jeg så, fire furustoler med hvert sitt hodetelefonsett på. Med fare for å såre Emil Bernhardt som har laget Wittgenstein-stoler: Dette var virkelig ikke noe for meg. Mellom stolene var det satt opp et lerrett der det ble vist lysbilder, og i hodetelefonene var det et intervju om Wittgensteins fascinasjon over fargen gul, samt opplesning av en tekst filosofen hadde skrevet, og ett og annet piip og skviik. Jeg ble sittende på en vond furustol og klø meg i hodet. Jeg hørte lyden, men forstod virkelig ikke meningen.

Bygdelyd

Siri Austeen, Lyder som Vågan. Foto: Jøran Rudi.

Neste verk var lettere å få noe ut av. Siri Austeens Lyder som Vågan var morsomme saker. Kunstneren har fått i oppdrag å lage en kommunelyd for Vågan kommmune i Nordland. Hun har hentet inn forslag fra skoleelever, både forslag på hvilke lyder som bør brukes, og hvor den endelige kommunelyden skal spilles av. En CD-spiller med hodetelefoner gir besøkende i museet mulighet til å høre gjennom en haug av ulike lydopptak. Et hefte gir informasjon om prosessen bak valget av lyd, med brevveksling med kommunen, resultat av spørreundersøkelser med skoleelevene etc. Men det utstillingstekniske er rotete, verket viser seg, etter litt leting, å fortsette noen meter unna, med en video som viser kunstneren i aksjon, der hun tar opp lydene.

Lyder som Vågan er et relasjonelt og artig verk. Og verdifult også som samtidsdokumentasjon. Men oppsettet i museet gjør sitt beste for å ødelegge det.

Datadyr

Austeens verk er kanskje det mest samtidige verket på hele utstillingen, i konkurranse med Christian Bermudez’s Bestiarium Digitalis – the fantastical beasts’ zoo. Bermudez’s verk er en miksepult med kabler skrudd inn i en pleksiglasskasse. Der kan besøkende selv plugge inn og ut hodetelefoner i 24 ulike utganger. Hver utgang gir en dyrelyd hentet fra film, dataspill eller nettjenester som er satt på repeat. Her er alt fra naturtro nøff-nøff til blipp og blopp fra arkadespill.

Jeg gav meg ikke før jeg hadde hørt på alle 24 lydene et par ganger. Verket er en nyttig påminnelse om at alt kan digitaliseres, og lagres i en datamaskin. Hvem trenger virkelige dyr, liksom?

Men igjen ble bra lydkunst degradert av formidlinga i museet. Det lå en stensilert liste ved siden av kassa med de 24 kabelutgangene, der alle lydene var beskrevet og nummerert. Men det var ingen nummer på pluggene på selve kassa. Var det meningen at en skulle telle seg fram til hvilket dyr som var hvor blant lydutgangene? Skulle jeg eventuelt gjette seg til hvilke lyder som hørte til hvilke dyr? Var dette en del av verket?

Hjort er hjort

I et lite siderom til det til nå nevnte kjellerrommet, er det to verk. Vi holder oss i første omgang til dyreriket. Filmen Transporting Rituals laget av Øyvind Torvund viser to personer som spiller på hver sin basstreng festet fra greiner på et tre. Begge har på seg en maske laget av tryneskinnet fra det som i programmet omtales som hjorter, men som i mine øyne ligner mer på villsvin. Maskene er tredd på to høyttalere plassert foran lerrettet.

Om det er slik at utstillingsprogrammet har rett (og det burde det vel ha), så kommer det innimellom også «utbrudd av hjortelyder» fra de maskekledde høyttalerne. Jeg kan ikke si jeg hørte disse lydene. Men om de er der, er de et velrettet spark til det internasjonale motsvaret til elg i solnedgang: Hylende kronhjort.

Lyden av «lyd»

Bjørn Erik Haugens Transfer er en diger, oppsnekret kasse plassert i mørket ved siden av hjortefilmen til Torvund. I kassa er det et hvitt rom, der lyden av en penn, som skriver «lyd» på et papir avspilles. Konseptuelt, men ikke særlig spennende å høre på. Eller for å si det sånn: Mye mening, men lite lyd.

Knust kunst

Øystein Wyller Odden, Stone Piece. Foto: Jøran Rudi.

Innerst i det store rommet står det plassert en glassdør med knust glass på gulvet. Døra er hovedelementet i Stone Piece av Øystein Wyller Odden . På gulvet i en monter ligger en stein. Høyttalere rundt spiller lyden av strykere som hviner i vei. Lyden er lyden steinen som knuser glassdøra, saktet ned seksti ganger, så transkribert av Martin Ødegaard for strykekvartett.

Idéen er morsom: Døra er en gammel en fra museet (museet tillot ikke Oddens opprinnelige idé om å knuse et vindu i selve museumsbygget), og steinen ble kastet i døra så den knuste. Ergo: Stein knuser døra til museet. Dette er en institusjonskritikk til å bli sentimental av, og minner om fluxus. Når en strykekvintett trekkes inn vekkes i tillegg assosiasjoner til Yves Klein, nedsakting av lydopptak (og film) minner om tidlig 60-tallsminimalisme, og når verket i tillegg har det obligatoriske «Piece» i tittelen, er hyllesten til tidlig 1960-tall komplett. Retrofilt og smart.

Beuys og bajs

Ewa Jacobsson, A liars map. Foto: Ewa Jacobsson.

Men tilbake ved trappa vi finner verket som i størst grad problematiserer hele utstillingen. A liars map, av Ewa Jacobsson er noe som best kan kalles installasjon. En vegg er satt opp inntill den høyre siden av trappa, med et teppe foran, i rommet bak teppet er det blant malerier og stoler, høyttalere som avgir lyden av kunstnerens stemme, samt konkret musikk. Teksten er filosofering over tings verdi og verditap, det klippes og limes i gjentakende setninger rundt gjenstander som kastes, rundt hvordan skrot blir skrot. Lydsporet er laget av opptak av skrap og skrot som kunstneren har samlet sammen.

Om en så beveger seg til venstre side av trappa, så finner en resten av verket. Her kan en sitte i en gammel kontorstol, bak en pult, og lese tekster på små lapper hengt på en løpestreng på tvers av rommet under trappa, eller kikke på tegninger, alt dette mens en lytter i hodetelefon. Det ser ut som det meste av det er hentet rett fra søppeldynga. Og det er så gjennomført, at til og med det ene hodetelefonsettet er lappet sammen med tape.

Alt er grått og grovt og gir assosiasjoner til fett, filt og fiskervest. Beuys keep swinging, men verket er klønete plassert, under brannalarmen på veggen, foran dørene inn til dass. For uansett hvor mye jeg prøvde å drite i dassene, så virket de en smule forstyrrende på verket. Enda et eksempel på et verk på utstillingen som led av paratekstuelt tull.

Stemoderlig behandling

Henie Onstad har et image som er omtrent like laid-back som Ullern Høire seniorkvinneforening. Opphopningen av plugger og kabler og hodetelefoner i en kjeller i kunstsenteret står i grell kontrast til senteret forøvrig. Hvordan i huleste, heiteste kunne de finne på å trøkke alt, utenom Karusell og The Inward Rising ned i kjelleren, det aller meste i ett eneste rom? Hva er det de har tenkt på?

I etasjen over, i det store utstillingrommet er det plassert en haug med miniatyrer av Arnold Haukland. Strålende greier, jeg digger ham rått. Men, kunne de ikke ventet litt med å sette opp disse, vi har jo tross alt sett dem før, senest for noen få år siden i en stor retrospektiv utstilling. Kunne de ikke ryddet plass for lyden, for eksempel der? Plassen miniatyrene tar opp kunne ytt et par av verkene større grad av rettferdighet, enn de får nede i kjellerhølet.

Fra elite til pop

Sist gang Henie Onstad forsøkte å revitalisere sin historie innenfor samtidsmusikk og lydkunst var på 1990-tallet, da Magne Furuholmen (du vet han fra A-HA, som også maler bilder innimellom) ble satt til å gå gjennom Henie Onstads rikholdige lydarkiv. Arbeidet resulterte så vidt jeg kan huske i én CD-utgivelse, som hadde det spesielle kjennetegn at den gikk i oppløsning nesten før den forlot bokhandelen på kunstsenteret. Kanskje var det like greit at det ble med én selvdestruerende CD, den gangen? For tiden var ikke inne for formidling av ulyder fra fortiden på 90-tallet. Men nå er den det så absolutt. Og mye av æren for dette har samtidsmusikkgjengen rundt Ny Musikk, som de siste årene har satset stort på å folkeliggjøre Samtidsmusikken. Disse seilte i en medvind skapt av musikkentusiaster som Rune Kristoffersen i Rune grammofon, hvis utgivelser med blant andre Nordheim, Valen og Maja Ratkje plasserte klassiske neoavantgardister og modernister inn i selv den mest rocka platesamling.

Videre har komponister og utøvere som nettopp Ratkje og Øyvind Torvund (mannen med dyremaskene) brutt ny mark. Ratkje har samarbeidet med utøvere fra hele spekteret mellom black metal og country, og Torvund har komponert musikk for rånerbil, gammaldanstrekkspill og campingplass. Samtidsmusikkfolket de siste årene har rett og slett løsnet litt på fadermorderen.

Andre tegn på dette er at samtidsmusikkfestivalen Happy Days ble i fjor holdt på Oslo City, mens Numusic i Stavanger inkluderer hele spekteret av elektronisk musikk fra house til Stockhausen. Til gjengjeld har Øyafestivalen sluppet til abstrakte støyfolk som Jazzkammer (Lasse Marhaug igjen) og Norwegian Noise Orchestra. Og Ny Musikk har blitt hippe og skaffet seg en side i mylderet på Myspace, der de kjekt reklamerer med at de har vært «Far out since 1938».

Ny Musikk blir enda litt nyere

Ny Musikk har gjennom sin forholdsvis ferske kunstneriske leder Lars Petter Hagen satset tungt på selvironi og folkelig formidling, men med vekslende hell. Folkeligheta gikk nesten over styr da Ny Musikk i fjor sommer leide en gammal buss som de slengte et parschwære høyttalere på, og formidlet samtidsmusikklassikere med en slik glød og på et så imponerende volum, at rabalderet overdøvet lyden av handlestress, trikker og et hvert forsøk på samtale på utecafeene ved Olaf Ryes plass på Grünerløkka det beste av en lørdag formiddag. Det hele var så pinlig og nedlatende at jeg meldte meg ut av organisasjonen ved neste mulighet.

Samtidig virket det som om Ny Musikk ikke så ironien i at de valgte nettopp overhippe Grünerløkka, med sine profesjonelt kulturformidlende, karriereklatrende, kreative Tårnfrider av begge kjønn, som gallopperer som kuflokker, bak designbarnevogner. Stedet er ikke akkurat kromtappen av folkelighet. Men dette tenkte de nok ikke på, der de satt bak videokameraer, travelt opptatt med å filme «folkets» reaksjoner.

Men selv om selvinnsikten altså fremdeles ikke er blendende blant alle, virker det som om postmodernisme, med tematisering av interne maktstrukturer og bevisste utvisking av genrebegrensinger endelig har kommet til norsk samtidsmusikk. En gryende innsikt i at det er strukturelle rammer rundt musikken, at den lever i fortsettelsen av en (sosial) historie, at det ligger makt i musikkens rammer og at utøvere, komponister og formidlere er innvevd i språk og institusjoner som virker fremmede for de fleste rundt dem.

Sint mann går

Lydkunst er en krevende ting å formidle, der store hensyn må tas for å unngå at visningsrommet forstyrrer opplevelsen. En skulle tro at Henie Onstad gjennom førti år har tilegnet seg kompetanse på området, og at samarbeidet med NOTAM kunne gi en revitalisering av lydkunstformidlingen. Istedenfor skjemmes utstillingen av, nettopp, selve utstillingen.

Å sitte og lytte til kunst i et gallerirom som er dårlig tilrettelagt for det, er som å benytte offentlige toaletter med skillevegger som ikke går helt ned: Det kan gi litt pervers glede for enkelte, men mest av alt føles det fryktelig pinlig, og når som helst kan det dukke opp noen, eller noe som forstyrrer konsentrasjonen.

Hvis Henie Onstad skal bygge opp et litt friskere image som institusjon, må de tørre å satse ordentlig når de presenterer noe nytt. Slik utstillingen står ville jeg fått mye mer ut av flere av verkene om jeg kunne hørt på dem hjemme på sofaen. Da jeg gikk fra senteret fikk jeg i grunnen lyst til å fullbyrde Wyller Oddens verk og kaste den steinen inn i ei av senterets vindusruter.
(For ordens skyld er ruta like helt fremdeles. Jeg tok meg en ekstra runde på karusellen istedenfor.)

(Ingressbildet viser Emil Bernhardt under arbeidet med verket Wittgenstein-stoler. Foto: Morten Spaberg.)

Comments (9)