For de cirka 3500 innbyggerne i grensebyen Kirkenes i Sør-Varanger kommune er russerne først og fremst naboer. Her finnes en stor russisktalende befolkning med tette kulturelle og familiære bånd til Russland, blant annet fordi mange russere fra Murmansk og omliggende steder har reist til Norge for å skaffe seg bedre betalt arbeid og høyere levestandard. Mange har endt opp med å gifte seg med nordmenn og har etablert seg her permanent.
Russlands fullskala invasjon av Ukraina i februar i fjor har endret sikkerhetspolitikken og den økonomiske situasjonen i hele Europa. Antagelig er det ingen andre lokalsamfunn i Norge hvor dette kan kjennes på like direkte som i Kirkenes. Grensen, som ligger en kort kjøretur unna, er nå stengt for alle tilreisende fra Russland bortsett fra de få som får godkjent turistvisum og de som har oppholdstillatelse i Norge eller et annet Schengen-land. Det har gjort at den økonomiske tilbakegangen, som begynte da grensehandelen forsvant som følge av at pandemitiltak stengte for tilreisende, nå fortsetter. Verre er det antagelig å være avskåret fra slektninger og venner i Russland på ubestemt tid.
For festivalen Barents Spektakel – som er arrangert siden 2004 av det Kirkenes-baserte kulturbyåret Pikene på Broen – kan det virke som skiftende og til dels nye omstendigheter har forårsaket en identitetskrise. Festivalen er i stor grad basert på å invitere russiske kunstnere og artister til Kirkenes, i tråd med den inntil nylig gjeldende offisielle politikken, som gjennom Barentssamarbeidet og Barentssekretariatet vektla å fostre kulturelle og politiske bånd til regionene rett over grensen, slik at man skal ha gode forutsetninger for dialog om felles utfordringer.
Det nye forholdet til Russland, preget av stadig nye sanksjoner og planer om militæropprustning som følge av krigen, har igangsatt en debatt om hvorvidt Barentssekretariatet, som også er festivalens største finansieringskilde, behøver en ny retning. Samtlige av sekretariatets kontorer i Russland er nedlagt, og det tverrnasjonale journalistnettverket deres Barents Press har ikke lengre mulighet til å fortsette som følge av russiske lover som stempler slik virksomhet som utenlandsk agentvirksomhet. Er det egentlig mulig eller meningsfylt å praktisere kulturutveksling under slike omstendigheter?
Antagelig er dette bakteppet noe av årsaken til at festivalens tema i år er tillit. Visumsituasjonen er nå slik at de fleste av de russiske kunstnerne i festivalprogrammet ikke kommer fra Russland, men har reist til Kirkenes fra land i Schengenområdet de har opphold i. Mange har forlatt hjemlandet for å unngå militærtjeneste, sensur eller forfølgelse, mens andre bodde i Schengen før krigen. Mange har til felles at de nå ikke vet når de vil kunne dra til Russland igjen, samtidig som de er bekymret for skiftende regler for oppholdstillatelse.
Erfaringen av denne limbotilstanden kan tydelig spores i utstillingen Nomadic Base på Terminal B, kuratert av den nomadiske festivalen Inversia. Rotwick Patoys projiserte video Departure Desk (2023), viser en tavle tilsvarende slike man før kunne forvente å se på flyplasser og togstasjoner. Feltene med tekst er pikselert til det uleselige, men tydelig skiftende. Slik jeg fikk forklart det er de uleselige – eller rett og slett selvsensurerte – tekstfragmentene beskrivelser av følelser som kunstneren hadde bedt venner om å loggføre.
5 min. Before Breakfast (2023) er en video av kunstnerduoen Shoplift, vist på en skjerm montert i taket over noen sittemoduler. Sekvensen består av en loopet scroll av den krypterte chatte-appen Telegram, som er mye brukt i Russland. Også denne videoen er blurret slik at kun appens brukergrensesnitt, og ikke informasjon som tekst, bilder og brukernavn, synes. Begge verkene kjennes som utrykk for opplevelsen av å ikke kunne si hva man føler eller mener i frykt for overvåkning, straff eller fengsling. De kan også tolkes som utrykk for at eksiltilværelsens psykologiske kostnader blir oversett.
Samtidig forsøker ingen av verkene i Nomadic Base seg på en mer overordnet analyse av det russiske samfunnet eller av omstendighetene som har ført til denne letargiske og usikre tilstanden. Det gjelder, av åpenbare og svært forståelige grunner, å ikke snakke direkte om krigen. Man fornemmer en svært kontrollert vurdering av hva man kan utrykke i kunsten, i den grad at det mest interessante med utstillingen er alt det den ikke sier. Mer overordnet blir spørsmålet om samtidskunsten egentlig kan fungere, eller være relevant for andre enn de som lager den, under såpass kompromitterende omstendigheter. På sett og vis illustrer Nomadic Base først og fremst at tillit er mangelvare når usikkerhet råder.
Hva tillit innebærer og betyr, ble tatt og problematisert på langt mer direkte vis under festivalens åpningssamtale. Her sa den ukrainske journalisten Oleksandra Hrybenko, som for tiden er stipendiat ved Oslo Met, at det ikke kan eksistere noe tillit før krigen er over. Russere og russiske myndigheter må, mener Hrybenko, offisielt anerkjenne og ta ansvar for krigen og de overgrepene som er utført mot ukrainere, samt det russiske forsøket på å utslette Ukrainas kultur. Hun påpekte at mange ukrainerne ble drept og fengslet under Maidan, og at noen tilsvarende bred vilje til å utsette seg for risiko og kanskje død ikke finnes i Russland. Konklusjonen hennes var at det er russere selv som må gjøre noe for å endre landet sitt, selv om dette innebærer stor risiko for den enkelte.
Det var først under konserten med Boris Grebenshikov – visstnok den russiske ekvivalenten til Bob Dylan, som nå er svartelistet i hjemlandet fordi han har kritisert krigen – at jeg forstod at det er de mer populære innslagene og panelsamtalene, heller enn samtidskunsten, som utgjør den relasjonsbyggende kjernen i Barents Spektakel. Foran scenen på byens samfunnshus myldret det med feststemte konsertgjengere i alle aldre, og det var tydelig at det var stort for mange å kunne oppleve Grebenshikovs folksy rockemusikk, med stadige innslag av fele og fløyte, live. Det er viktig å kunne oppleve og feire den kulturen man har tilknytting til, spesielt når man er en minoritet i det landet man bor i. Når lokalsamfunn og myndigheter støtter opp om slike tiltak, er det et tegn på at man ønsker et inkluderende og pluralistisk samfunn. Det står i skarp kontrast til den ensrettingen som skjer i Russland, hvor ethvert utrykk for dissens behandles som svik. Slik sett var kunsten på Terminal B også en påminnelse om hva man mister når det er risikofylt for de som er i mindretall å ytre seg.
