Langs de fleste riksveier i det norske innlandet står det fraflyttede trehus som langsomt er i ferd med å falle fra hverandre. Et av disse vanligvis så unnselige og avfeldige husene er nå blitt et av Oslos mest spektakulære blikkfang. Huset stammer fra midten av 1800-tallet og har opprinnelig stått i Hobøl i Østfold. Det har etter sigende vært ubebodd siden slutten av 1960-tallet, og sto i fare for å rives på grunn av veiutbedring. Nå har kunstneren Marianne Heske demontert huset og gjenreist det på Eidsvolls plass foran Stortinget.
Underhuset, som er tittelen på dette prosjektet, er den første større satsningen i regi av Oslo Pilot, et forprosjekt for Oslo kommunes fremtidige mønstring for kunst i offentlig rom, og man kunne knapt ha valgt en plassering som i større grad symboliserer offentlig rom enn denne plassen som så ofte benyttes til politiske appeller og demonstrasjoner.
Det er vel få som har unngått å se likhetene mellom Underhuset og Prosjekt Gjerdeløa fra 1980, der Heske fraktet en 400 år gammel laftet løe (en liten låve) fra en fjellknaus ved vestlandsbygda Tafjord til Pompidousenteret i Paris. Etter Paris-oppholdet ble løa stilt ut på Henie Onstad Kunstsenter, før den ble satt opp igjen i Tafjord. Prosjekt Gjerdeløa er Heskes mest kjente arbeid, og blir av mange regnet for å være Norges første konseptuelle kunstverk.
Også Underhuset er gjenstand for forflytning og rekontekstualisering, men implikasjonene er noen ganske andre enn i 1980. Heske selv ønsker å holde verket så åpent for fortolkninger som mulig. Da huset ble flyttet fra Hobøl tidligere i år uttalte hun til Moss Avis at hun betraktet boligen som et symbolsk objekt som favnet politikk, følelser, familieliv og sentimentalitet. Og det er utvilsomt et evokativt verk man trer inn i. Især når man står i de nakne rommene og ser ut på en kveldsopplyst Karl Johans gate gjennom vinduene blir fornemmelsen av å befinne seg mellom forskjellige tidsaldre påtakelig. Det er dette sammenstøtet mellom to tilsynelatende inkongruente steder som gjør opplevelsen av House of Commons (Underhuset) så slående. Det er en forholdsvis enkel kunstnerisk strategi, men effekten av denne forskyvningen i tid og sted på publikum bør ikke undervurderes, og er egentlig tilstrekkelig for å forsvare prosjektet.
Men Eidsvolls plass er et politisk ladet rom, og derfor blir den symbolpolitiske betydningen viktigere. Huset står der og konfronterer nasjonalforsamlingen i en lavmælt protest, som om det selv har kravlet fra indre Østfold til Eidsvolls plass for å pledere for sin fortsatte eksistens. Tittelen Underhuset, med referansen til det britiske parlamentets oppdeling mellom et folkelig Underhus og et aristokratisk Overhus, gjør verket utvetydig politisk. Underhuset blir et monument over småkårsfolk, de som presumptivt ikke representeres i Nasjonalforsamlingen. Husmannsplassens underhus mot Stortingets overhus, «utslitte planker» i kontrast til «utsøkt granitt», bygdefolk mot politisk elite.
Spørsmålet er om dette er en virkelig eller kun forestilt opposisjon. Jeg foreslår følgende alternative lesning: Snarere enn å utfordre en autorisert historie skriver Heske seg inn i en lang tradisjon for synliggjøring av folkelig byggeskikk, en tradisjon som kan spores tilbake til sosiologen Eilert Sundts Om Bygnings-Skikken paa Landet i Norge fra 1862. Opprettelsen av Norsk Folkemuseum på Bygdøy noen tiår senere er det tydeligste eksempelet på hvor integrert folkelig kultur har vært i nasjonsbyggingen. Etter 1960-årenes store saneringsprosjekter oppsto det nok en gang en økende interesse for verdien av trehusmiljøer. Både Gjerdeløa og House of Commons (Underhuset) kan ses i forlengelse av dette.
Den arkitektoniske kontrasten mellom Stortingsbygningen og Hobøl-huset er heller ikke så voldsom som man skal ha det til. Mer enn å være maktdemonstrasjoner er den norske institusjonsarkitekturen fra 1800-tallet uttrykk for nasjonsbygging på stramt budsjett. Både Slottet og Nasjonalgalleriet har endt opp som kompromisser i forhold til de opprinnelige plantegningene. Den norske statshusholdningen anno 1866, da Stortingsbygningen sto ferdig, var begrenset. Sammenlignet med Riksdagshuset i Stockholm eller Christiansborg i København er Emil Victor Langlets Stortingsbygning nøktern – det er et bygg som består mer av teglstein enn «utsøkt granitt». Jeg skal ikke påstå at det ikke var stor avstand mellom en stortingsmann og en husmann på 1860-tallet, men det er likevel en kontinuitet mellom de to bygningene som nå står vendt mot hverandre på Eidsvolls plass. Det nittende århundrets norske statsinstitusjoner er praktbyggene til et småkårsfolk. Denne forestillingen om nordmenn som sliter og strever lever videre i Norge femti år inn i oljealderen. Kanskje er Heskes verk først og fremst er en påminnelse om dette, et monument over et utdatert selvbilde.
