Money money money

Samtidskunst i Monaco.

Monaco er ikke store landet. Hvis en for eksempel skal pisse i Monaco er det tre offentlige tilbud å velge mellom, hvis en ikke har tenkt å rote seg opp på fyrstepalasshøyden. Du har toalettet i parken ovenfor kasinoet, det med han hyggelige mørke mannen bak pengeskåla. Også er det en do nede ved båthavna, der det ser ut som om generasjoner av båtfolk har tørket seg bak ved å gni seg opp og ned tapetet. (Noe som ikke har forhindret sexhungrige menn i å legge igjen telefonnummeret sitt på gipsplateveggene, eller tenåringer fra å tagge.)

Det siste, og beste alternativet er toalettene i kjelleren i kasinoet. Bjørn Hatterud har tatt turen ned hit før, frem med passet, bestemt halting forbi vaktene, og ned trappa til kjelleren. I det pissestråla treffer vannet, begynner toalettringen å rotere mens den rengjøres automatisk med vann og en liten børste.

Hatterud smiler fornøyd over toalettringen, han begynner å bli litt dreven i kunstkritikerfaget nå. Han tillater seg stadig større krumspring. Kanskje er han enda et godt stykke unna Erlend Hammers frigjorte formeksperimenter, eller Tommy Olssons selvkonstruksjoner og allestedsnærværende subjekt i tekstene. Men han føler at han kommer seg språklig, og også i formen føler han seg stadig friere. Han kan tillate seg større friheter.

Han vet han kan foreslå, for eksempel, å skrive en omtale av kunstscenen i Monaco. For deretter å få klarsignal fra redaktøren. Han vet han kan tillate seg å begynne teksten, med for eksempel, et referat fra et toalettbesøk. Og, og dette er aller viktigst for Hatterud, at han mest sannsynlig også vil komme unna med den ferdige teksten.

Hatterud er veldig fornøyd med dette i det han drar opp smekken.

Must be funny

I det han kommer opp trappen vandrer han gjennom den store hallen som tar i mot gjestene når de entrer kasinoet, og møter den fundamentalistiske kitschdyrkningen i dette landet. Statuene av fyrstinne Grace og fyrst Rainier. Begge er glinsende naturtro, fyrsten til og med fremstilt med en liten hund ved føttene. Og begge er ikke en dag eldre enn det de var da de døde, med det resultat at fyrstinnen som døde et kvart århundre før fyrsten ser pinlig yngre ut enn ham.

Vasarelly har taket på det – Monacos mest kjente offentlige utsmykning. Foto: Peder Gjersem

Statuene står opplinjert sammen med flere tonn skrapjern, formet som med guddommelige hender, til tro kopier av supermodeller, fabelfigurer, Jesus og romerske guder. Troverdig ned til det minste hårstrået, bare litt larger than life. Kunstneren bak, Daphné Du Barry, har statuene sine plassert over store deler av Monte Carlo i år, det er en del av det offisielle kunstprogrammet. Tidligere på året har de samme statuene stått andre steder i miniputtlandet, de flyttes rundt. Det er som om landet blir invadert av king size iberiasnegler formet som greske guder og havfruer, frosset i bronse, dandert landet rundt til pynt.

Om kunst og kapital går hånd i hånd kan diskuteres. Hatterud selv ivret sterkt, ikke lenge før turen til Monaco, for at kapitalkreftene skulle få en rettmessig takk, i en lengre anmeldelse av en utstilling med kunst fra DDR. Hva ville vel da være mer naturlig enn at han tok med seg typen, Peder, som fotograf, og reiste nettopp til Monaco, for å portrettere den rake motsetningen til DDRs altomfattende statlige støtteordninger til kunst: Monaco?

Nå har Hatterud vært i landet før. Han har faktisk, ved nærmere ettertanke, ikke vært i noe annet utland flere ganger enn i Monaco. Kanskje med unntak av Frankrike og Sverige. Av steder i utlandet er det bare Svinesund han har besøkt oftere. Men, på tross av gjentatte opphold, verken Bjørn eller Peder har sett noe kritisk eller kontemporær kunst i Monaco. Særlig ikke i form av museer, noe en skulle tro landet hadde råd til.

In the rich man’s world

For Monaco er et rikt land. Fyrstene kuttet etter hvert skattene ned til ankelhøyde, som resultat av kasinoets popularitet fra siste halvdel av 1800-tallet av, og gjennom lave skatter kom de rike, som allikevel la igjen skatten sin, gjennom tap ved rullettbordet. Og som for å lokke de rike er det hauger av butikker i landet, som representerer de dyrere kjedene.

Galleriet Maisson d’Art med Fyrst Albert og gullhare utstilt. Foto: Peder Gjersem

Ved siden av det allestedsnærværende konsumet, og kitschen, er det et fenomen som gir Monaco et visst inntrykk av diktatur. Over alt hvor en går dukker Fyrst Albert opp i et standardisert bilde i glass og ramme. Han er i alle butikker, alle kunstgallerier, og enda mer ekstremt: Han er gjerne stilt ut i utstillingsvinduene, ved siden av salgsvarene. Han er Monacos Kil Il Sung. Han er storebror ser deg. En storebror ser deg, som sier: Kjøp, kjøp!

Monaco har lykkes med Kim Il Sungs estetiske program. Estetikken er utstillingsvinduet for hvor perfekt alt i landet er. Det er marmor og messing over alt. Hele landets offisielle estetikk priser fasiten: At her er alle lykkelige. Bare la alle kritiske tanker fare. Du er allerede i paradis. Her selges lykke.

Monaco, hvis mest kjente offentlige utsmykning faktisk er en tretti år gammel takmosaikk av Vasarely, har fått kreft i estetikken sin, stakkar. Landet er et Disneyland styrt av Onkel Skrue, og utsmykket av Magica fra Tryll. Det er bunnløst overfladisk og ektefølt falskt. Og Hatterud elsker det. Det er som å vandre i en utopi. Her er ingen visuell motstand. Her er ingen dobbeltbetydninger, eller underliggende mening. Så digg!

Money money money

I skranken på turistkontoret i Monaco sitter det to medarbeidere, klare til å ta i mot turister. Smilene er som sydd fast i ansiktshuden, tennene av marmor og huden av gyllent metall. I det Hatterud spør etter contemporary art får han et kart med oversikt over galleriene i landet. Han konkretiserer: Et nasjonalt museum for samtidskunst, «something like the pomp-i-do-center». Ansiktet på brosemennesket faller sammen rundt smilet. Turisten prøvde visst å være vanskelig. Et lavendelfarget kart over samtlige turistattraksjoner i landet skifter eier, med smilet stadig på plass, sammen med et kart over landets gallerier. I følge det førstnevnte kartet er Grimaldi Forum et sted en kan besøke for moderne kunst. Men den forrige utstillingen med den slags der viser seg å ha vært en Warholutstilling i 2003.

Monaco fine arts, enda en leverandør av gammelt skrot og gull. Foto: Peder Gjersem

Så plassen for utstillinger med nyere kunst finnes, men ikke viljen? Kanskje landet ikke har noe særlig av museer? Hatterud bretter ut kartet med landets turistattraksjoner og konstaterer at landet jo nærmest er et ormebol av museer: Eget nasjonalt undervannsmuseum? Kryss i ruta! Et sjøfartsmuseum? Så absolutt. Et dukketeatermuseum? Selvsagt! Et eget museum med skrot og suvenirer robbet sammen av Napoleon? Det skulle bare mangle! Et museum for prehistorisk arkeologi? Definitivt. Historisk museum med lysbilder i kinosalen? Absolutt. Et eget et for frimerker og mynter? Å jodda. Til og med fyrstens store bilsamling kan en komme og se på, om en vil.

Alt dette og minnetavler og minneparker og minne over fyrstinne Grace, som kjørte seg i hjel i svingen rett før Villefrance for snart tredve år siden, er strødd ut over landet. Men et eget nasjonalt museum for nyere kunst, det har de ikke tatt seg råd til. Så Peder og Bjørn trasker langs galleriruta på kartet de fikk på turistkontoret. Og det begynner lovende. De første fire galleriene er plassert i et kjøpesenter.

Always sunny

Og hva er det disse galleriene i kjøpesenteret har å by på? Jo, Peder og Bjørn vandrer fra galleri til galleri, og alle har de de samme oljemalte naturmotivene, og portretter av viktige mennesker for to og tre hundre år siden, samt smykker, bestikk og digre veggtepper og kommoder fra samme periode. Maleriene har rammer tykke som to-tom fir-tom i reisverket til hus, bladgull nok til å dekke hele Monaco i gullstøv.

Flere av galleriene er stengt. Noen har absurde åpningstider, andre er bare sesongåpne. Og alle ser like fiendtlige ut, med sine allestedsnærværende fyrst alberter i vinduet og to selsomme gullharer, som av en eller annen grunn alltid står i vinduet. Bruktmarkeder fra helvete.

En skal aldri generalisere, tenker Bjørn. En må alltid ha minst ett konkret eksempel å vise til i en tekst, og han lokker med Peder inn i et mørkt smug av et galleri, SAPJO. Det lukter gammel frognerhomse der. Bilder av de kongelige dukker opp igjen, nå mens de handler seg noe pent til å ha hjemme. I vinduet ligger to gullharer. Igjen! På veggene og gulvene er det det samme gamle rælet som alle de andre stedene. Det er ikke prislapp på noe, spør du etter prisen, har du ikke råd. Det jobber tre personer i det lille lokalet. Bjørn og Peder ringer på døra, labber inn og blir fulgt rundt, med en mann i dress en desimeter unna, hele tiden.

Corda, Sbaragli og Diamanopoulos på Opera Gallery. Foto: Peder Gjersem

Det kunne da umulig være like ille absolutt alle stedene på kartet? De går videre fra sted til sted. Monte-Carlo Art Gallery? Antikvarisk ræl. Maison D’art? Gammel drit. Galleri Rosa? Utdatert krimskrams. Adriano Ribolzi? Samme gamle greiene. Grippaldi Monte-Carlo? Skraphandel i gull og edle tresorter, den også. Og over alt disse to gullharene i utstillingsvinduet. Galleriene glinser i gull, Peder og Bjørn trenger solbriller i det de går forbi utstillingsvinduene, for å skjerme øynene.

Så, plutselig, i vinduet på et kjøpesenter, noe som så nytt ut! Og rundt hjørnet: Opera Gallery! Inn døra, under en gigantisk lysekrone. Bort til dynastiettrappa, og så: Samtidskunst!
Bjørn presenterer seg selv som kunstkritiker fra Norge, og den ansatte omviseren får stjerner i øynene, snakker på inn- og utpust og er mer enn behjelpelig.

Hun skulle bare ha visst at Hatterud fort får grimme intensjoner med besøket. Han får nesten skyldfølelse bare ved å være der, for nå blir det slakt. Opera Gallery, som er en internasjonal kjede av gallerier for nyere kunst, er en formidler av glatt, glatt estetikk. Tomhet bak ferniss tilbys i utsalg i Paris, Dubai, London, Genève, New York, Miami, Singapore, Venezia og Seoul.

Når Bjørn og Peder er der er galleriet i all hovedsak viet verk av de tre kunstnerne Mauro Corda, Stelio Diamantopoulos og Matteo Sbaragli. Corda stiller ut skulpturer, med mennesker som motiv. Supermodelltynne damer i ulike typer metall, gjengitt pinlig nøyaktig, mens de tøyer og bøyer. Bjørn setter på teflonøyne, og gjesper.

Corda slår et slag for miljøet. Foto: Peder Gjersem

Peder påpeker at dersom skulpturene hadde vært av unge modellgutter som stod og tøyde ut, ville kanskje Hatterud funnet kunsten mer interessant.

In a rich mans world (2)

Og Peder har er et poeng, for hos Corda er verkene avhengige av at betrakteren liker det overflaten har å by på. For det er faktisk vanskelig å se noe utover overflaten. Og kuratoromtalen sier faktisk også: «(…) the art of the sculptor lies in the working of his surface. (sic)» Hatterud tenker at det jo gjerne skulle være gjort litt følelses- og tankearbeid også, før kunstneren setter i gang å forme. Her ligger det få lag under.

En av damene, poserende som en utøver av rytmisk sportsgymnastikk, har på seg gassmaske. Peder synes den uttrykker interessante ting rundt seksualitet og kjønnsrolle, der den tilsynelatende frie kvinnen velger å underkaste seg gassmaske som den masochistiske rollen i et seksuelt rollespill. Bjørn er enig i denne oppfattelsen, og er klar for å revurdere kunsten til Corda på nytt, før han spør den ivrige omviseren om Corda er opptatt av SM og fetisjeffekter. Spørsmålet sjokkerer omviseren. Selvsagt ikke, er svaret, Corda er bare opptatt av miljøet. At alle skal kunne puste fritt i oksygen.

Og slik fortsetter det. Diamantopoulos, som i denne sammenhengen passende uttales Diamant – åh, pul oss, har malt bilder som i første omgang ser ut som Warhol sine silketrykk, bare med andre motiver. Ved nærmere øyesyn viser de seg å være oljemalerier, teknisk sett imponerende. Men motivene, som Jesus med «for sale» på, frihetsgudinnen med Coca Colafonter og frihetsslagord på og Dronning Elisabeth, er alle diskrete påminnere om subkulturelle og motkulturelle symboler fra de siste fire tiår.

Arman som salongbord. Foto: Peder Gjersem

Problemet er at bildene faktisk ikke sier noe utover det at de minner om tapt opprør. Hatterud konstaterer at hos Diamantopoulos er opprørsestetikken, på nesten imponerende vis, helt redusert til en vare, til noe selv en hardbarket kapitalist kan ha på veggen. Det er ikke noe problem i å være rik og ha idealisme på veggen, bare spør Trygve Hegnar som i følge den offisielle biografien har sommerfuglene til Per Kleiva hengende på kontorveggen. Å i tvilsette Coca Cola og frihetsgudinnens direkte sammenheng med frihet, trenger ikke å være antikapitalistisk. Det finnes en mengde verdikonservative rikfolk. På samme måte trenger ikke en Jesus med salgstekst på å si noe om at grotesk rikdom er ukristelig. Tvert i mot kan det symbolisere moralsk forfall hos underklassene.

Den siste av de tre kunstnerne, Mattei Sbaragli, er den i utgangspunktet mest givende. I en motivbearbeidelse som heller mot Francis Bacon, Lucian Freud og Egon Schiele, lager han bilder som er fine. Men de er ikke spesielt tankevekkende, urovekkende, eller generelt vekkende. De vekker heller ikke særlig entusiasme hos Hatterud. Her er ingen bevissthet verken om kunstneren, om rommet bildene er i, eller om bildene eventuelt skulle ha en funksjon utover å være pene.

Det sier noe om Opera Gallery at de beste verkene de har utstilt, et blått bilde av Yves Klein, og et av Armans tidlige børstebilder, blir brukt som salongbord, nedstablede av bøker og reklame for galleriet.

Aha-ahaaa

Jakten på nyere kunst med baller fortsetter for Peder og Bjørn. De beveger seg ned til nok et lite kjøpesenter, på baksiden av Galerie du Sporting. Der finner de enda flere leverandører av gammelt skrot og gull, gjerne kastet sammen i en utstilling sammen med ett enkelt Warholbilde, et verk fra Armans sene og uinteressante periode og noen ukjente greier. Rått og røti om hverandre. Og over alt de samme gullharene.

Bjørn og Peder er nære på å gi opp. Så kommer redningen innerst i kjøpesenteret: Galleriet GAM! Innehaveren, Christina Grasso, viser seg å være mer enn imøtekommende. Hun må være femti, men flott som en forgangen fotomodell. Med en liten plendriter på armen, ala Paris Hilton, står hun som en dronning mellom oppstablede bilder. Grasso er den eneste ansatte på stedet, kurator, administrator, sekretær og selger i ett.

Over alt er bildene stablet inn mot veggene, og det er good shit. Peder snubler i det som etterpå viser seg å være et bikkjebein og er i ferd med å sette hodet i et Keith Harring-bilde, men redder seg ved å gripe tak i armlenet på en stol brukt til å støtte opp en helt grei Dalí.

Over alt ligger de samme gullharene. Foto: Peder Gjersem

Hatterud kommenterer at de har et av Warhols bilder med skomotiv og diamantstøv på. Grasso svarer med dyp og aksentiøs røst: «Ooooo, I love that one, because I really, really love shoes!». Og slik fortsetter samtalen med en sympatisk utgave av Patsy fra Absolutt Fabelaktig. Hun har slettes ikke noe i mot at galleriet tas bilder av, og det er bare å bla i bildene på gulvet. Og hvilket utvalg. Det står et Chagall ved den ene foten, Warhol ved den andre. Gauguin, en Max Ernst, en Monet, en Asger Jorn, og så videre. Grasso forklarer at hun synes alle bildene er så fine, mens hun stadig klapper den lille hunden. Å, nei, hun eier ingen av bildene, men får jo jobbe blant dem hele dagen, så hun er heldig.

Hatterud føler at han har fått henne på glid, så kanskje det er på tide å spørre om disse gullharene som er over alt? Hun skutter seg. Å jo, gullharene, de er en del av et veldedighetsprosjekt som alle galleriene i landet støtter. «The money will go to schooool children (hun spytter ut ordet som det var noe stygt) in Nepaaal”. «In (blar frenetisk i flyerne om prosjektet, som lå gjemt bak noen kunstbøker) Kaaatmaaaandhhuuu (spytter ordet igjen)». Hun forklarer prosjektet med en imponerende kjedsomhet, og flere ganger etter hverandre sier hun Kabul istedenfor Katmandu.

Peder og Bjørn er skjønt enige om at Grasso er fantastisk, og de vil begge ta henne med seg hjem. Gjerne sammen med noen titalls av bildene.

Grasso forteller også om galleri Marlboough, som visstnok stiller ut kunstnere som Claudio Bravo, Magdalena Abakanowicz og Jacques Lipchitz. Et galleri Hatterud med følge kunne gått rett til i utgangspunktet, dersom de hadde tatt seg brydderiet med å researche en smule før de reiste. Men Bjørn og Peder er skjønt enige om at alt vil være en nedtur etter GAM og Grasso, og forlater landet.

All the things I could do if I had a little money

Hatterud og Christina Grasso på GAM. Foto: Peder Gjersem

I den før nevnte anmeldelsen av DDR-kunst var et av Hatteruds hovedpoenger hvor kjedelig kunsten blir dersom den kun skal finansieres av det offentlige: Hvor konform den blir, og hvor lite skummel og problematiserende kunsten blir. Etter turen til Monaco ser Hatterud at det ikke er noe særlig spenstig kunst i et land der en har gått i den andre grøfta heller. Og han angrer seg en smule på en detalj i omtalen fra DDR.

For, for å vise at en slik kritikk mot kapitalistfinansiert kunst eksisterer brukte han Kristian Skylstads omtale av Camilla Löw, og hennes mottakelse av både penger og premisser fra et StatoilHydrofond. Problemet her var at Hatterud, og her snakker vi i grunn om et mer eller mindre gjennomgående problem hos anmelderen, valgte en tendensiøs og ensidig lesning. Han leste Skylstads kritikk som om den var en generell systemkritikk mot kapitalistisk støtte til kunst. Nå skal en ikke være snåsamannen for å se at Hatterud er begeistret for Skylstad, mer enn rent kunstnerisk. Fikk ikke Skylstad en ufortjent stor plass i den teksten? Og kalte ikke Hatterud teksten der Skylstad hadde en sentral rolle for «Kunst uten kapital»? Hva blir initialene av dette? Jo, KUK. Det må ha ligget noe freudiansk i Hatteruds ønske om å skrive Skylstad inn i teksten som en ubetenksom antikapitalist. For ved nærmere lesing, ser jo Hatterud at dette ikke er tilfellet.

Det Skylstad mener er jo at rike folk gjerne misbruker makten de får over kunstnere, i og med at de sitter på pengene. Folk med penger velger gjerne minste motgangs vei. De velger ofte det lettest salgbare, noe galleriene i Monaco var gode eksempler på. Og det er jo slike erfaringer som gjør at svært mange kunstnere ender opp med en nesten rørende ensidig kapitalismekritikk i verkene sine, og i diskursen rundt. Og samme grunn ligger ofte også bak den temmelig naivt sympatiske innstillingen til statlige midler, og tilsvarende ureflektert kritiske innstilling til penger mottatt fra private.

For det er ikke nødvendigvis slik at med penger kommer smak. Og det er heller ikke slik at pengefolk er en økonomisk garanti for produksjon og distribusjon av interessant kunst. Samtidig er det heller ikke nødvendigvis slik at private midler er et hinder for bra kunst. Det virker på Hatterud som om en blandingsøkonomisk løsning er det beste. At staten legger infrastrukturen, pumper inn litt subsidier der det trengs, sikrer sosial verdighet etc. Og at markedet ordner resten.

En slik ordning er det jo til dels i Norge også, tenker Hatterud. Støtteordningene han disset i «Kunst uten kapital» er slettes ikke så dumme, bare han får tenkt seg om. Det største problemet er vel at det knapt finnes gode offentlige visningsrom for nyere kunst i Norge. Samtidskunstmuseet ble jo forsøkt drept ved samorganisering med de andre nasjonale kunstmuseene. Og nå vil attpåtil en kulturminister, hvis fornavn rimer på ond, samlokalisere den nyere kunsten med nasjonalromantikk og annet gammelt ræl og gull og glitter.

Det neste blir vel at en ser fotografier av TrOND over alt i butikker og gallerier også. Kanskje sammen med en gullhare eller to.

Ingressbilde: Hatterud foran king size iberiasnegle av Daphné Du Barry. Foto: Peder Gjersem