Min umiddelbare opplevelse av Steinar Haga Kristensens utstilling er at jeg har dumpet ned i et rosemalt overflødighetshorn fylt av maleriske godsaker. Gradvis morfer opplevelsen over til at jeg føler jeg har forvillet meg inn i en gåtefull labyrint.
Utstillingen balanserer mellom et maksimalistisk uttrykk i barokkens ånd og en matematisk enkelhet og presisjon i monteringen. Det peker på det grunnleggende tvisyn prosjektet hviler på. Evnen til å se retten og vrangen av det samme fenomen og det lattervekkende og tragiske i menneskets daglige kav, får sitt motsvar i denne utstillingen ved at den konsekvent hviler på at hvert enkeltelement i oppbyggingen av dem blir gjentatt to ganger. Små forskyvninger hindrer at det oppleves som mekanisk repetisjon, og gjør at det heller former en dialog. Det meste er ikke helt hva det ved første gangs syn virker som det er. Men hvor denne dialektikken skal ende opp er uklart. Vi har selv muligheten til å velge hva vi foretrekker, i et mulighetsrom i sprekken mellom virkelighet og fantasi. Det er som det passer seg en monografisk og retrospektiv midtkarriereutstilling; den reiser flere spørsmål enn den gir svar.
Den institusjonelle rammen om utstillingen er Kunstnernes Hus, med alt hva det representerer av føringer og meningslag. Det begynner i trappen opp til salene: Per Krohgs freske fra 1932 med tittelen Kunstnerens tornefulle vei mot høidene, er dekket til. Altså, en innbydelse til å begynne på ny frisk med et blankt lerret. Men, det fundamentale tvisynet kommer allerede her til uttrykk; Haga Kristensen utstilling som helhet kan på samme tid leses som en drøfting av det kunstsyn som kommer til uttrykk i Krohgs tildekte verk. Et kunstsyn som i mytologisk form tar opp temaene kunst som ferdighet, gjennom å gjennomgå akademiets øvelser, og kunsten som et speil og en kritisk kommentar i form av sannferdige bilder og vrengebilder av en virkelighet. Det er et kunstsyn Haga Kristensens utstilling kan oppleves som en samtidig kommentar til.
Krogh før og Haga Kristensen nå, skaper billedfortellinger i den forstand at de tar i bruk visuelle koder og konvensjoner som er innarbeidet i vårt språk om kunst og innarbeider dem i et narrativ. Krohg og Haga Kristensen har også til felles at deres kunst fremføres av verdensborgere med dialekt; Krohg med sine klassiske og franske impulser som bærebjelker i et figurativt symbolspråk og Haga Kristensen med et kunstspråk som syntetiserer elementer fra norsk kunsthistorie, italiensk barokk og manierisme, sentraleuropeisk ekspresjonisme, norsk mellomkrigstidskunst og tysk og østerriksk ekspresjonisme. Men i Haga Kristensens tilfelle er det hele tuftet på samtidskunstens konseptuelle grunnmur.
Strukturen er bestemt av Husets arkitektur med de to langstrakte overlyssalene. Når man kommer opp trappen og går inn, blir man møtt av en skillevegg utformet som interiøret i en tømmerstue med et par som omfavner hverandre. De står i et kaos av fragmenter der vi kan skille ut en lampefot med akantusmønster. Det påminner om hvordan overklassen i mellomkrigstiden fant på å dekorere landsteder og jakthytter med hva som ble oppfattet som typisk norsk – rosemaling og treskjæring, gjerne utført i freestyle av kunstnere med forankring i modernismen.
Går man over i de neste romavsnitt er veggene utformet som ikonostaser – eller billedvegger – slik vi kjenner fra ortodokse kirker med en oppdeling av det sakrale rommet der kor og skip utgjør selvstendige deler med ulike funksjoner og med ulik tilgang for kirkens menn og alminnelige kirkegjengere. Under åpningen ble det her fremført et korverk av sangere plassert bak veggen med utskårne åpninger til hodene. Når veggen ikke er i bruk, er åpningene dekket av ansiktsmasker. Nyfortolkningen av middelalder og rosemaling får et tredje lag av tidsforskyvning som klinger ut i et barokkinnslag med henvisninger til Michelangelos plafondmaleri i det sixtinske kapell som ultimat forbilde. Henvisningene til kristen kunst gjør utstillingsrommet til en både dypsindig og humoristisk kommentar til vår tids kunstreligiøsitet og andre former for erstatningsreligioner.
Vandringen gjennom rommene skaper et tidsforløp i resepsjonen, der fordoblingen av alle elementene og muligheten til å ta forskjellige ruter gjennom verket og tempoet i tilegnelsen, åpner for nye assosiasjoner og betydningslag. Kunsthistoriske referanser i form av stil og ikonografi bygger opp om en forestilling om at stilskifter er en visualisering av tidsskifter og epoker. Stil er ikke løsrevet fra tiden den blir formet i. En gammel kritiker kan undres på om det er et gjensyn med det hektiske, omkalfatrende, ville, flertydige og postmoderne 1980-tall, men da var kunstneren fortsatt på bleiestadiet.
I den kunstnerdrevne del av det norske kunstsystemet troner Kunstnernes Hus øverst. Det å få en soloutstilling på Huset var i gamle dager det ypperste av kollegial anerkjennelse. Mange kunstnere har fortvilt i møtet med de monumentale overlyssalene, som er skapt for visning av store malerier og skulpturer. Mestre fra Picasso til Arne Ekeland blant historiske skikkelser og nålevende som Joseph Kosuth og Vanessa Baird har maktet å legge rommene inn under sitt kunstnerskap, og nå altså Haga Kristensen. Det er i denne klassen han har meldt seg på.
Haga Kristensen selv beveger seg uanfektet mellom medier som maleri, grafikk, skulptur, scenografi, dataspill, animasjon og musikkteater. Opplevelsen av mangfold i uttrykk, sjangre og medier er noe av det som skaper en underliggende uro i møtet med Haga Kristensens kunstnerskap. Den kunstneriske kvalitet ligger i stor grad i hvordan han makter å holde spenningen oppe gjennom opplevelsen av å balansere mellom orden og kaos, konstruksjon og sammenbrudd i de enkelte verkene og i prosjektet som helhet. Når Haga Kristensens bilder blir kjørt gjennom et billedidentifikasjonsprogram, popper en styrtsjø av kunst og kunstnere opp som selv den mest maniske og ivrige nerd kan drukne i.
Billedflommen vi tar del av gjennom utstillingen er forankret i en vestlig kunsthistorie, med en lokal koloritt vi kan forbinde med de to læresteder Haga Kristensen har sin utdanning fra; Kunstakademiene i Oslo og Wien. Kunstneriske referanser bølger frem og tilbake i hodet på en kunsthistoriker med Edvard Munch, Gustav Vigeland, Arne Ekeland, Per Krohg, Håkon Bleken, Sverre Bjertnes, Bjarne Melgaard og Trude Viken på det norske laget og Egon Schiele, Maria Lassnig, Alfred Hrdlicka, Ronald B. Kitaj (ja, han studerte i Wien), Hermann Nitsch og Elke Krysufek på det østerrikske laget. Man kan få en følelse av at utstillingen har en forankring i en simulering av kunsthistorien der begreper som autentisitet, inderlighet og subjektiv erfaring er i spill og trues av å løses opp i en ny virkelighet, kanskje ved hjelp av KI, der hva som er viktig og relevant for opplevelsen av å være et menneske, er en truet tilstand.
Merknad: Kunstkritikks norske redaktør Stian Gabrielsen har bidratt med tekst til Steinar Haga Kristensens utstilling på Kunstnernes Hus. Vi har derfor hentet inn en ekstern skribent til å anmelde utstillingen, og Gabrielsen har ikke vært involvert i redigeringen. Øivind Storm Bjerke er professor emeritus i kunsthistorie ved Universitetet i Oslo.
