For de av oss som primært kjenner Raven Chacon som musiker, vil nok utstillingen hans på Davvi Norga Dáiddamusea (DND) (går også under navnet Nordnorsk Kunstmuseum), A Worm’s Eye View from A Bird’s Beak, overraske med sin sparsomme lydbruk. Dette hindrer ikke utstillingen i å tilby en for meg nesten revolusjonerende måte å tenke tilhørighet og perspektiv på.
Chacon er en kunstner, komponist og musiker som tilhører diné-folket (hos oss bedre kjent som navajo) i dagens USA. Jeg har hørt mye på musikken hans, spesielt samarbeidsutvigelsene med perkusjonist Tatsuya Nakatani og bassist Carlos Santistevan, og med gitarist John Dieterichsom. Disse har improvisasjonstunge og fortettede lydbilder med en fengslende driv som er vanskelig å ikke bli oppslukt av. Selv om utstillingen på DND ikke er insisterende, er den på sitt eget vis suggererende. Den inviterer betrakteren til å ta en del i noe større, uavhengig av kulturell tilhørighet eller kunnskapsnivå.
Verket Still Life no. 4 (2024) er lett å gå glipp av. Det består av ett enkelt trommeslag, gjentatt hvert femte minutt. Det vi hører er opptaket av at kunstneren slår én gang på en diné-tromme som befinner seg i samlingen til Smithsonian Institutes National Museum of the American Indian i Washington DC, USA. «Gjenvunnet lyd» sier verksbeskrivelsen. Det er til sammen fire såkalte «lyttestasjoner» for arbeidet i skrivende stund, og det er færre slag per minutt jo lengre unna trommens nåværende tilholdssted vi befinner oss. Den nærmeste lyttestasjonen, bare én km unna trommen, har da altså 180 slag per minutt, som unektelig vil utgjøre et mye mer påtrengende lydbilde enn det her i Romsa (Tromsø).
For meg var utstillingens hovedverk For Four (River Valley) (2024). På rommets vegger projiseres fire videobilder av fire joikere som står vendt i hver sin himmelretning i et landskap nær grensen til dagens Finland, helt presist i Galgo (Gálggojávri), ikke langt unna Romsa. Joikerne (Ánde Somby, Risten-Anine Gaup, Inga-Maret Gaup-Juuso og Niko Valkeapää) befinner seg i nærheten av en dal som i dag er et vannmagasin for Skibotn kraftverk. I likhet med trommeslaget i Still Life no. 4, er For Four en bevisstgjøring og levendegjøring av erfaringen av å ha en ikke-instrumentell tilhørighet til et landskap. Selvfølgelig kan ikke joik reversere inngrepet et vannmagasin representerer, like lite som det å slå på en tromme én gang frigjør den fra sitt nåværende museale fangenskap. Men det skapes forbindelser mellom det tapte og mennesker som har en dyp forbindelse til det det er snakk om. Samtidig inviteres jeg, en betrakter uten denne tilknytningen, til å dele perspektivet til de som fortsetter å bli fratatt, bit for bit, sitt land, sin kultur.
Et annet av utstillingens hovedverk er det tredelte …the sky ladder (2024). I museets ene luftige visningsrom strekker en taustige med brede trinn seg opp mot taket. I trinnene er det drillet hull i mønstre som kan minne om musikknotasjon. I arbeidets andre del, et videoarbeid, oppholder vi oss delvis i Ivgubahta (Skibotn), der kunstneren og forfatteren Nils-Aslak Valkeapääs hjem Lásságámmi befinner seg, og hvor vi introduseres for den nordsamiske familien Bål Nango. Delvis oppholder vi oss i overnevnte Galgo, altså i fjellene ovenfor dalen som leder til Ivgubahta, hvor familien holder på med reindrift. Videoen tydeliggjør at hvert trinn i stigen er et familiemedlems «tegning» av et, for dem viktig, landskap. Vi får også vite at stigen er inspirert av et verk av Valkeapää, Nama haga (1997), som består av et markspist stykke drivved.
Når jeg etterpå befinner meg på museets råloft for å få med meg den siste delen av …the sky ladder, og en av museets ansatte setter på en LP-plate, så forventer jeg å få høre en avspilling av notasjonen fra stigetrinnene. Det skjer ikke. I stedet høres samtaler, tilsynelatende (jeg forstår ikke nordsamisk) de samme som på videoen (som var tekstet), der medlemmer av Bål Nango-familien snakker om sin stedstilhørighet og om fortid, nåtid og fremtid. Den visuelle informasjonen i videoen gjør at det vi kunne kalle «samtalenes landskap», det vil si koblingen mellom språk og sted som ikke har noe med ordenes betydning å gjøre, forsvinner litt ut av fokus. Når jeg derimot lytter til disse samtalene uten bildene, konsentrerer jeg meg intenst, og jeg fornemmer at det er landskapene som er innskrevet i stigetrinnene jeg «hører».
På en stor vegg i museets kafé henger et relativt lite fotografi som viser en menneskemasse. I et ledsagende lydspor høres 600 demonstranter som protesterer i stillhet. Ingen slagord, bare lyden av alle disse menneskene. Verket Silent Choir (2016/2022) dokumenterer en protest mot Dakota Access Pipeline, en omstridt nesten 2000 km oljerørledning som vil føre til enorme miljøødeleggelser, som fant sted i Sioux-reservatet Standing Rock i 2016. I norske medier var det mest fokus på volden som primært sikkerhetsstyrker utførte. Silent Choir løfter i stedet frem demonstrantenes ikke-voldelige manifestasjon av omsorg for landet de lever av.
Med enkle, men mektige grep tydeliggjør utstillingen for meg motsetningene mellom en «indigen» og en «vestlig» forståelse av verden. Mens vi i vesten opererer med et binært skille mellom oss og naturen, inviterer Chacons utstilling til en mer holistisk forståelse, der natur og menneske er tett sammenvevd, deler av en større helhet. Perspektivet er ikke nytt, men utstillingens inkluderende, lavmælte måte å mane til denne erkjennelsen på er uhørt effektiv, og den har sittet i kroppen min i flere uker.
