Lørdag 1. juni åpner Warren Brodey: Earthchild – A Time Journey i Guttormsgaards arkiv på Blaker. Utstillingen er kuratert av kunsterisk leder ved institusjonen, Ellef Prestæter, sammen med Karin Nygård, og tar for seg det eksperimentelle arbeidet som opptok psykiater, kybernetiker og pioner innen økoteknologi og -teori Warren Brodey på 1960- og 70-tallet.
Brodey, som opprinnelig er kanadisk, fylte 100 tidligere i år og har vært basert i Norge siden 1972. Etter å ha vært sentral i å bidra til etableringen av familieterapi som behandlingsmetode, forlot Brodey sitt psykiatriske virke og ble fra 1960-tallet en del av det kybernetiske forskningsmiljøet ved Massachussets Institute for Technology (MIT) i Boston. I 1967 startet han det uavhengige laboratoriet Environment Ecology Lab sammen med ingeniør Avery Johnson, og senere bedriften Ecology Tool & Toy. Målet med disse var å lage miljøer, verktøy og leketøy som skulle hjelpe mennesker å erfare økologiske sammenhenger.
I kjølvannet av eksperimenter utført i disse kontekstene utgav Brodey boken Earthchild i 1974. På Guttormsgaards arkiv er det denne boka som danner utgangspunktet, forteller kuratorene til Kunstkritikk på e-post.
– På MIT jobbet Brodey side om side med med folk som la grunnlaget for dagens digitale teknologier og kunstige intelligens: Warren McCulloch, Marvin Minsky og Seymour Papert, blant andre. Han ble imidlertid ganske raskt kritisk til innretningen på forskningen og til dens sterke koblinger til det såkalte militær-industrielle komplekset. Sammen med Avery Johnson ble han derfor en eksponent for en slags motkulturell kybernetikk som var kritisk og leken. Earthchild kom ut i en tid da følgene av menneskets inngripen i naturlige økosystemer for alvor begynte å gjøre seg gjeldende, og vi tenker på den som en slags eksperimentell innføring i miljøoppdagelse, sier Prestsæter og Nygård.
Brodeys bok består av tekst, bilder og kollasjer som, ifølge kuratorene, innvier leseren i et grunnleggende økologisk verdensbilde. I omslaget står det at Brodey er opptatt av «learning to learn how to help children reteach us human ways long forgotten». Prestsæter og Nygård mener Earthchild viser oss en verden det er lett å kjenne seg igjen i.
– Det kan for eksempel virke som om det går en rett linje fra «myk arkitektur», et begrep Brodey lanserte i 1967 for å betegne «intelligente miljøer» som responderte i sanntid på atferden til brukerne, til våre dagers «smarte» hus og innretninger. Men når man ser nærmere etter, viser det seg at ideene han arbeidet med, pekte i en helt annen retning. Det Brodey ønsket seg var alt annet enn den algoritmiske overvåkningen som dagens teknologigiganter står for.
Prestsæter og Nygård forteller at Brodey snarere ønsket å lage interaktive verktøy og leketøy som kunne hjelpe oss å utforske miljøene vi er del av, enten de er tekniske eller naturlige.
– Han ønsket seg teknologier som, i motsetning til dagens smarte dingser og kunstige intelligenser, ikke var frakoblet menneskelig erfaring. Å nærme seg dette materialet i dag innebærer derfor å forestille seg at våre nettverk, grensesnitt og kunstige intelligenser kunne ha vært helt annerledes.
Utstillingen på Guttormsgaards arkiv er resultatet av en prosess som kuratorene startet med Brodey i 2021 gjennom en lesesirkel sammen i sistnevntes hjem i Båstad.
– Da vi begynte å lese Earthchild sammen med Warren viste det seg av han overhodet ikke så på boka som et lukket kapittel. Hans eksemplar var fullt av håndskrevne revisjoner, og han hadde klargjort en ny maskinskrevet versjon med tittelen Learning to Learn from Children: A Time Journey. Brodey nærmet seg 100, men var overraskende lite tilbakeskuende. I stedet var han opptatt av framtiden, og av at boka skulle finne nye lesere. Lesesirkelen ble en slags loop i tiden – en tidsreise der vi vendte tilbake for å se framover.
I utstillingen inngår blant annet arkiv-, film- og videomateriale fra Warren Brodey Archive, som befinner seg ved Universitetet i Wien og Raindance Foundation Video Archive ved ZKM i Karlsruhe, blader og akademiske bøker funnet i antikvariater, samt det kuratorene kaller et eksperimentelt digitalt grensesnitt til Earthchild, som de har utviklet i samarbeid med Brodey og kunstnergruppen Institute for Computational Vandalism.
– Utstillingen og grensesnittet omfavner ideen om Earthchild som en åpen og uavsluttet prosess. Som papirbok var Earthchild allerede et komplekst grensesnitt til mange ulike informasjonsstrømmer. Hvis man blar veldig fort gjennom boka, vil det for eksempel danne seg en «film» på netthinnen av Brodeys sønn som løper gjennom boka. Det digitale grensesnittet kombinerer opptak fra lesesirkelen med høyoppløselige bilder av originalboka, med og uten Warrens håndskrevne revisjoner. Så er det opp til leserne hvordan de vil orientere seg i de ulike lagene av informasjon.
Brodey befant seg tett på strømninger i samidskunstfeltet. Blant annet hadde han omfattende utvekslinger med den nye videobevegelsen gjennom deres tidsskrift Radical Software. Arbeidet hans ble også presentert i arkitektur- og designtidsskrifter.
På spørsmål om hvilken relevans kuratorene tenker at Brodeys ideer har i dag med tanke på den økologiske vendingen i samtidskunsten, trekker Prestsæter og Nygård fram Pierre Huyghes installasjon Variants (2022) i Kistefos’ skulpturpark:
– Under innvielsen av øya til Pierre Huyghe på Kistefos surret vi nysgjerrige rundt på øya på leting etter meningsfulle sammenhenger, inntil vi plutselig ble beordret tilbake til gangstien. Vi hadde bare fått lov til å bevege oss fritt fordi vaktene hadde trodd at vi var del av «kunstnerens team». Her var altså en «økologisk» kunst som tok for seg komplekse koblinger mellom natur og datateknologi, men der publikum ble holdt på trygg avstand, ute av stand til å utforske og begripe sammenhengene kunstverket etablerer. Om du ikke var en del av «kunstnerens team», ble du stående på utsiden som en passiv og nokså uvitende betrakter.
– Hva gjorde Brodey, til sammenligning?
– Øya til Huyghe kan kontrasteres med de mer eller mindre datadrevne miljøene og leketøyene Brodey syslet med omkring 1970. Han lagde for eksempel en livaktig orm ved hjelp av plastikkmembraner, luft og noen enkle styringsmekanismer. Den beveget seg av seg selv, og når du interagerte med den, endret den atferd. Tanken var at du gjennom gjensidig utveksling med ormen fikk utforske relasjonelle sammenhenger. Snarere enn å være illustrasjoner av et eller annet teoretisk poeng, var ormen altså et leketøy som skulle lære deg «å tenke økologisk».
– Sånn sett skiller Brodeys pedagogikk seg både fra den «spektakulære» økologien til Huyghe og fra mye annen økologisk orientert samtidskunst, der økologiske budskap veldig ofte formidles gjennom en tradisjonell form.
Leketøyene og de såkalte eksperimentelle miljøene Brodey skapte på 1960- og 70-tallet er ikke bevart, men vil presenteres gjennom blant annet filmopptak. I tillegg interagerer Earthchild med objekter fra Guttormsgaards arkiv. Blant disse er arkivets danske eksemplar av verdens eldste illustrerte bok for barn – Johan Amos Comenius’ Orbis Sensualium Pictus: Dend gandske Verden fuld af de Ting som kand sees og sandsis afmaled fra andre halvdel av 1600-tallet.
– Den revolusjonerte i sin tid lese- og skriveundervisningen i Europa. Earthchild har åpenbart ikke hatt en sammenlignbar virkningshistorie, men vi tenker på den som en slags ABC i det Brodey har kalt «ecological literacy», eller «økologisk kompetanse». En Orbis Pictus for en epoke preget av det mediefilosofen Erich Hörl kaller en «generell økologisering» av verden.
Utstillingen vil fungere som en oppfølger til Guttormsgaards arkivs utstillingstriologi Gutenberg-galaksen ligger på Blaker, som ble innledet med en utstilling viet mediefilosofen Marshall McLuhan i 2012. Denne stilte spørsmål rundt papirboken som et medium som kunne ta opp i seg og reflektere over utviklingen av andre medier, og introduserte Brodey for kuratorene for første gang.
– McLuhan var svært begeistret for Earthchild og omtalte formgivningen og bildematerialet som «simply splendid». Og Earthchild var åpenbart inspirert av McLuhans kollasjbøker, men framsto for oss mye mer samtidig.
Kuratorene peker på at det de siste årene har blitt laget flere bøker og utstillinger som tar for seg de ulike aktørene som opererte i skjæringspunktet mellom teknovitenskap og motkultur på 1960- og 70-tallet, men at Brodeys prosjekter i stor grad har gått under radaren. De mener at tenkningen hans har potensiale for å gjenoppdages i større skala.
– Særlig utviklingen innen kunstig intelligens gjør det interessant å beskjeftige seg med disse ideene i dag. Vi arbeider med å gjøre stadig mer av produksjonen hans tilgjengelig. Målet vårt har ikke vært å presentere en ferdigtygd historie, men å tilgjengeliggjøre et materiale vi tror mange vil ha interesse av.
Utstillingen på Blaker sammenfaller med lanseringen av en podkast-serie om Brodey, laget av forfatter og forsker Evgeny Morozov. Morozov har skrevet doktorgradsavhandling og Brodey og vil holde et foredrag på åpningsarrangementet.
