Kvist, kuk og kremtopping- romantisk kunst i det 21. århundre

Romantikk har alltid vært unge folks fremste kilde til opprør og revolt. I en hvitmalt designerleilighet på Grünerløkka kan du nå ta pulsen på purunge norske kunstnere mens de romsterer i romantikkgryta.

Leilighetsvis kunst

Kunsthistorien er full av tematisering rundt leiligheten. Jeg kunne ha namedroppet til krampa tar meg i områdene geografisk og kronologisk mellom Harriet Backer og Tracey Emin. Jeg kunne ha mast et lite kvarter om hvor viktig leiligheten har vært som motiv i kunst, men jeg lar være. Men altså: Leiligheter har vært viktige kunstmotiv, og de har som boform vært et fenomen som henger sammen med romantikken og byborgerskapet. Ha det i mente.

Nå, som kuratoren er den virkelige kunstneren, og verkene ofte fungerer som found objects i kuratorens hender er det bare rett og rimelig at leiligheten brukes som kuratorens visningsrom. Bjarne Melgaard (må Gud være med ham) skjønte dette allerede med Norsk Anarkistisk Fraksjon ved årtusenskiftet.

Nå har en moderne IKEA-borgerlig leilighet på Grünerløkka blitt brukt til visningsrom for en imponerende utstilling. Dette er attpåtil en leilighet leid av kunstnere, så utstillingen blir en morsom parallell til de siste årenes fremvekst av kunstnerdrevne gallerier. Utstillingsrommet blir også et artig apropos til den stadige diskusjonen i kunstverdenen om private kunstsamlinger. Er det at enkelte rike folk har leiligheten fylt opp av kjente kunstverk et gode, eller et onde? Når går grensen i så fall? Hvor rik bør en være, og hvor mye får en eie før det er ondskapsfullt?

Leiligheten ligger i Markveien 46, i en av disse ihjeloppussede bygårdene som blodigler i dress har levd seg fete på de siste årene. I portrommet finner du en trapp. Om du går den til toppen finner du leiligheten til Sjur Nyvold og Tor Erik Bøe. Nyvold er lydteknikker, noe jeg kommer tilbake til. Bøe skal begynne på kunstakademiet i Tromsø til høsten. Tidligere har Bøe gått Kunstskolen i Rogaland, og nå sist Prosjektskolen, men han er minst like kjent som en av redaktørene til den eksepsjonelt kule bloggen og det overstadig hippe DJ-crewet 2 depressed 2 get dressed (sist sett i Dagens Næringslivs lørdagsbilag).

Som man reder

Tor Erik Bøes Bower Bird Nest under åpningsfesten. Foto: Kaja Andersen.

Det første som møter en i gangen er et svært oppklistret skilt med teksten «Ø Er dette kult eller». Tingen er begått av Kaja Andersen (Fotokunstskolen i Oslo og Prosjektskolen), og gir assosiasjoner til Matias Faldbakken. Samtidig er verket både konteksttematiserende og selvreferende, og parodierer på en måte alt Faldbakken står for. For er det verket spørsmålet stilles til? Eller er det utstillingen verket henger i? Eller er det det faktum at kunstneren har laget et slik skilt som skal være kult? Smart og vittig.

Vel inne i leiligheten er det Tor Erik Bøe som preger utstillingen. I to av hjørnene i stua står hans verk utstilt. Greiner er stablet opp. De er flettet i hverandre, de er malt hvite og de ser ut som knokkelhauger, eller teaterkulisser. En må være rimelig korttenkt og svaksynt om ikke ser de klare referansene til sein 1960- og tidlig 1970-tallskunst som Arte Povera og Land Art. Samtidig er greinene sublime og skumle, vi snakker mennesket mot natur. Og plassert i stua skapes de om til romantikk og kunstig stilisering. Vi bringes tilbake til borgerhjemmet på siste halvdel av 1800-tallet, der rommene ble sprengfylte med bregner og palmer, dyrehoder og skinnimitasjoner, og med naturmotiver på veggene. Snublende nære er Ibsens titteskapsteater, der en ser rett inn i disse borgerlige hjemmene. Og på samme måte som Ibsen blottla borgerskapet, blottlegger utstillingen eieren av leiligheten.

For navnet på verket er Bower Bird Nest. Bower bird er en fugl som holder til på Ny Guinea og i Australia. Denne fuglearten bruker timesvis hver dag på å samle sammen pyntegjenstander, som den forskjønner redet sitt med. Pynten velges ut fra farge og form, og settes sammen i kollasjer eller legges i geometriske hauger for å tekkes potensielle maker. Bøe har satt sammen kvister på en slik måte at de illuderer et bower bird-rede, men uten å legge ved pyntetingene fuglen normalt legger til. Han har så plasser verket i en utstilling som han selv har kuratert. Morsomt!

En håndfull

Montasje av Henrik Kårstein. Foto: Kaja Andersen.

Kvisthaugene plassert i stua gir inntrykk av at her kunne noe eventyrlig ha skjedd. Jeg ser meg om etter rødhette og ulven. Men det eneste jeg finner, er bilder av den samme Bøe på veggen, og meg selv som betrakter, med flekkede hjørnetenner dekket i sikkel, uuuuuuu. For bildene er av en oppstilt, poserende, og veldig naken Bøe, viftende med et kjønnsorgan hvis størrelse de fleste vil misunne ham, på den ene eller andre måten. (Jeg tror han til og med er en reell konkurrent til KjARTan Slettemark, som med sitt selvportrett Ars Very Longa avdekket et talent på størrelse med John Holmes’. Kanskje burde det ha vært en årlig penislengdekonkurranse i norsk kunstmiljø? Eller kanskje ikke…)

Bildene er uansett, pikk eller ikke, lovende arbeider av Henrik Kårstein, en annen svært ung og up and cumming kunststudent, fremdeles i tenårene. Bildene sier noe om nakenhet i dag, da alle kan bli pornostjerne ved å skaffe seg webkamera og blotte seg på nettet. Kårsteins bilder blir en fin kommentar til slike bilder, som på tross av at de viser folk slik de er skapt fra naturens side, samtidig er tydelige konstruksjoner. Gutter flekser bicepser, jentene presser frem puppa. Personen på Kårsteins bilder gjør ingen av disse delene. Han er naken og bildene spiller helt klart på sex og hormoner, samtidig som de trassig unngår å gjenta kjedelige kjønnsklisjeer.

Doggystyle

Fotografi av Marthe Elise Stramrud

Det ene av Kårsteins fotografier er også utstilt en gang til, nå i form av en menneskestor pappfigur med en hund plassert over tissefanten. Det blir som en reklamefigur for et absurd produkt: Naken gutt med hund på tissen.

Men kanskje er ikke valget av hunden så fjernt som det virker? Hunder er det definitive eksemplet på kultivert natur. Fremavlet som de er fra ulver, kultivert og tilpasset menneskers gradvis forandrede kultur. Fra jakthunder for tusen år siden, via kamphunder i middelalderen, prydhunder i borgerlige hjem til Paris Hiltons lille vesketilpassede plendriter. Hunden er kanskje det aller beste eksempelet på det sublime i en vakker, men potensielt truende kultivert natur: En hund er, på tross av sitt mennesketilpassede ytre, en ulv innerst inne.

Og hundene gjentar seg videre i utstillingen. Først i med en tegning av en hund med ei jente, naivt gjort, med en artig tekst påført. Hunden og jenta er tegnet av Michael Giertsen. Motivet er den før nevnte Kaja Andersen og hunden er deres felles eie. Her er hunden det private dyret, snillheten, det barnslige gode.

Og som kontrast finner vi en enda artigere tegning med en naken gutt stående på alle fire, i såkalt doggypositur med en drill borrende opp der sola ikke skinner. Tegningen er begått av Amir Amadeus, snart ferdig med 2. året på Statens Kunstakademi.

Også Marthe Elise Stramrud (som har gått Prosjektskolen, samt Oslo Fotokunstskole) tar med seg hunden inn i kunsten. I et foto med en ung blond gutt stående i en skog, der ansiktet er brent bort av overeksponering, og kroppen er dekt av ei t-skjorte med zombiemotiv, er hunden det eneste vitnet om kultur og trygghet. Men igjen merkes hundens tvetydighet. Er den trygg, eller er den en trussel?

Det skumle utenfor

Pål Gumpens veggarbeide. Foto: Kaja Andersen.

Men enda sterkere romantiske enn hund og hud er bildene til Pål Gumpen. Gumpen har tidligere gått kunstskolen i Bergen, og skal til England for å utdanne seg videre til høsten. Gumpens verk består av sorte plater hengt rett på veggen. Disse firkantene henger i par over hverandre, med to svakt buede plater plassert øverst. Fasongen gir assosiasjoner til et nygotisk kirkevindu, og viktoriansk arkitektur. I platene er det risset og skrapt inn, slik at hvit bakgrunn er kommet frem. Mønsteret ser ut som om det er kastet utover, ala Pollock men gir like mye inntrykk av et innadvendt fyrverkeri, eller mønstre av marmorering og spindelvev.

Det er som å kikke inn i en magisk verden, eller ut av et engelsk gods, ut i svarte, skumle natta. Det er borgerskapets tittetskap vi er i, men her ser vi ut av dets vindu. Igjen er det det skumle, det sublime, uberegneligheten i naturen utenfor som en ser, nå gjennom et vindu. Her er det goth og følelser, truende natur og truende menneskenatur, men også hentydninger til modernistisk flathet og gjenbruk av abstraktekspresjonistiske motiver. Det hele fungerer veldig godt sammen med kvistene i hjørnene.

Også Andreas Næss Johnsen, som blant annet har gått forfatterlinja på Høgskolen i Bø i Telemark, tematiserer romantikken i sitt verk. Verket er en side revet ut av en bok, med en tekst skrevet av Johnsen selv. Teksten er inspirert av, og til dels kopiert fra Maurice Blanchot. Blanchot var en fransk språkfilosof som, på tross av en lang og beundret karriere gjennom sine 96 år på jorden, klarte å holde seg helt anonym, det finnes knapt et bilde av ham. Som filosof var Blanchot svært opptatt av romantikken og dens brudd med opplysningstid og fornuftstenkning. Jegpersonen i Johnsens tekst tematiserer dette bruddet, gjennom å stille spørsmål ved tekstens mulighet til å fortelle noe essensielt om forfatteren, eller om noe som helst utenfor teksten. Vi snakker fornuftens begrensning de luxe.

Romantikk og rytme

Det hører med til historien at utstillingen er arrangert i anledning Bøes 22-årsdag, som ble feiret med utstillingsåpning og marsipankake formet som operahuset. Innen åpningen startet hadde også andre verker enn de før nevnte funnet plass i leiligheten. Et av disse var Sjur Nyvolds lydverk Kan vi ikke være venner som ikke uventet druknet under en 22-årsdag med flatfyll og høy klubbmusikk. Jeg måtte derfor be om å få verket ettersendt. Det høres ut til å være vocodermanipulering av en stemme, eventuelt en programmert datastemme som gjentar setningen «Kan vi ikke være venner?». Denne stemmen blir så brutt opp i flere samtidige harmonier, slik at et kor oppstår. Disse stemmene blir så hakket opp, synkopert og satt sammen til rytmiske bilder. Igjen er det et tema fra romantikken som berøres: Menneskers sosiale strukturering basert på følelser, og de konflikter og usikkerhet det kan føre med seg.

Pur unge Ellinor Aurora Aasgaard, mest kjent som DJ og fra jenteelectroduoen Fitts For Fight, hadde utstilt et fotografi av to venninner fra innflyttingsfesten i nettopp denne leiligheten, og Rui Tenreiro, som står bak tegneserien Soyfriend bidro med enda et romantisk inspirert arbeide, et trykk der en mann går gjennom en skummel skog med lykt.

Desverre gjorde ikke Tenreiro og Asgaards verk så veldig sterkt inntrykk på meg, men så var jeg også ganske full innen jeg oppdaget dem, og i mellomtiden hadde bursdagsbarnet danset rundt bare iført ei truse med litt for slapp strikk og en halv boks kremtopping. Dessuten var det en fyr som blottet seg for meg da jeg skulle på do, før jeg ble spurt om å være med å sparke hodet på en full gutt som lå på gulvet takverandaen. Ting i to dimensjoner skal jobbe hardt for å konkurrere med slik.

Uorganisert kaos

Bursdagskake av Mira and Margrethe. Foto: Kaja Andersen.

Utstillingen ble åpnet før alt var på plass. Rommene vil fylles ytterligere med blant annet en diger tegning av Mia Waage (bl.a. Kunskolen i Rogaland). Motivet skal være en ung skategutt i bar overkropp. Dette bør funke bra med Kårsteins fotografier. Ellers skal visstnok sengene utstyres med spesiallaget sengetøy, nok en tematisering over et av romantikkens viktige kjennemerker: Det private soverommet. Som nevnt tidligere er en av leilighetens beboere, Sjur Nyvold, lydtekniker. Med hans hjelp loves det performancer, konserter og støy utover utstillingsperioden. Nils Bech og Slutburger skal være spikret, flere kan komme til.

På tross av at utstillingen gir et helhetlig og gjennomtenkt uttrykk ble den etter sigende kuratert pr SMS og facebook. Og alle som stiller ut er venner av kuratoren. Og ingen bevisste føringer ble lagt i utvalget av verk, eller i opphengingen, annet enn at det skulle bli fint. Dette blir nærmest en parodi på det faktum at Oslos kunstverden like mye er et sosialt nettverk som noe annet. (Tommy Olsson skrev en gang noe sånt som at en må ha barn med en person før en er partisk som kurator eller anmelder i kunstmiljøene i Norge). Utstillingen blir også et eksempel på at selv i bevisst slapp kuratering vil spennende ideologiske og estetiske strukturer oppstå.

Det er ikke ofte en får en unnskyldning til å besøke leiligheten til folk en ikke kjenner. Enda sjeldnere at en kommer inn i en fremmed leilighet der det faktisk er masse spennende å se på. Det er vel verdt turen. Utstillingen holder åpent når det er folk hjemme. Bare stikk dit, ring på og spør. Vil du være på den sikre siden, send en SMS til Tor Erik Bøe på 97091731.

Ingressbildet viser Tor Erik Bøe i sin installasjon Bower Bird Nest.
Sjur Nyvolds lydverk Kan vi ikke være venner er gjengitt med tillatelse fra opphavsmannen.