Mona Hatoums hypnotiske videoverk So Much I Want to Say (1983) er det første vi møter i gruppeutstillingen Siren på Tromsø Kunstforening. Kunstforeningens midlertidige lokaler i et tidligere sykehjem, er for anledningen delt opp i mindre seksjoner. Gulvet er dekket av et teppe og veggene malt grå. På en gammel tv-monitor blir kunstnerens ansikt gjentatte ganger dekket til og kneblet av hendene til en mann, mens hun insisterende gjentar at hun har mye å si. Scenen er fysisk ubehagelig og gir et konkret og kraftfullt bilde på hvordan stemmene til kvinner, etniske minoriteter og migranter undertrykkes gjennom kroppslig kontroll. Den er et velvalgt anslag for en utstilling som bringer sammen seks kunstnere som på ulike måter artikulerer motstand mot autoritær matkbruk.
Eli Cortiñas’ Surrender, Dorothy! (2025) kombinerer en tokanals videokollasj med et tapet og metallobjekter (stenger, nøkler og soldatfigurer) plassert på gulvet og rundt skjermene. Bilder av stridsvogner, svarte soldatsilhuetter, pengesedler, vannmeloner (en referanse til den pågående krigen i Palestina) og ansikter forvrengt av digitale filtre blinker forbi på skjermene. En hyperrealistisk animert kvinnefigur beskriver med kjølig, mekanisk stemme, hvordan nye teknologier uthuler menneskers autonomi. Hun hevder blant annet at stemmestyrte systemer bevisst er feminisert for å virke underdanige. Tittelen henspiller på Judy Garlands rollefigur Dorothy i filmen The Wizard of Oz fra 1939. Garlands kropp ble manipulert og sminket for å få den voksne skuespilleren til å ligne et barn. Cortiñas forteller både adresserer denne patriarkalske kodingen av det feminine som infantilt og underlegent, og fungerer samtidig som eksempel på en narrativ og visuell omarbeiding av denne karakteren, som gir henne stemmen tilbake.
Regina José Galindos Siren (2024) kondenserer en to timer lang performance som fant sted ved Watermill Center i 2023. Et team på tolv mekanikere demonterer en politibil mens sirenen uler, til én av dem kobler den fra. Kunstneren sitter stille inne i bilen gjennom hele prosessen. Når bare bilens skjelett står igjen, løftes hun ut og står oppreist midt i vraket. Demonteringen blir symbol for en kollektiv nedbygging av undertrykkende systemer. Lyden av sirenen setter seg i kroppen min og gjør meg urolig. At videoen korter ned verket til 13 minutter gjør imidlertid at det fysiske avtrykket av hvordan det føles å leve under et slikt ytre press, hvor motløs man blir av det, dempes noe. Likevel lykkes verket i å tydeliggjøre det at motstand krever utholdenhet.
I Bianca Hisses video The New Theater of Operations (2024) danner et nordnorsk landskap bakteppe for dansere som fremfører en koreografi bestående av militærlignende og mer flytende bevegelser. Noen av danserne kryper rundt på gulvet dekket av kuldebeskyttende tepper, som forsterker inntrykket av utsatthet og behov for beskyttelse. Rødmalte hender gestikulerer på et mystisk tegnspråk. Den tunge, dystre musikken kombinert med det stilrene filmatiske uttrykket, skaper en følelse av kulde og fremmedgjøring. Hisse konkretiserer kroppens rolle i maktutøvelse og motstand. Koreografiens presisjon og den tydelige kontrasten mellom mennesker og landskap skaper avstand mellom betrakteren og karakterene i verket. Jeg føler meg fortapt, hensatt til et fremmed territorium. Men helt på slutten av videoen trekker de to militære figurene seg tilbake, og bare landskapet blir igjen – kanskje finnes det håp likevel?
De to siste arbeidene, Dalia Al Kurys Levitations (2024) og Pınar Öğrencis Objection of the Mothers of the City (2025), er begge videoer som kretser rundt helende prosesser. Levitations handler om to søstre som deler minner fra Palestina, frem til en av dem drømmer seg tilbake til et fritt hjemland. Kan alternative fortellinger om nåtiden skape ny virkelighet? Verket gir ingen svar, men understreker at drømmer og håp kan gi både hjerteskjærende opplevelser og styrke til å overleve. Öğrenci dokumenterer hvordan eldre kvinner rydder gatene etter demonstrasjoner i Van i Nord-Kurdistan og gir et eksempel på hvordan det å vise omsorg kan være en politisk handling. Samtidig fremstår verket mer «aktivistisk» enn de øvrige arbeidene, i den forstand at det fremstiller disse kvinnene i et utvetydig positivt lys, uten utdypende kontekst.
Endimensjonaliteten og den streite dokumentariske formen, gjør at Objection blekner noe i forhold til de andre verkene, som er mer estetisk komplekse og gir mye å tygge på. Den etterlater meg heller ikke med den akutte kroppslige fornemmelsen som utstillingen ellers gjennomgående skaper. Det er en bragd hvordan Siren gjør de fysiske og mentale sporene som vold og undertrykkelse etterlater, til noe jeg føler intenst på min egen kropp, og ikke bare mottar som fortelling. Flere uker etter besøket mitt i utstillingen dukker enkelte av bildene og setningene fortsatt opp og setter tankene i bevegelse.
