Sommerens Berlinbiennale, kuratert av post-internett-guruene DIS, kommer med stor sannsynlighet til å skilte en finmasket og flytende medieforståelse. Om man kikker på utstillingsprogrammet til norske kunstinstitusjoner denne sommeren, blir man derimot slått av de tradisjonelle mediekategorienes standhaftighet; fortsatt representerer de åpenbart det foretrukne sorteringsredskap i møte med samtidskunsten. Maleriet dominerer gjennom en rekke retrospektive separatutstillinger viet eldre kunstnere, mens fotografiet er det tematiske navet i to store gruppeutstillinger som åpner nå i mai.
Bjarne Bare og Behzad Farazollahi, som står bak utstillingen Dislocating Surfaces – New Scandinavian Photography på Kunstnernes Hus, driver også Galleri Melk, et fotodedikert visningssted i Oslo som står med en fot i et tradisjonelt kunstfotografi og en i det postmediale feltet. Fotografiet deres befinner seg altså «både innenfor og utenfor rammene», for å si det med deres egne ord. Utstillingen på Kunstnernes Hus baserer seg på en bok med samme navn utgitt i 2015.
I Lillehammer Kunstmuseums tilsynelatende terapeutisk motiverte Sakte bilder – samtidsfoto, kan man kanskje forvente en mer eksklusiv fortolkning av det fotografiske. Her er iallfall siktemålet å lokalisere det spesifikt fotografiske midt oppe i den «altomfattende digitalisering» som preger samtiden. Å vikle fotografiet ut av den rastløse digitale bildekulturen uten å miste dets rolle i samtiden av syne, kan nok bli en utfordring.
Ville Rolf Aamots teknologi-nysgjerrige «billedmusikk» fått plass i noen av overnevnte utstillinger? Usikkert. Maksimal informasjon per tidsenhet! på KODE 2 i Bergen, blikker helt tilbake til kunsterens debut på sekstitallet og kan oppleves fra medio mai og frem til slutten av august.
Trondheims kunstmuseum (TKM) er vertskap for tre interessante internasjonale kunstnere denne sommeren, i motsetning til den nasjonale og nordiske agendaen som gjelder i det norske kunstfeltet for øvrig. I mai får museet besøk av Beirut-baserte Lawrence Abu Hamdan, som undersøker lydens sosiale dimensjoner. Beskrivende kaller Hamdan det å lytte for «en politisk teknologi». Utstillingen med Melanie Gilligans sci-fi-dramaserie The Common Sense åpnet allerede i mars, men står til ut i oktober. Serien handler om de sosiale konsekvensene av «The Patch», en teknologi som gjør det mulig å dele følelser direkte, uten å gå via språkliggjøring, fortolkning og andre sinkende måter av gårsdagen. Det episodiske dramaet presenteres her for første gang i sin helhet, over en mengde skjermer montert i en klatrestativlignende struktur som snor seg gjennom to rom. I juni viser TKM også en annen kunstner som sonderer det posthumane etter etiske og eksistensielle dilemmaer; London-baserte Sidsel Meineche Hansen inntar museet sammen med EVA 3.0, en hyperseksualisert 3D-modell designet for gaming- og pornoindustrien.
Haugar Vestfold Kunstmuseums sommerutstilling åpnet allerede i begynnelsen av mai, en retrospektiv med Inger Sitter, treffende og ærbødig gitt tittelen Pioner. En annen nestor i nordisk maleri, svenske Jan Håfstrøm, kjent for sin litteraturtunge palett, åpner sin hittil største separatutstilling i Norge på Bomuldsfabriken i Arendal senere i måneden. Også på Vestfossen blikkes det bakover i to utstillinger med henholdsvis polsk-norske Ryszard Warsinski og italieneren Mimmo Paladino, begge eksponenter for 70- og 80-tallets «heftige maleri».
Fredrik Værslev er festspillutstiller i Bergen og har røpet til Kunstkritikk at han planlegger å bygge om Bergen Kunsthall innvendig for å huse et nytt maleri som strekker seg over tre rom. Utstillingen åpner 26. mai. På Kunsthall Stavanger åpner kanadiskfødte Sascha Braunig samme dag sin første institusjonelle separatutstilling. Motsatt Værslevs gjerne abstrakte og dempede lerreter, bærer hennes malerier en intenst kromatisk, amorf figurasjon.
På Henie Onstad Kunstsenter er sommeren satt av til den omreisende utstillingen med Nikolai Astrup som åpnet på Dulwich Picture Gallery i London i mars. På Høvikodden suppleres Astrups landskapsmalerier med nye verk av samtidskunstnere som Benjamin Ahmed Huseby og Åsa Sonjasdottir.
Astrup Fearnley-museet holder frem med sitt nær monomane fokus på amerikansk samtidskunst; i juni, etter at Matthew Barneys transcendentale gesamtkunst er nedmontert, overtas rommene i strandkanten på Tjuvholmen av den noe mer lakoniske Alex Israel, en slags crossover-skikkelse som også har et eget talkshow, As it LAys, hvor han intervjuer B-kjendiser nærgående og mekanisk med steinansikt og solbriller. I utstillingen vil vi, i følge museets blogg, få se noen tekstbaserte malerier kunstneren har laget i samarbeid med forfatteren Brett Easton Ellis, som heller ikke er fremmed for affektløs portrettering av kjendiskulturen på USAs vestkyst.
På Kristiansand Kunsthall er det i juni klart for tredje og nestsiste runde av Game of Life, utstillingsserien kuratert av Jan Freuchen og Sigurd Tenningen, som blant annet er inspirert av den tyske filosofen Peter Sloterdjik og hans begrep «antropoteknikk», en betegnelse for «øvelsessystemer for å utvikle og forme menneskedyret». Undertittelen Juliusvariasjonene er et nikk til den berømte sjimpansen i Kristiansand Dyrepark, et spesimen som utvilsomt har hatt mer førstehåndserfaring med antropoteknikken enn de fleste av sine ikke-menneskelige artsbrødre. Apropos brødre ruller Munchmuseets utstillingsserie Munch+, der nasjonalikonet parres lett vilkårlig med et utvalg mannlige berømtheter fra kunsthistorien, ufortrødent videre, og i juni har turen kommet til amerikaneren Jasper Johns.
På Oslos kunstnerdrevne scene er det flere aktører som befinner seg i et slags limbo: Kazachenko’s Apartment er ironisk nok på husjakt, det samme er Pink Cube. Podium og Noplace har imidlertid vært aktive, og i mai får de selskap av Lynx, som da kommer ut av vinterdvalen for blant annet å gjøre en utstilling med Siri Aurdal. I slutten av juni viser Noplace italienske Simona Barbera, med en alvorsstemt sonisk montasje der arkivopptak fra gateopptøyer og et Black Panthers-medlems vitnesbyrd om politivold er viklet sammen med annet funnet og prosessert lydmateriale. Historisk gravitas blir det også i utstillingen til Silje Linge Haaland, som runder av sesongen på Podium omtrent samtidig, der nobelpristalen til Albert Camus fra 1957, om forholdet mellom litteratur og sannhet, danner et slags utgangspunkt.
Mer i-seg-selv-hvilende er nok Kjell Varvins sjanglende og intrikate restmaterialkomposisjoner, og Chadwick Rantanens høflig intervenerende objekter, å se på henholdsvis Nordnorsk kunstmuseum i Tromsø og Standard (Oslo) på samme tid, i slutten av juni.
