Kritisk dystopi eller døde antikviteter

Ansatsen til medieanalyse og kritikk av maleriets status synes å smuldre vekk når det viser seg at enkeltdelene i utstillingen er priset hver for seg.

Uprising - Scenes of Dreams and irrationality

Reidar M. Kraugerud

Galleri Trafo, Asker

12 maj — 3 juni 2007

Maleren og installasjonskunstneren Reidar M. Kraugerud gjorde seg først bemerket som kunstner på 80-tallet gjennom sin deltakelse i kunstnergruppen Provins, som gjennom et ekspressivt og lidenskapelig malerisk uttrykk ønsket å integrere internasjonale avant-garde-tendenser i norsk kunstliv. Gjennom årene har Kraugerud fortsatt å jobbe både med ulike materialkonstruksjoner og med malerier og han har vært spesielt opptatt av å utforske det han beskriver som et «før-moderne billedsyn».

Utstillingen Uprising – Scenes of Dreams and irrationality som for tiden vises på Galleri Trafo i Asker har også et klart tilbakeskuende fokus. Dette ble nydelig illustrert av en hendelse i gallerilokalet. En gammel mann sto og lente seg tungt mot en frittstående installasjon midt i rommet, mens han studerte maleriene på veggen bak. Det falt ham åpenbart ikke inn at denne ansamlingen gjenstander kunne ha noe med utstillingen å gjøre. Der han sto kunne han inngått i utstillingen som en legemliggjøring av et av dens viktigste temaer, nemlig lengselen etter det forgangne, og det ugjenkallelige tapet av den maleriske inderligheten. Da han etter kort tid vennlig ble bedt om å ikke berøre kunstverket, stirret han himmelfallen og fremmedgjort på installasjonen, før han tydelig forvirret ruslet mot utgangen, mens han skottet uforstående fra maleriene på veggen til installasjonen på gulvet, som om han ikke kunne få det til å henge sammen.

Reidar M. Kraugerud, Uprising – Scenes of Dreams and irrationality, Galleri Trafo.

Selvsagt er det få som lar seg sjokkere på denne måten i et gallerilokale i dag. Vi er blitt vant til at kunst kan være så mangt, og at kunstnere ikke lenger velger ett enkelt medium å uttrykke seg i gjennom. Likevel var det med en viss forståelse jeg iakttok hans forvirring, for det er utvilsomt et relativt schizofrent univers vi konfronteres med. Utstillingen kan grovt deles inn i tre deler. En del omfatter den nevnte installasjonen, som består av en stilasheis stablet full av uklare fotografier og TV-stillbilder. Den andre delen består av tre malerier på pleksiglass, og en veggskulptur i kompaktlaminat, som tematisk er bundet sammen til en helhet av tekstbrokker og løsrevne ord skrevet rett på veggen. Den tredje delen omfatter et tjuetalls pastost utført og drømmeaktige landskapsmalerier. Disse fremstår som tre klart adskilte installasjoner, men som gjennom de åpenbare kontrastene aksentuerer hverandres uttrykk.

På tross av formmangfoldet opplever jeg at utstillingen har en tilsynelatende klar logikk. Det virker som om Kraugerud forsøker å foreta en slags medieanalyse, eller sette opp en analogi mellom maleriets førmoderne status, og mediebildets rolle i dag. Mot den massive maleriske bakgrunnen stiller han i heisinstallasjonen frem TV-bildene som et dagens motstykke til det maleriet en gang var. Heisen kan også forstås som et bilde på den romantiske tanken om den maleriske transcendens som noe stigende, som også antydes i utstillingstittelen – men fremfor alt er det en metafor for det moderne liv. Werner von Siemens oppfinnelse av den elektriske heisen i 1880 medførte som kjent en revolusjon innen arkitektur og byutvikling, da det plutselig ble mulig å bygge skyskrapere.

Reidar M. Kraugerud, Uprising – Scenes of Dreams and irrationality, Galleri Trafo.

I pleksiglassmaleriene er det en annen revolusjon det handler om, nemlig den franske. Den franske revolusjon er blitt stående som et bilde på overgangen til den moderne tid. Bildene viser tre av revolusjonens ledere; Hébert, Danton og Robespierre. Maleriene er skissemessig utført i en kjølig koloritt og med en strek tydelig inspirert av Toulouse Lautrec og Edvard Munch. Et Robespierre-sitat, der han hevder at forræderiet lever videre på tross av, og gjennom forrædernes straff, er skrevet på fransk med store bokstaver på veggen over bildene. Dette sitatet sammen med de løsrevne ordene Bastille og Bonaparte danner en tekstlig ramme rundt de tre maleriene og de fragmenterte laminatplatene som spriker til alle kanter, og som fremstår som et slags skulpturelt uttrykk for revolusjonens indre splittelse.

Også oljemalerier danner innbyrdes et slags helhetlig uttrykk. På den ene veggen er 20 små malerier hengt opp i et tett, regelmessig mønster, som en munter parafrase over 1800-tallets salongpresentasjon. Men der man i salongen viste et bredt spekter av ulike kunstnere og uttrykk, møter man her ganske ensartede landskaper som bare skiller seg fra hverandre gjennom små koloristiske og topografiske forskjeller. Bildene er malt i en dyster uhyggesvanger koloritt, som kan minne om Håvard Vikhagens arbeider, bare mange hakk mindre virtuost. Bildene er faktisk i sin summariske utførelse slående talentløse. Deres parodisk ekspressive og «inderlige» uttrykk danner en virkningsfull kontrast til den nesten Warhol-aktige serialiseringen. Tross dette masseproduserte preget er bildene gitt romantiske, meningsladede titler som Blå time, Kraft fra ukjent jord, Før demring og Landskap som forsoning. Billedveggen kan oppleves som en tematisering av maleriets tapte kapasitet som uttrykksform. Der de henger på veggen i rekke og rad, som i en butikk, kan bildene også forstås som en kritisk kommentar til maleriets status som salgsvare. Både antallet bilder og den tilsynelatende raske utførelsen får hele veggen til å fremstå som et grelt bilde på den maleriske praksis som en ren rutinebeskjeftigelse, der maleren «ekstatisk» smører opp noen malerier med fynd og klem, med et sideblikk til IKEA-vårens fargepreferanser.

Reidar M. Kraugerud, Uprising – Scenes of Dreams and irrationality, Galleri Trafo.

For det er vel et helhetlig verk?, spurte jeg meg selv og mønstret verkslisten. Og da fikk jeg se noe underlig. Alle bildene i utstillingen, både de som uttalt er del av en installasjon, og der de bare naturlig inngår i en mer åpen helhet, er priset enkeltvis, som selvstendige kunstverk i sin egen rett. Denne oppdagelsen gjorde meg skuffet i det jeg så hele den kritiske rammen smuldre vekk for øyene på meg. Tilbake hang bildene på veggen som døde antikviteter på et marked.

For det er ikke uvesentlig om bildene betraktes som enkeltverk ved siden av hverandre, eller om de inngår i en større helhet. Når maleriene selges hver for seg går prosjektets helhetlige logikk i oppløsning. Og slik jeg ser det er helheten alt i dette prosjektet. Det er jo nettopp i kontrasten mellom delene og helheten at det kritiske potensialet ligger. Det er heller ikke lett å opprettholde forståelsen av verkene som en kritikk av maleriet som vare, når hvert av maleriene faktisk er til salgs. På denne måten går prosjektet fra å fremstå som en kritisk dystopi, til ikke å være annet enn dyster prosaisk virkelighet.

Ja vel, så kan det hende at disse bildene er blodseriøse og inderlige arbeider, og at det slett ikke finnes noen slik helhetlig logikk nedfelt i prosjektet. Men det er jo like fullt et faktum at de et kort øyeblikk, da de fremsto som en installasjon, for meg fungerte som en tankevekkende malerisk dystopi, en ganske treffsikker og modig kritikk. Og det i seg selv må vel tross alt telle for noe.

Til de seende,
Den naturlige inngangen på Trafo 1 i et hjørne av rommet og dets lange, relativt smale form, leder øyet først til den motsatte kortveggen. Der har rommet en dør på midt på, med et rømmingsskilt over. På Reider Kraugeruds utstilling er det eneste øvrige på den veggen navnet Diderot, skrevet med sort penselskrift, stort nok til å kunne sees tvers over det lange rommet. Siden vi leser fra venstre mot høyre, ledes blikket raskt mot langveggen til høyre for denne kortveggen. Der møter vi først noen plexiglassplater påmalt figurer med gamle drakter, over hvilke vi ser et sitat av revolusjonær karakter, av den franske revolusjonsfiguren Robespierre. Min skolefransk hjalp meg såpass at jeg oppfttet at poenget var at selv om revolusjonsheltene hvilte i sine graver, ville forrædernes svik aldri glemmes. Dermed er tiden plassert for meg: 1700-talles encyklopedisten og kritikeren Diderot – rasjonalist og følsomhetsdyrker i en og samme person – etterfulgt av en revolusjonær og blodig tid. Videre i utstillingens tidakse – for det må det jo være som her demonstreres – antydes det med noen smale og vertikalt stående paneler og veggskriften Bastille et folkelig opprør, og etter det antyder påskriften Bonaparte at revolusjonen er over og en ny, men krigersk og nasjonalistisk orden er etablert. På neste kortvegg ser vi så et stort landskapsmaleri av mer romantisk karakter, som min smule kunsthistoriske lærdom plasserer etter Napoleon.

På den siste veggen, langveggen, henger 4 × 5 halvstore landskapsmalerier i et modernistisk rutenett, før veggen avsluttes av to noe større landskapsmalerier. Min svake kunsthistoriske stemme roper ved synet av maleriene på denne langveggen “Delacroix”! Jeg tenker: kunstneren har ført meg fra kritikeren Diderot – som foran et landskapsmaleri kunne si “Oh, Natur, hvor du er stor! Oh, Natur hvor imponerende, majestetisk du er!. Det var alt jeg sa i dypet av min sjel. … Noen ganger løftet jeg øyne og hender mot himmelen, noen ganger falt de ned langs siden, som om de var slappe av tretthet. Jeg tror jeg felte noen få tårer. … Hvem vet hvor lenge jeg befant meg i denne fortryllede tilstand” – til malerene Eugéne Delacroix 100 år senere, hvis arbeider kunne ha frembragt de samme følelser hos meg som Diderot hadde beskrevet hos seg selv. Hvilken dristighet hos denne Reidar Kraugerud, tenkte jeg, som utsetter seg for å la sine landskapsmalerier måles med samme følsomhet og innlevelse som Diderot kunne uttrykk og Delacroix kunne frembringe! Han har malt et historiemaleri uten historier i, det er utstillingens regi som skaper den historiske forståelsesrammen vi skal forstå maleriene i. Der sto jeg, foran denne langveggen, med sine malerier i sorgtunge farger og – som jeg så når jeg stakk nesen helt inn mot malerier, som jeg pleier, samtidig som jeg tar av meg brillene for bedre å se detaljer – mange ganger gjennomarbeidede flater, der hver gjennomarbeidings heftige håndverk slo gjennom det neste gestiske strøk, og ble fortryllet. Så vakre, så skremmende – her utfordres det sublime! Disse fjellene kjenner jeg igjen, tenkte jeg, det er feidene mellom stammene på det fjellrike og blodsbestenkte Balkan som kunstneren her har funnet et så gripende og ikke-figurativt uttrykk for. Det er her landegrenser søkes trukket så langt som hvert land har sine falne, så langt jorda er gjennomtrukket av hver stammes blod. Nettopp så vakre er disse fjellandskap, følte jeg i dypet av min sjel, som denne maleren har klart å fremstille dem på sine lerreter, men også så farlige – nå mange steder med landminer nettopp i grensefjellene mellom de etniske gruppenes territorier. Så het da også et av de største maleriene “Fjell i Balkan”, altså hadde mine følelser ført meg på rett veg gjennom disse landskaper! Bak deres skjønne overflater – som jeg selv har vandret på – skjuler det seg lag på lag av blodige historier, som fortelles om og om igjen, som for å holde vedlike en flamme av harme over urett andre har begått mot en selv, og ikke en anger over den urett en selv har begått mot andre.

Kan da ikke disse stolte folkene gjøre som i Frankrike ledet den tidlige delen av utstillingen meg til å tenke: på ruinene av en revolusjon – jeg mente å se en slik ruin, en Bastille, i form av en installasjon på midten av rommet, en ruin som dog bar fremtidens muligheter i seg, bygget opp som den var av konstruktive elementer og bilder fra dagens mediaverden – sammen bygge opp et godt samfunn? Eller er det et forehavende like romantisk som Diderots kritikker, og Delacroix’s og Kraugeruds malerier? – og altså som denne utstillingen? Har disse Balkanfolkene tatt ut de verste sider av den nasjonalisme som vårt eget land er så stolt av – har deres nasjonsbygging tatt form, ikke av å slå leir for landenes fred, men for deres krig? Jeg kom til å tenke på et utsagn i et serbisk satirisk tidsskrift på 1990-tallet: “Vi måtte skyte på dem, ellers ville ikke de skyte på oss”.

Etter lang tids følelse av å ha blitt overveldet av disse malerienes skjønnhet og styrke, av deres evne til å lede mine tanker og følelser i både kjente og ukjente retninger, og av den måten hele utstillingens scenografi forsterket denne evnen på, skyndte jeg meg ut i resepsjonen for å få vite om disse maleriene var til salgs, for jeg fant ingen røde lapper i utstillingsrommet. Det var de – og til en utrolig lav pris! Denne kunstneren maler bare for kunstens skyld, tenkte jeg, det må være for galleristens skyld at han setter en pris på det som ikke lar seg redusere til penger. Et ord av Oscar Wilde rant meg i hu: “Dåren (eller var det kynikeren?)vet prisen på alt, men ikke verdien av noe.” Her var iallfall verdien mye høyere enn prisen. Men ikke alle skjønner det, mener

Dag Solhjell

Tidspunktet for mitt besøk var heldig valgt: Kunstneren hadde en samtale i utstillingen med en klasse i form og farge fra en Asker-skole, som jeg overhørte slutten av, og jeg fikk en interessant samtale med ham over en kaffekopp i den for tiden ubetjente kafeen.