stålskinne. Foto: Thomas Tveter.
Ida Madsen Følling skiller seg ut fra kunstnerkolleger med et lignende fargerikt og til tider naivt formspråk. Mens Liv Ertzeid forfører med pastost planteliv, Marianne Hurum maler akvatiske skapninger med humor og sødme og Urd J. Pedersens drysser ubehag og angst over hverdagens situasjoner, retter Madsen Følling blikket ut i verdensrommet og ned mot det aller minste; det ene øyet klemmes inn i teleskopet, det andre inn i mikroskopet.
Utstillingen Ytre rom er en nær totalomsluttende installasjon av seks verk som hver består av tre til fem meterbrede remser med papir som henger ned fra stålskinner i taket i overlyssalen på Kunstnerforbundet. Som tidligere dekker Madsen Følling hver eneste millimeter av billedflaten med en kombinasjon av tusj, akvarell og tørrpastell. Bølgende strøk i våt akvarell og glødende, klodelignende former i pastell utgjør bakgrunnen i de fleste tegningene.
Over disse «planetenes» ustabile overflater kretser det som ser ut som kantede meteorer. I tillegg finnes former som ligner stavformede bakterier, vanndråper, et blåskjell, pærer, samt noen fossiler av maneter og plankton. En hånd som dukker opp i to bilder og en samling drueklaser, som gir assosiasjoner til antikke freskomalerier, er det eneste som vitner om menneskelig tilstedeværelse.
Lik den voksende avdelingen av samtidskunsten som beskjeftiger seg med bakterier, planter, sopp og økologiske prosesser skuer Følling forbi det rent menneskelige. Dette universet av selvgenererte former er vrient å få en kroppslig opplevelse av. Men der mye av den økosensitive kunsten forsøker å gjøre autonome prosesser tilgjengelige for sansene våre, løfter Madsen Følling i stedet disse mer-enn-menneskelige fenomenene inn i et ikonografisk språk som gjør dem semiotisk relaterbare. Og det ubegripelige blir ikke bare begripelig; Føllings maksimalistiske utbrodering av disse elementære og tidløse formene tilrettelegger også for en overveldende, nesten åndelig opplevelse.
Denne sakrale kvaliteten intensiveres av bildenes vertikale formater og hvordan monteringen styrer betrakterens møte med dem, som i en rituell koreografi: Man må bevege seg langs salens vegger, på baksiden av de skjøre papirremsene, for å komme inn i installasjonen. Der venter en sublim innvielse i de kosmiske kreftenes orden. Det naivistiske maleriets lekne og uhøytidelige form lar Madsen Følling nærme seg metafysikken på en måte som unnslipper den pretensiøse alvorstyngden som fort hefter ved et slikt prosjekt.
