Tross et utvalg verk som alle må beskrives som svært ekspressive, oppleves gruppeutstillingen We Meet at Dusk på Hordaland Kunstsenter som stillferdig og bevisst gåtefull. Tittelens skjebnetunge imperativ om å møtes ved skumring peker både mot romantiske ungdomsminner, og en mer filmatisk virkelighet. I utstillingsteksten peker kuratorene, Daniela Ramos og Scott Elliott, mot filmsjangeren folk horror for å beskrive prosjektets ambisjon om å fremstille noe urovekkende. Og joda, det kan nok oppleves slik, i alle fall gjør verkene så godt de kan for å vippe oss litt av pinnen.
Utstillingssalen på kunstsenteret er ikke enorm, men det er stort rom, og ved første øyekast fremstår det litt tomt idet man trer inn. Etter kort tid blir det imidlertid klart at alle de tre verkene vi finner der absolutt fyller rommet på hvert sitt vis. (Utstillingen inkluderer også en performance av Nicholas Grafia & Mikołaj Sobczak som ble oppført på Landmark i mars.) Det mest iøynefallende er Rasmus Myrups myrinstallasjon som fyller hele fondveggen: et kunstig landskap skapt med naturlig mose andre planter, inkludert unge trær – men også papp og maling – snudd på høykant og bøyd for å passe inn i rommets bredde, slik at det ligner skjermen i en Imax-kino. En kan la seg omslutte av det grønne. Myrup undersøker mediering, materialitet, representasjon og landskapstradisjon, og bryter kanskje ikke ny grunn (heh!) innenfor den naturorienterte kunsten. Men verkets størrelse, og den virkningsfulle bruken av rommet gjør det verdt å oppleve.
Når man står der og stirrer inn i det grønne slipper bevisstheten om utstillingsrommet aldri, takket være de to andre verkenes insisterende nærvær. Tydeligst er Eirik Falckners to keramikkobjekter, som etter et lengre opphold i en bikube (kassen står ved inngangen), har blitt delvis dekket av bivoksens sekskanter. Den liflige honninglukten er intens og legger et gyllent olfaktorisk slør over hele utstillingen. Ifølge utstillingsteksten kan vi forstå verket som et samarbeid med insektene. Det er en interessant tanke, som er tydelig påvirket av tanker om naturen som vibrant matter og lignende perspektiver. Så kan en kanskje spekulere litt kritisk rundt hvor likeverdig dette samarbeidet egentlig er. De to objektene har blitt behandlet ganske ulikt av biene, så et visst rom for bienes vilje har det kanskje vært her, uten at vi egentlig vet noe som helst om hvordan Falckner har behandlet bivoksformasjonene etter at de ble tatt ut av kassen. I hvilken grad skiller hans bruk av biene seg fra andre litt ustyrlige prosesser keramikeren går gjennom i produksjonen?
Til sist i utstillingssalen finner vi Kjersti Sundlands installasjon med to glasskjermer, hvor den ene har fått påført et silketrykk av noe som ligner et snudd rotsystem. Den andre skjermen belyses av en projektor, og lyder spilles over høyttalere. Både lys og lyd skapes visstnok ved hjelp av sensorer, henholdsvis utenfor bygget og inne i utstillingssalen. Lyset fra projektoren skrur seg av og på med ujevne mellomrom og små dunk og skrapelyder høres uten at jeg skjønner hva som produserer dem. Denne litt mystiske opplevelsen er kanskje vel typisk for en del teknologiske installasjoner, men peker likevel fint mot noe uforklarlig som ligger i det naturlige for de to andre. Denne formuleringen av det uoverskuelige i både natur og teknologi opplever jeg som sann, selv om jeg kanskje ikke er like fascinert av det mystiske.
