Herredømmefri produksjon

Lett på tå beveget en gruppe dansere seg i en rituell formasjon over Bankplassen i Oslo mens de utførte presise armbevegelser og lot vinden drapere de pastellfargede silkekimonoene om kroppene deres. Anledningen var åpningen av Kiyoshi Yamamotos utstilling Dristig (Hvor snart er nå?) på galleriet til Landsforeningen norske malere (LNM). Store flagrende silketekstiler er nærmest en signatur for den bergenbaserte kunstneren; for eksempel vaier et større Yamamoto-arbeid fra taket inne i Deichman Bjørvikas store trappeløp.

Under performancen bar danserne forskjellige masker og hatter i tillegg til kimonoene. Og som en liten finale, lot en av dem seg innsvøpe i et stort tøystykke, lik en kokong. Performancen iscenesatte et spill mellom tilsløring og tilsynekomst. Ved å skjule og anonymisere danserne gjorde de omfangsrike tekstilene kroppene uhåndgripelige, samtidig som kroppens flate ble mangfoldiggjort av tekstilenes flagrende bevegelser.

Rett innenfor galleriets inngangsdør henger tre lette silkegardiner i hodehøyde, malt i lyse pastellfarger. Gardinene skjuler og dramatiserer hver nye besøkendes entré, ved å tvinge dem til enten å gå duknakket inn i utstillingen eller brøyte gardinene til side. I rommet er kimonoene og maskene fra performancen utstilt sammen med forskjellig japanske vifter. På et par av viftene vises én av få figurer i utstillingen: stiliserte, guloransje oljeplattformer, som ligner strålende soler, malt mot nyanser av blått.

The Tale of Genji (The Kiritsubo in me) (2022) er et større maleri bestående av fem sammensydde bomullstekstiler. På tre av disse har kunstneren risset opp et mønster med en japansk rispasta kalt Yüzen, som ifølge utstillingsteksten forhindrer fargene i å blø utover. Den øvre venstre delen av bildet viser rosarøde halvsirkler som danner en slags boblestruktur. Boblenes sjatteringer i rosa og mørkere rødfarger får komposisjonen til å ligne en flytende masse som siger og danser omkring, der enkelte bobler trer frem mens andre forsvinner bakover i maleriet. Nederst er et helt fargefelt i nyanser av blått. Blåfargen må ha blitt påført den venstre siden av bildet med en batikk-teknikk, og deretter sivet inn i og mettet tekstilet bortover mot høyre, slik at denne delen av bildet har fått en uensartet, nesten blendende lyseblå farge.

I likhet med de blafrende kimonoene demonstrerer maleriet til Yamamoto en slags lyttende økonomi i utvinningen av effekter fra materialene; tilsvarende hvordan de lette silkedraktene øker kroppens omfang ved å drapere og skjule den i samspill med vinden, skrur Yamamoto opp maleriets intensitet ved hjelp av enkle virkemidler som å bruke rispastaen til å organisere og begrense fargefeltene. Oljeplattformen kobler denne elegante formale demonstrasjonen av måtehold med en tematisering av ressursutnyttelse i samfunnsmessig forstand. Utstillingen lar seg lese som en betimelig betenkning over det vi kan kalle avtrykkets etikk, en måte å bruke materialer på som bearbeider dem på deres egne premisser heller enn å tvinge dem inn i forutbestemte former.