Synlige sømmer

Både individet og nasjonen kjemper for integriteten i Wendimagegn Beletes utstilling på Landsforeningen Norske Malere.

Wendimagegn Belete, Uten tittel, 2020. Akryl, oljestift, pastell, spraymaling, tekstil, kull, fotoprint, jord og søm på lerret.

Jeg bruker forstørrelsesglasset i nettleseren til å granske flatene på maleriene til oslobaserte Wendimagegn Belete som ligger dokumentert på galleriets hjemmeside. Jeg går enda tettere på enn jeg gjorde da jeg så bildene i lokalene til Landsforeningen Norske Malere (LNM), hvor jeg forholdt meg til dem som helheter definert av kunstneren. Det assisterte øyet tar seg friheter, tillater en brutal nærhet, mindre bejaende, kaldere. Bildet konsumeres bitvis, som et spesimen under et mikroskop. De ekstatiske flatene til Belete gjør seg godt på skjermen, med kontrasten skrudd opp til maks. Likevel har jeg jeg fornemmelsen av at jeg med dette forbryter meg mot deres integritet.

Utstillingen ስንክሳርpå LNM består av åtte malerier fra i år, alle i forholdsvis rause størrelser, med sider som måler fra 180 til 220 cm. Utstillingens tittel er oversatt med «sinkar», som etter hva jeg forstår er en etiopisk betegnelse på et slags provisorisk manuskript eller arkiv. (Definisjonen som oppgis i pressemeldingen er noe uklar.) Maleriene som ikke heter det samme som utstillingen, er utitulerte. Beletes malerier er rufsete å se til, tråklet sammen av fotoprints, tekstiler, broderier, bemalte lerretsbiter. De har mye av assemblagen i seg; de er helheter som også viser utover seg selv, til enkeltdelenes opphav. Det er som om Belete vil banke inn enkeltbildenes relative selvstendighet.

Det inkluderende prinsippet gir en provisorisk og åpen karakter, som om de åtte lerretene bare er den midlertidige landingsplassen for et mye større antall mindre bildeceller. Flyten preger også komposisjonene; gjennomgående er bildeflaten inndelt i rektangler som overlapper, men som samtidig er tydelig avgrenset mot hverandre. Sømmen spiller en fremtredende rolle som formalt element. Den er et mer voldelig tegn enn penselstrøket fordi den penetrerer underlaget: nålen på symaskinen som skyter i hurtige serier gjennom lerretsstoffet. Hos Belete er forsåvidt strøket også voldelig i partier, liksom slått på med krappe, utålmodige bevegelser.

Wendimagegn Belete, Uten tittel, 2020. Akryl, oljestift, pastell, spraymaling, tekstil, kull, fotoprint, jord og søm på lerret.

Det finnes figurative innslag her. Et av maleriene er bygd opp rundt et rutenett som rammer inn noen naivistiske løvefigurer. Løven dukker opp flere steder. I et bilde inngår et halvt nesehorn med teksten «The Golden Rhinoceros» skrevet speilvendt. De to dyrene tilhører en gjenstridig og truet fauna; de er arketyper for det suverene dyret. Nesehornet er malt på et ensartet grønt rektangel som opptar omtrent en tredjedel av lerretet. Resten av bildeflaten er dekket av en mengde små lapper som kun er festet i øvre kant, slik at de stikker ut fra lerretet i et bustete felt. Går man nærmere ser man at noen lapper er malt papir, andre er broderibiter, andre igjen er fotoutskrifter sydd til lerret. Av forestillende elementer går bilder av folkemengder og eldre, svart-hvite portretter igjen. Men det er ingen informasjon om hvem disse personene er. Referansene har vært gjennom maleriets idiosynkratiske kvern og blitt føyset sammen til et opakt hele.

I to av maleriene legger portrettfotografier beslag på store deler av bildeflaten. Jeg drar ikke kjensel ansiktene, men den heroiserende fremstillingen antyder at de har en viss status historisk. Kanskje er de politiske aktører eller kulturelle ikoner. Hvem de er virker imidlertid underordnet. Det er plassen de gjør krav på i maleriet som betyr noe. De skaper flater av ro innenfor de ellers masete og energiske lerretene. Indekseringen av det heroiske individet røper en romantisk tilbøyelighet som kommuniserer med løvefiguren. Beletes rotete flater er altså også grunnen for handlekraftig individualitet. Denne pendlingen mellom integrasjon og oppløsning minner om kampen med å heise personlighetens fane over kaoset av biologiske og sosiale prosesser som sliter i oss.

Alle maleriene i utstillingen inneholder jord. Det fortelles ikke hvor den er fra, men det er nærliggende å tenke at den ikke er fra et hagesenter i Oslo. Konflikten mellom helhet og del gjenfinnes på høyere abstraksjonsnivåer enn menneskekroppen: Også nasjonen er fundert på en projeksjon av harmoni, en felles, ustabil identitet skapt i hensikten å samordne prosesser og interesser for praktisk vinning. I dag er vi vitne til den nasjonale identitetens avtagende kraft i takt med at det vokser frem nye «jordløse» økonomier og habitater som endrer vilkårene for produktivitet og med det provoserer frem nye sosiale former og allianser. Individet og nasjonen er begge arter som opplever seg å være under press. Kanskje er det dette skjebnefellesskapet Beletes malerier artikulerer.

Wendimagegn Belete, ስንክሳር, 2020. Installasjonsbilde fra Landsforeningen Norske Malere.

Diskussion