Samtidskunstneren savner gjennomgående modernistens sjarmerende egosentrisme. For mye impulskontroll, for lite tro på egne (sprø) visjoner. Dette er et problem for fiksjoner lagt til kunstfeltet. Løsningen er gjerne å gjenopplive en mer kontrær kunstnertype. Karakteren Thomas Meinich i Kristoffer Borglis premiereklare komedie Syk pike – fortreffelig spilt av kunstneren Eirik Sæther – lager kunst av stjålne møbler, koketterer med tyveimaget sitt i avisintervjuer og fantaserer om å være «internasjonal». Vi ler. Men er iscenesettelsen av seg selv som karriereambisiøs karismatisk luring på forsiden av D2 egentlig veien til status og anerkjennelse for norske kunstnere i 2022?
Nå handler ikke Borglis film så mye om kunsten per se, men om oppmerksomhetsbehov mer allment, så kunstnerkarikaturens sviktende sosiologiske presisjon er tilgitt. Skulle man hypotetisk filmatisere norsk kunstliv basert på hva som er i emning denne høsten, måtte man imidlertid justert karakterskjemaet noe, særlig dempet sosiopatien og gitt kunstneren en mer oppbyggelig og dydig motivasjon. Her skal det plantes skog, advares om teknologiens økende makt over mennesket, fantaseres om ikke-binære fremtider og skapes kollektivt.
Den 30. utgaven av Lofoten internasjonale kunstfestival åpner denne helgen i Svolvær og Kabelvåg. Festivalens tittel, Fantasmagoriana, viser til en samling med spøkelseshistorier som skal ha gitt impulsen til Mary Shelleys Frankenstein (1819) og John Polidoris The Vampyre (1818) – to verk som var med å forme den gotiske litteraturen på starten av 1800-tallet. Den italienske kuratorduoen Francesco Urbano Ragazzi hevder at vi befinner oss i en nygotisk æra preget av usikkerhet og forvirring, og de vil fremheve fellesskapets betydning og kunstens evne til tilpasning og transformasjon.
Allerede neste helg er høstens andre store kunstbegivenhet i gang. Bergen Assembly, som i år er kuratert (eller convened, for å bruke triennalens foretrukne, uoversettelige terminologi) av den franske kunstneren Saâdane Afif, har også et litterært, kollektivistisk og esoterisk drag. Til å hjelpe med kurataeringen har Afif hyret den mystiske Yasmine d’O, og triennalen er fordelt på syv utstillinger i Bergen med navn etter rollefigurer publikum allerede er introdusert for gjennom Side Magazine, som er blitt publisert i oppløpet til åpningen. Foruten bidrag fra hjemlige og besøkende kunstnere inkluderer triennalen også «kullskulpturer laget av kullgruvearbeidere».
Før det har imidlertid bergensgalleriet Entrée rukket å gjøre seg om til et bibliotek i anledning Andrea Spreaficos utstilling. Poor Dictionary (From Distance to Rage) legger til rette for en samtale om det å skrive, og besøkende inviteres til å bidra ved å henge ut og lese, skrive, bestille bøker og høre på plater. I høst går også startskuddet for et flerårig samarbeidsprosjekt mellom bergenskuratoren Marie Nerland (Volt) og kunstner Randi Nygård med tittelen Skog vil seie samfunn. Inspirert av den japanske økologen og biologen Akira Miyawaki skal Nygård plante såkalte lommeskoger i byrommet og lage skulpturer «i tilknytning til skogen og i samspill med livet der». Diverse biologer, filosofer, kulturvitere oa. vil reflektere over prosjektets tema i et parallelt offentlig program.
Der vi i første utgave av Det skeive blikket på Kode før sommeren ble presentert for et skeivt blikk på samlingen, møter vi i oppfølgeren, som åpner i midten av september, samtidskunstnere som «bruker sitt eget skeive blikk». Utstillingen er kuratert av Mathias Skaset og Bjørn Hatterud og blant kunstnerne som er med er Fin Serck-Hanssen, Hamid Waheed og Synnøve Sizou G . Wetten. Senere i høst gjestes Bergen Kunsthall av den Brisbane-baserte kunstneren D Harding. Ut fra beskrivelsen på hjemmesidene til Documenta 14, hvor Harding bidro, virker kunstnerskapet å kombinere en arkeologisk tilnærming med teknikker og objekter assosiert med kunstnerens urfolksbakgrunn.
Det er fortsatt trangt om plassen i Nasjonalmuseets åpningsutstilling Jeg kaller det kunst, som tas ned allerede i september etter bare tre måneder. Jeg er neppe den eneste som ikke har gjort nevneverdig innhogg i slippstrømmen av videoer og utgivelser som fulgte den allerede mettede utstillingen. I sommer leste jeg dog Morten Langelands roman Fifty/fifty, som inngår. Det er duket for stor komedie når hovedpersonen – den alkoholiserte lektoren Alex – får æren av å prøvekjøre betaversjonen av museets nye kunstigintelligente audioguide, Elise By Hologram, som består av «Elise sin kunnskap og erfaring, virale trender, lokale behov, økologiske hensyn, ordspill, og ikke minst seksti prosent dine reaksjoner i form av kroppsspråk, uttalelser og fysiske reaksjoner».
Langelands satiriske app foregriper de mange forsøkene på å se fremtiden og teknologien i kortene som utspiller seg på norske institusjoner denne høsten. Nasjonalmuseet selv er imidlertid ikke blant disse; omtrent samtidig med at åpningsutstillingen stenger, åpner museet det som kan bli en av høstens høydepunkter for de av oss som liker gamle bilder: en utstilling med Giovanni Battista Piranesi, mest kjent for fantasirike fremstillinger av arkitektur – særlig fengsler(!). Utstillingen ser på den italienske 1700-tallsgrafikerens påvirkning på modernistisk kultur, representert ved kunstnere, filmskapere og arkitekter som Pablo Picasso, Robert Delaunay, Ragnhild Keyser, Alvin Coburn, Sergei Eisenstein, Le Corbusier, Rem Koolhaas og Julie Mehretu.
Først ut i Munchmuseets program er franske Camille Henrot, som vil vise maleri, tegning og bronseskulptur – blant annet fra serien Systems of Attachment (2019) – som handler om intime relasjoner mennesker imellom og mellom mennesker og dyr og levende og død materie. Intimitet handler det i en forstand også om i Piya Wanthiangs utstilling Some Body Else, som åpner i oktober og inngår i museets serie med ung norsk samtidskunst. Den tar form av et miljø bestående av fargede ark laget av det tangbaserte gelatinsubstituttet agar og et programmert lysshow som vekselvis skal trigge stress og ro hos publikum. Prosjektet er basert på kunstnerens studier av traumer.
Nyopprettede Munch Triennial har premiere på museet denne høsten og er viet spekulasjoner om den digitale fremtiden og hvordan vi påvirkes av nye teknologier. Astrup Fearnley Museet prøver øyensynlig noe tematisk beslektet i samarbeid med oslobaserte Ignas Krunglevicius som i september gjør om museet til en stor høyttaler. Tittelen Possessor vekker straks en mer dystopisk forutanelse enn de twerkende androidene på Munchmuseets hjemmeside. Maia Urstads utstilling på Atelier Nord senere i måneden vil også si noe om teknologisk utvikling, men med et blikk til teknologier som «befinner seg på grensen til foreldelse». Ferd føyer seg inn i rekken av prosjekter fra Urstads hånd som omhandler redskaper for kommunikasjon over store avstander: tidligere radio og telegrafi – nå tog.
På Oslo Kunstforening er høsten allerede i gang med Michael O’Donnells Look Who’s Talking. Den historisk informerte, autoritetskritiske linjen sin tro går O’Donnell her løs på hvordan maktens språk er konfigurert estetisk og sosialt, med en Tittentei-lignende buktalerdukke i hovedrollen. Mindre mørkt blir det nok på Henie Onstad kunstsenter, som starter høsten med en bred presentasjon av den franske genreoverskridende kunstneren Niki de Saint Phalle. Utstillingen tar for seg de viktigste periodene i kunstnerskapet, fra de første oljemaleriene over assemblagene fra slutten av 1950-tallet til hennes såkalte «Skyte-malerier», rennende abstraksjoner fremstilt ved at kunstneren har skutt på poser med maling hengende foran lerretet. Og, selvfølgelig, kvinneskulpturer «i alle farger og fasonger».
En mer kromatisk stillferdig humorist er Eirik Senje, aktuell med sin tredje utstilling på Galleri K. Den oppramsende tittelen kombinert med knudrete relieffer og diffuse tegn som liksom forsvinner ned i det taktile underlaget, forteller meg at vi (fortsatt) har å gjøre med en kunstner som mener bildet er noe man skal «bevege seg steg for steg gjennom», som Senje fint formulerer det i en annen sammenheng. Jeg ser også frem til sporadisk synlige Alex Bunns’ utstilling på K4 i oktober. Etterbildet av de forseggjorte og bisarre komposittfotografiene han viste på Noplace i 2018 sitter fortsatt igjen på netthinnen. Tøying av fotomediet blir det i tillegg på Fotogalleriet når den amerikanske kunstneren Brittany Nelson stiller ut der fra midten av september. Gjennom fotografiske teknikker fra 18- og 1900-tallet avdekker Nelson – sagt med presseskrivets tidsmessige sjargong – «teknologiens skeive underbevissthet».
Tilpasningsdyktige VI, VII må være galleriet som har hatt tilhold på flest adresser i Oslo. Reisen fra kjellerlokaler på Grønland til nybygget i Bjørvika, hvor de nå holder til, et steinkast fra det nye Munchmuseet, speiler hovedstadens generelle glidning ut mot vannkanten båret frem på gentrifiseringsbølgen anført av operaen og nybyggene til Munchmuseet og Nasjonalmuseet. 30. september feirer VI, VII fortjent tiårsjubileum med en utstilling med nyproduksjoner av galleriets kunstnere.
En annen gruppeutstilling i Bjørvika er Alle tiders mirakel på Kunsthall Oslo, med blant andre Inger Sitter, Isa Genzken og Agnes Varda, i midten av september. Åpningen sammenfaller med Oslo Art Weekend, hvor det klumper seg sammen også utenfor lokalene til kunsthallen med et utall kunstbegivenheter rundt omkring i byen. Slike eventstabler er nyttige til synliggjøring av kunstlivet, en konsentrert utladning av energi som trekker til seg oppmerksomhet som et synkehull i kalenderen. Men synligheten som genereres blir samtidig formatert av hendelsens sosiale logikk. Den forhøyede attraksjonen må avse noe, og oppmerksomhetens kvalitative betingelser er et hensyn som fort mistes av syne.
I slutten av november åpner den internasjonale gruppeutstillingen Holding Pattern på Kunstnernes Hus. Den er kuratert av forfatteren Tom McCarthy og Anne Hilde Neset og spør etter mønstrene som «bestemmer våre liv», det vil si innflytelsen fra teknologiene som vi samhandler med i hverdagen. I så måte har den noe til felles med Susanne Winterlings utstilling på Kunsthall Trondheim – som er på let etter ny direktør etter at Stefanie Hessler takket av før sommeren – der det handler om innvirkningen på kroppene våre fra systemene som omgir dem, men med en mer spesifikt bioteknologisk dreining.
Mindre opptatt av fremtiden er Haugar Kunstmuseum som har viet høstprogrammet til to nestorer i norsk kunst. Først kommer Victor Lind med Friheten må gjestfri være, en retrospektiv som strekker seg over seks tiår og vil rette på inntrykket av Lind som en programforpliktet politisk kunstner ved å hente frem en «ofte poetisk grunntone som først og fremst handler om individets menneskeverd». Lind følges av Bjarne Melgaard, kjent for en mer misantropisk timbre. I utstillingen Fuck Me Safer ledsages Melgaards installasjon Baton Sinister, laget til Veneziabiennalen i 2011, av et utvalg malerier fra de siste tredve årene. Samtidig slippes kurator (og tidligere Kunstkritikk-skribent og -redaktør) Erlend Hammers bok om kunstneren.
Når vi snakker om bøker: første utgivelse i serien Verdenskunst – hverdagskunst, initiert og redigert av Ellef Prestsæter og utgitt av Torpedo Forlag, ble lansert sist helg på Guttormsgaards arkiv på Blaker. Elva er et annet sted – bilder fra tømmerfløting på Glomma dokumenterer tømmerfløtingens siste år – 1985 – sett gjennom kameraet til Hans Hamid Rasmussen, og leser ifølge Kunstkritikks anmelder som «en elegi over tapet … av verdier effektiviseringen av produksjonen ikke evner å måle». (Anmeldelsen er ikke publisert ennå.) Arkivet lanserer også to nye formater denne høsten: som et motsvar til den pågående iveren etter å digitalisere samlinger, vil de i oktober gjøre hele arkivet fysisk tilgjengelig for publikum. Denne begivenheten følges av en «håndteringsøkt», en utstilling sentrert utelukkende om boken Og så kom befrierne (1945) av Albert Jærn, med tresnitt som dokumenterer livet under tyskernes okkupasjon av Norge, hvilken de også har en gjenutgivelse av på trappene.
På Stavanger Kunstmuseum blir det historierevisjonistisk stemning når utstillingen med den underkjente amerikanske modernistiske skulptøren Ruth Asawa (1926–2013) åpner i starten av oktober. Ved siden av et utvalg av de karakteristiske takhengte metalltrådskulpturene Asawa er mest kjent for, betoner utstillingen kunstnerens Black Mountain College-inspirerte holistiske tilnærming til kunstnerisk praksis og betydningen hun tilla kunst som en del av allmennutdannelsen. På Stavanger kunsthall er det kort etter duket for utstilling med New York-baserte Cindy Ji Hye Kim med malerier, papirarbeider og skulpturer som «utforsker [vi trenger et nytt verb for hva kunstnere gjør!] minne og fremstillingen av personlige historier».
Sørlandets Kunstmuseum er opptatt med å flytte inn i nybygget Kunstsilo og tilbyr pausemusikk i form av en vandreutstilling med politisk grafikk fra 60- og 70-tallet fra Tangensamlingen kuratert under en tittel – Hvem eier morgendagen? – som kobler den opp på høstens futuristiske gjennomgangstema. Retrospektiven med Søssa Jørgensen og Geir Tore Holm på Kristiansand Kunsthall spenner over et samarbeid som skriver seg helt tilbake til starten av 90-tallet og vitner om en sosial og prosessuell tapning av kunsten som er en klar forløper til den nyrelasjonelle – dog kanskje overveiende mer terapeutisk motiverte – økokunsten som har spirt frem de senere årene.
Trondheim Kunstmuseum trår såklart også til med et bud på fremtiden. The Future is _____ er museets bidrag til markeringen av Skeivt kulturår og vil gjennom lek og sanseopplevelser invitere publikum til å fantasere om hvordan de neste femti årene blir. Tydelige føringer legges allerede av presseskrivet i retning en løsriving fra alt som lukter binært. Museets avdeling på Gråmølna inntas i midten av september av Marte Elise Stramrud med en ny serie keramikkskulpturer hvor hun som før knar sammen referanser til pop og brukskunst, men denne gangen i en «nærmest umulig skala».
I slutten av september arrangerer Coast contemporary et tredagers event om moderne heksejakt i Tromsø. Arrangøren Tanja Sæter forteller at heksejakt fortsatt er et stort problem globalt og til å hjelpe seg med å åpne verdens øyne har hun blant annet den italiensk-amerikanske filosofen Silvia Federici – og en gjeng kunstnere som inkluderer Synnøve Persen, Ànde Somby og Bendik Giske. På programmet står også en tur forbi den etiopiske kunstneren Romel Themsgens utstilling på Tromsø Kunstforening, som åpnet allerede denne uken. Dette må det bli satt en stopper for! (Heksejakten altså, ikke utstillingen til Themsgen.)
