Sånn, helt først, før jeg begynner å pirke i detaljer, vil det bli nødvendig å reflektere litt over logistikk, og tid og rom, og sånn. Eller, prøve å få en oversikt over det større bildet. Det spinnes i det siste en vev rundt Trondheim, og den er etter hvert blitt så kompleks at det er blitt noen knuter i den, og jeg vet saktens ikke hvordan jeg kan si noe om noe uten først å stoppe opp litt og tenke over størrelsen på ting (sa brura). Og hvordan man forstår sånne begreper som biennale, triennale og – som i det tilfellet her – noe så i utgangspunktet håndterbart som en avgangsutstilling. Men masterutstillingen til Kunstakademiet i Trondheim (KIT) er på en måte sprengt i filler, og befinner seg ørten forskjellige steder på kartet. De hovedsakelige konglomeratene er å finne på KUK, Inderøy, og på KIT selv. Eller, som noen sa det i uken som passerte, «KIT, KUK og GOKK». Det kastes med andre ord ut et nett over, og til dels utenfor, byen, med i all hovedsak tre gravitasjonspunkter, hvorav det ene befinner seg et par timers kjøretur opp i mørkeste Nord-Trøndelag.
Nå ville ikke noe av dette nødvendigvis være forvirrende eller nok til å utfordre forståelsen av hva en utstilling faktisk er. Nei, nei, så langt er det klar sikt. Men tidspunktet for åpningen sammenfaller med den lange skyggen Hannah Ryggen fortsatt kaster over byen, med den massive triennalen som fortsatt dominerer Kunstmuseet, Gråmølna, KUK og Kunsthall Trondheim. Og, etter den naturlov som tilsier at ting manifesterer seg i klusterform; Meta.Morf, biennale for kunst og teknologi, som til samme tid legger beslag på noen av de samme stedene, og annekterer en fem-seks lokaler til. Strukket ut over et tidsrom stort nok til at ingen helt vil være den samme når det er over, uansett hva. En situasjon som fører til at man for eksempel på KUK for øyeblikket kan få med seg en fjerdedel av Hannah Ryggen-triennalen, en god del av Meta.Morf, og en tredjedel av akademiets masterutstilling. Skjønner? Og dette her er bare de mest rudimentære delene av hva og hvordan det foregår. Det er i det ugjennomtrengelige landskapet her jeg navigerer som best jeg kan – i en by hvor nesten alt jeg ser er en del av noe større, og hvor kontekstene kollapser inn i hverandre.
Det er ikke et luksusproblem, siden det ikke en gang er et problem, men det er saktens så påfallende at det ikke lar seg overse. Hvordan i alle dager ble det sånn, og hvorfor? Hvis man tenker over alt det som følger med av kunstnersamtaler, stedsspesifikke performancer, konserter, seminar og ymse sideprosjekter, i alle disse tre overlappende sammenhengene – hvor for eksempel kunsthallen i tillegg har en serie utstillinger med kortere varighet innenfor selve hovedutstillingen, som altså utgjør en fjerdedel av en triennale, og hvor det andre steder finnes lettfornærmede aktører som er så på tuppa at de kan klikke nok til å bombe innboksen min med anklager om å fare med bullshit ut fra marginale misforståelser – så er det lov å si at temperaturen overlag er blitt en annen på veldig kort tid her. Virkelig.
Trondheim er i løpet av denne intense våren blitt en alt mer uforutsigbar labyrint, med en forunderlig og svært intrikat kunstoffentlighet, hvor slett ikke alt er offentlig. Nå, akkurat det er jo en åpenbar grunn til at den blir så sykt intrikat. Hvis jeg ikke hadde hatt fast adresse her, og derfor hadde vært nødt til å høvle over noe av dette mellom to fly, ville jeg ikke egnet noe av dette en tanke, og ellers bare nektet å snakke om det. Jeg ville tenkt på det som noe lokalt noe. Men det er annerledes nå. Nå er alt jeg foretar meg i grunnen dømt til å mislykkes. Det er jeg som er noe lokalt noe. Alt det jeg beskriver over her er jo i den skjønneste orden. Det er jo det. Så lenge jeg ikke står for nært slik at forbannelsen min smitter over på en uskyldig. Ser jeg for lenge på noe begynner det å brenne. Tar jeg i noe forvandles det til støv. En fugl bæsjet nettopp på jakken min.
For eksempel liker jeg å tenke på meg selv som en fyr som uten å blunke går den ekstra milen som skal til, når jeg suser av gårde i leiebil, opp i de mest mytiske krinkelkrokene av E6, for å komme meg til Nils Aas Kunstverksted. Men samtidig er jeg jo så daff og ubrukelig at jeg ikke har vært på Galleri KIT som ligger et kvarters promenade unna. Jeg aner ikke hva som er der, bare at det er enda mer, og at jeg selvfølgelig burde sett også dette før jeg satte meg ned her for å sammenfatte situasjonen. Samtidig vet jeg inni meg at nettopp det å oppsøke avsides beliggende ting er jobben min. Ingen annen gjør det. Det er et ansvar jeg prøver å ta, men jeg skal innrømme at etter alle disse år burde noen ha tatt hintet; jeg blir ikke yngre. Uansett, det er så pass stor forskjell mellom manifestasjonene på KUK og Nils Aas at den tredje og usette trillingplaneten også fremstår som litt skummel akkurat nå. Jeg vil gjerne se den, men jeg tror nesten det må gjøres i ettertid, sånn at jeg kan få det gnidd inn hvor feil ute jeg har vært nå.
Fordi jeg vil si det høyt før jeg eventuelt blir motbevist: Det er faktisk, nesten uten unntak, to ting det dreier seg om for dette kullet. Enten et energisk, ofte hyper-ekspressivt og samtidskommenterende maleri, eller så foregår det digitalt, og da i hovedsak som dokumentariske videoarbeider. På KUK er disse tendensene nesten helt rendyrket, og nøkternt organisert side om side. Men – som foregikk dette etter en kosmisk logikk – det er nesten selvsagt mest å hente i den overraskende energiske mønstringen som foregår på Inderøy, selv om det langt på vei er de samme kunstnerne. Det er også der man mest legger merke til innbyrdes forskjeller og avvik. Jeg nevner i en fleng; Charlie Hay – som takket vare plasseringen over trappen er lett å overse på KUK, men som i overetasjen på Nils Aas setter selve grunntonen for hele utstillingen. Tenk old school sorthvitt-foto produsert i mørkerom med kjemikalier, tenk størrelse, og tenk over hvordan vi regelmessig tilrettelegger minnene våre. Ukarakteristisk introvert, men nettopp derfor et balansepunkt i en ellers svært ekstrovert sammenheng.
Jeg hintet så vidt til det tidligere, men faktum er at det jeg sitter igjen med etter så mye, i hvert fall tilsynelatende dokumentarisk, video, er følelsen av at videokameraet per i dag utelukkende er et instrument for å søke etter en faktisk sannhet. Arbeidene til Liz Dom er sånn sett typiske tidsmarkører som plasserer seg midt i den informasjonskrigen som litt etter litt kolonialiserer vårt indre liv, med et insisterende ønske om å finne stabile punkter i flommen av motstridende opplysninger.
Det er tatt noen utstillingstekniske grep begge steder, og kanskje særlig på KUK, hvor den nesten eksklusive miksen av maleri og video er flettet sammen hele veien slik at enkeltverker sjelden stikker seg ut fra helheten. En harmonisk balanse som er kastet helt ut av vinduet på Inderøy, hvor det første som møter deg er et portrett av statsminister Jonas Gahr Støre, og derfra destabiliseres absolutt all kontekst underveis. Kanskje det er et paradoks, men det gir mer rom rundt enkeltverker. Langt flere ting stikker seg ut, og jeg kan ikke la være å gruble over hvorfor og hvordan. Det er ikke gitt at noen av disse fremgangsmåtene bestandig vil fungere på den samme måten, men det er også noe typisk med det å senke skuldrene når man opererer et stykke utenfor sentrum. Det har helt klart vært en fordel, men jeg er ikke sikker på om en mer anarkistisk tilnærming ville falt særlig heldig ut inne i byen. Samtidig er det også sånn, at disse delene av en istykkerklippet utstilling fungerer optimalt hvis man får sett begge – og det er også en av grunnene til at jeg foreløpig ignorerer at det i selve verket er trillingplaneter.
Faktum er at hadde jeg bare sett den delen som er på KUK, ville jeg ha tenkt veldig annerledes om alt. Helheten var massiv, men jeg hadde vondt for å huske noe av det et kvarter etterpå. Kanskje med unntak av maleriet til Vilde Rudjord, eller Karl M. Nyborg, men som med alt annet er også det forsterket og forstørret ti mil lenger opp på kartet. Kanskje det bare er jeg som trenger følelsen av utilgjengelighet og en grad av faktisk kaos for å våkne til? Ikke at det på noen måte er uorganisert noe sted, men der er en distinkt temperaturforskjell mellom disse polene. Og det er uansett virkelig noe rart som foregår i alle disse rommene mellom de to dominerende, og samtidig døde medier. Maleriet, som regelmessig er blitt erklært dødt og irrelevant annethvert tiår gjennom hele 1900-tallet, helt frem til nå. Og video, som per def faktisk er et dødt medium, kun holdt i live av piksler og apper. Jeg kan ta feil, men jeg har ikke noen grunn til å tro at noen her har forholdt seg til magnetisk bånd og svære redigeringsdingser med forskjellige farger på knappene, når man enkelt kan ordne den slags på sin laptop over en cafe latte. Teknisk sett er det en avgrunn mellom disse fremgangsmåtene, men jeg aner en akutt politikk bak nær sagt hvert eneste arbeid. Enten det er om å vippse spenn til støtte for Ukraina, forholde seg til forskjellige chakra, eller registrere markedsliberalismens kollaps, så finnes det overlag en oppriktighet, som ofte setter poesien litt på vent for å prioritere mer presserende problemstillinger. Det er veldig lite som lukter surt her, og det kan se ut til at avgangsklassen kollektivt helt overser mulighetene til karrierestrategiske sjakktrekk, for hva slags karriere skal du ha når hele vestverden vil ende opp som Detroit når det postkapitalistiske samfunnet om ikke så lenge er en realitet? Det generelle fokus har, og det er ikke overraskende sett til hvor drastisk menneskeskapte katastrofer kan ramme svære landområder, forflyttet seg like plutselig fra diverse mer eller mindre etablerte underdiskurser av kunstnerisk virksomhet (the intersection between the private and the public, den egne psykosen som vedlikeholdt hobby, eller det å ha den kuleste jakken på en åpning), til noe langt mer konsentrert og to the point. Vi lever, som alltid, i interessante tider, men dette blir et spørsmål om kunstnerisk ansvar, og det er betryggende å se at det blir tatt alvorlig av de som nå forlater institusjonen for å gjøre den faktiske jobben. Like betryggende som det er å konstatere at den fortsatt vil bli gjort på så mange forskjellige måter.
Spørsmålet som utkrystalliseres i tider av uro pleier å være hva man skal bruke det å være kunstner til. Svaret er at det eneste rette er å bruke det riktig. Ingen annen kommer til å gjøre det. Det er også det eneste som teller. Det eneste som virkelig avgjør.
