
Redaktør Ingvill Henmo skriver i en leder i siste nummer av Billedkunst at OCA (Office for Contemporary Art Norway) med årets representasjon i Venezia «har beveget seg for langt bort fra sitt opprinnelige formål.» I samme nummer finner vi en artikkel der en rekke aktører kritiserer OCA, uten at noen andre enn Marthe Tveitan i OCA har fått uttale seg til forsvar for prosjektet.
Det er problematisk at kritikken av OCA kommer i Billedkunst som er eid av Norske Billedkunstnere, NBK. NBK er en interesseorganisasjon for norske kunstnere som først og fremst jobber for å skaffe kunstnere stipender og utstillingsplasser, og med tanke på hvor mye offentlig støtte billedkunstfeltet får i forhold til for eksempel litteraturfeltet, så fremstår dette arbeidet som lite vellykket i forhold til å heve billedkunstens status i den norske offentligheten. OCA er blant de første institusjonene i Norge der man har tatt alvorlig det faktum at det ikke automatisk er slik at kunstnernes ønsker sammenfaller med hva som på sikt er av størst faglig betydning, eller at simpelthen det å vise norske kunstnere er den beste måten å fremme norsk kunst. OCA utfordrer her kunstnerorganisasjonenes mangeårige dominans over definisjonsmakten.
I den andre artikkelen om OCAs program i Venezia uttaler professor i kunsthistorie ved Universitetet i Oslo, Øivind Storm Bjerke, at han «reiser til Venezia for å se kunst, ikke høre foredrag», og det har han selvfølgelig full rett til. At det kan være interessant og viktig kunst på Veneziabiennalen er det heller ingen tvil om, men biennalen er likevel først og fremst en utstilling som er ment for et stort ikkespesialisert publikum. Det som ikke kommuniseres i noe av kritikken som rettes mot OCA er at åpningsdagene av biennalen innebærer en voldsom konsentrasjon av kunstprofesjonelle fra hele verden. For disse er det selvsagt viktig å treffe kolleger, men det er og tradisjonelt en mangel på faglig innhold på et mer avansert nivå enn hva det offisielle biennaleprogrammet byr på. At OCA nå tilbyr nettopp et slikt innhold stiller faktisk det norske kunstfeltet i et svært positivt lys internasjonalt, og dette vil utvilsomt også gagne norsk kunst. I en debatt på Facebook skriver Ina Blom følgende:

«Det påstås at denne typen aktiviteter ikke har noe med kunst og kunstformidling å gjøre. Min erfaring er at biennaler og lignende nettopp er steder der det internasjonale kunstmiljøet samler seg rundt forelesninger og paneldebatter med intellektuelle toppfolk som mange i feltet forholder seg til. Siden OCA ikke fikk fatt i utstillingslokaler i Venezia i år er det vel flott at Norge i år er hovedleverandør av denne typen innhold til biennalen.»
OCA har presentert et program som både henvender seg til profesjonelt besøkende samt et lokalt, og globalt, interessert publikum, og dette bør ønskes velkommen som et kjærkomment og viktig bidrag til alt annet som skjer under biennalen. Det passer dessuten svært godt sammen med Bjarne Melgaards undervisningsopplegg på Università IUAV di Venezia. Begge prosjekter går inn og rokker ved selve den eventbaserte grunnstrukturen til utstillinger som Venezia-biennalen. Dette er et svært interessant faglig grep som fortjener bedre enn å bli mistenkeliggjort som forsøk på å bygge egne akademiske nettverk.
Å utelukkende fokusere på enkeltkunstneres synlighet i Venezia er et altfor snevert perspektiv. Lignende kritikk er også nylig blitt presentert i Bergens Tidende der også min egen artikkel fra Venezia i Dagbladet, torsdag 9. juni (undertegnede er i tillegg til å være assisterende redaktør for Kunstkritikk fast kommentator i Dagbladet) tendensiøst blir trukket frem som et argument for kritikk av OCA fordi jeg beskriver OCAs forelesningsrekke som «dristig», et ord som muligens var for negativt ladet for en tabloid kontekst som dagspressen. Dristighet er en dyd også når den forekommer i forbindelse med forvaltningen av offentlige kulturmidler, kanskje spesielt da.
Det er på tide at både kunstnere og kulturpolitikere hever blikket og innser at det finnes mange ulike måter å bidra til internasjonaliseringen av norsk kunst. Hvorfor kritiserte ikke Henning Warloe Bergen kunsthall for å arrangere en ekstremt smal konferanse om biennaler i stedet for villig å ta i mot de kommunale pengene Bergen kommune ønsket å spytte i en biennale? Her var man villig til å se at konferansen kunne være en internasjonalt viktig begivenhet selv om det ikke ble stilt ut et eneste kunstverk.

To år etter at Elmgreen og Dragsets kuratoriske prosjekt The Collectors ble regnet som en stor suksess både kunstnerisk og publikumsmessig, er det både kortsiktig og tendensiøst å si at OCA med årets program i Venezia «tilsidesetter kunsten». Henmo har helt rett i at det er «oppsiktsvekkende at det Norge bidrar med i selve biennalen ikke er kunst», men i positiv forstand. For to år siden var det den nordiske paviljongen alle snakket om under åpningsdagene. Det var kanskje ikke tilfelle at OCAs bidrag i år ble viet like stor oppmerksomhet, men det er fremdeles for tidlig å si noe om hvilke mulige konsekvenser et program som denne forelesningsrekken kan ha.
Man kan godt si at OCAs program under biennalen i år ideelt sett burde kommet i tillegg til en spektakulær norsk paviljong der en av landets beste unge kuratorer hadde satt sammen en gruppeutstilling med noen av landets beste unge kunstnere, og kanskje blir det det som skjer neste gang. Men da må først og fremst de offentlige tilskuddene økes til et nivå der dette blir mulig for OCA å gjennomføre. Alt i alt ser det ut til at vi i år har fått ganske mye for pengene.
Takk til Hilde Rognskog for svaret på min kommentar om OCA i Venezia. Her er et par kommentarer.
Styreleder i NBK Hilde Rognskog besvarer min kritikk av NBKs rolle i norsk kunstliv ved å påpeke at også jeg, som skribent og redaktør, har makt. Dette er selvsagt riktig, men jeg fremholder likevel at det de siste årene har vært en ujevn maktbalanse i norsk kunstliv, der kunstnerorganisasjonene i for stor grad har fått sette dagsorden. Og Rognskog har for øvrig misforstått min sammenligning med litteraturfeltet. Det er selvfølgelig ikke mulig å påstå at billedkunstfeltet får mer penger enn litteratur. Tvert i mot.
Det er dette som er problemet: den diskursen NBK m.fl. har lagt opp til har gjort billedkunstfeltet en bjørnetjeneste hvis vi ser på hvor mye plass som vies litteratur kontra billedkunst i norsk offentligheet. Interesse og respekt i den øvrige offentligheten påvirker hvor mye penger feltet mottar. Her gjenstår mye arbeid, og jeg mener at det ikke har eksistert tilstrekkelige alternativer til NBKs fagforeningspolitiske fokus. OCA er i ferd med å bli et slikt alternativ, og NBK bør gjenkjenne og være glad for at det nå finnes flere aktører som jobber for heve kvaliteten på norsk kunstliv. Dette vil gagne alle, selv om aktører som OCA, eller for den saks skyld Kunstkritikk, ikke har som sin primære målsetning å hjelpe norske kunstnere til å få utstillingsplasser.
Takk til Ingvill Henmo for svar på min kritikk av Billedkunsts dekning av OCAs offisielle program i Venezia. Den kom dessverre akkurat i det vi tok ferie, men jeg har uansett kun to korte replikker:
1. Ja, kunsten som stilles ut på Veneziabiennalen er ofte interessant, men jeg vil likevel stå fast ved at biennalen som utstilling, som følge av å være kuratert spesifikt for å skulle kunne presenteres for et stort, ikke-profesjonelt publikum, som utstilling ikke nødvendigvis er på et faglig nivå som egentlig er interessant for et profesjonelt publikum. Det er selvsagt alltid interessant å kunne se mange arbeider av mange forskjellige kunstnere på ett og samme sted, men det man ser på Veneziabiennalen er sjelden dagens kunst på sitt mest interessante.
2. Det er ikke helt riktig at det var Bergen kommune som «tok initiativ til biennalekonferansen.» Warloe tok initiativ til en biennale, og dette ble møtt med undring og skepsis fra det lokale kunstmiljøet. Jeg var selv på allmøtet der biennalen først ble diskutert, og at det endte opp med å bli en konferanse var fordi det lokale kunstfeltet var skeptisk til en biennale som kom på initiativ fra kulturpolitisk hold snarere enn fra kunstmiljøet selv. Så vidt jeg husker var det første som noen sinne ble sagt om kanskje å lage en konferanse i stedet for en biennale noe som ble kastet ut i en kommentar fra salen. Bergen kommune skal ha all ære for at man deretter «inviterte» Bergen kunsthall til å gjøre konferansen, men dette var nok en pragmatisk løsning mer enn det var et tilfelle av eksepsjonell kulturpolitisk kreativitet.
Til slutt vil jeg gjenta følgende hovedpoeng: Hvis OCA som norsk kunstlivs utøvende hånd i Venezia gjør et prosjekt på et høyt faglig nivå, uavhengig av i hvilken grad dette rent konkret presenterer norske kunstnere, så gagner dette til syvende og sist det norske kunstfeltet. Det fremstår som merkelig at Henmo og NBK ikke i større grad er villig til å anerkjenne det arbeidet OCA gjør på dette området.
Svar fra Norske Billedkunstnere:
NBK ønsker å svare på kritikken til Erlend Hammer og oppklare noen misforståelser i forhold til NBKs arbeid. Det er riktig som Erlend Hammer hevder at Billedkunst er eid av Norske Billedkunstnere. Imidlertid er Billedkunst et fagblad hvor vi er underlagt redaktørplakaten. Vår redaktør har redaksjonell frihet. Når det er sagt er det også viktig at Billedkunst speiler de diskusjonene som foregår blant billedkunstnerne i Norge. En åpen diskusjon om OCAs prioriteringer og formidlingsansvar er derfor berettiget.
At en åpen debatt skal være med på å diskreditere billedkunstnernes status i den norske offentligheten er urimelig. En redsel for å ta debatten ovenfor alle typer institusjoner vil være et større problem. At Hammer her påpeker at OCA utfordrer kunstnerorganisasjonenes mangeårige definisjonsmakt er direkte feil. Her stiller NBK seg tvilende til at vi har vært enerådende. NBK som organisasjon i forhold til både media, politikere og andre institusjoner tilsvarende OCA, er med på å forme et mangfoldig bilde av hva billedkunst i samfunnet skal være. Hammer har også definisjonsmakt. Påstanden om at billedkunstfeltet får mer offentlig støtte enn litteraturfeltet er nettopp en type forestillinger som er med på å undergrave billedkunstnernes status i samfunnet. Å sette støtteordninger innefor forskjellige fagområder med forskjellig formidlingsapparater opp mot hverandre, er uredelig og kunnskapsløst.
NBK er en organisasjon som skal ta vare på vår medlemsmasses faglige, økonomiske og sosiale rettigheter. At vi arbeider med å skaffe kunstnerne stipendier er for så vidt riktig, men ikke alle stipendiene er statlig initiert. De fleste stipendier er dannet ved kollektive ordninger.
Når det gjelder OCA som organisasjon er det nødvendig å se denne i en større sammenheng. Formidlig av billedkunst internasjonalt var tidligere ivaretatt av Utenriksdepartementet. Opprettelsen av en uavhengig, faglig begrunnet og kvalitetssikret internasjonal formidling av billedkunst var nødvendig.
Noen år etter opprettelsen av OCA ble NIFCA (Nordic Institute for Contemporary Art) nedlagt. Dermed oppsto et tomrom i forhold til både faglig diskusjon og nordisk utveksling av billedkunstnere og kuratorer. Det ser derfor ut som om OCA tok ansvar for det teoretisk og faglige tomrommet som oppsto. Også fordi Norge på den tiden, manglet både kunsthaller og en faglig forankret internasjonal diskurs.
I dette landskapet er forestillingene om hva OCA er og hva OCA bør være, svært forskjellig ut i fra hvilket ståsted du har. Utenriksdepartementet, Kulturdepartementet og ikke minst billedkunstnerne selv har muligens forskjellige ønsker for OCA. Hva OCA selv gjør, og hva som står i statuttene, er noe helt annet. Uoverensstemmelsen mellom ønsker og behov er derfor så forskjellig at det kan undregrave legitimiteten til OCA i fremtiden. Billedkunstnere i Norge fortjener å kunne orientere seg i en bred internasjonalt faglig debatt. Det er ikke sikkert at det er OCA alene, som ivaretar eller skal ivareta denne.
Den organisasjonen som skal formidle det beste Norge kan fremvise av billedkunstnere innefor et bredt spekter av internasjonale arenaer er i dag tilskrevet OCA. En diskusjon omkring formidling av faglige debatter, kunstfaglige valg, transparens og bruk av ressurser er høyst betimelig.
Takk til Erlend Hammer for innlegg om Billedkunsts kritikk av OCAs valg av program på Venezia-biennalen i år! Som kjent er OCAs bidrag under Veneziabiennalen i år ti forelesninger om Nansen-passet, og en workshop med Bjarne Melgaard. Sistnevnte fant sted før biennalen åpnet, og utstillingen som ble vist i juni med Melgaards og studentenes arbeider var resultat av deres private initiativ. De ønsket å vise kunsten sin.
Det er noen punkter jeg gjerne vil replisere på:
Hammer reagerer på at bare Marthe Tveitan i OCA har fått uttale seg til forsvar for prosjektet i Billedkunst. Og kanskje har Hammer rett i dette, flere kunne ha fått forsvare OCA her. Men forsvarerne har kommet til orde i etterkant, i Kulturnytt 21. juni både kl 8.05 og 16.50, i Morgenbladet, og nå på Kunstkritikk. Og debatten ruller videre.
Hammer skriver at det under åpningsdagene i Venezia er ”en mangel på faglig innhold på et mer avansert nivå”. Anser han virkelig at biennalens brede spekter av kunst ikke befinner seg på et faglig avansert nivå? Det er i så fall en oppsiktsvekkende holdning!
Hammer spør: Hvorfor kritiserte ikke Henning Warloe Bergen kunsthall for å arrangere en ekstremt smal konferanse om biennaler? Warloe kan nok svare på dette selv, men svaret er innlysende. Det var Bergen kommune ved kulturbyråd Warloe som selv tok initiativ til konferansen. Kommunen ønsker å etablere en biennale i Bergen, og Bergen Kunsthall fikk i oppdrag av kommunen å organisere en internasjonal konferanse for å diskutere biennaler som utstillingsform og diskutere planene for biennale i Bergen. Konferansen satte Bergen på kartet internasjonalt, og hadde nytte for de lokale planene om en ny biennale. Og var således en forbilledlig måte å forbinde det internasjonale og lokale, kunst og teori.
Er det å vise norske kunstneres arbeider den beste måten å fremme norsk kunst på? Hvis tilsvarende spørsmål hadde blitt stilt i andre fagfelt hadde det vært innlysende å si ja til dette spørsmålet. Hvilke forlag drar til bokmessen i Frankfurt med en foredragsrekke som ikke på noe vis er knyttet til litteratur eller til hva forfattere skriver om for tiden? Når selve kjernen for en kunstbiennale-deltakelse tas vekk, kunsten, kan det etter min mening ikke lenger kalles formidling av norsk kunst.
Foredragsrekken OCA arrangerer i Venezia, har ingen direkte forbindelse til norsk billedkunst utover å være arrangert av et kontor som har til oppgave å formidle norsk kunst i utlandet. Arbeider OCA da innenfor sine vedtekter? Jeg mener at de ikke gjør det. Å formidle norske kunstneres arbeider i viktige internasjonale biennaler er en av OCAs pålagte oppgaver. Hvis OCA skal drive på en vesentlig annen måte enn hva som er beskrevet i vedtektene, må man først endre disse.