Et Dukkehjem “ exploded version

Vingeteateret inntok Tou Scene i Stavanger i helga. Med en utvidet versjon av Et Dukkehjem, første gang vist på Hausmania i regi av Grusomhetens Teater i fjor. Det var en rystende opplevelse.

Av og til blir man satt ut av kunsten. God kunst kan være både minimal og maksimal, et lite barnevers eller et sjangeroverskridende gesamtkunstwerk, et enkelt bilde på en hvit vegg eller et hus som blir revet med hendene.

På Tou Scene sist helg ble vi utsatt for det sistnevnte, med en eksploderende versjon av Ibsens Et Dukkehjem. Med scener så groteske, vitale og humoristiske at de kan finne på å dukke opp overalt senere i tilskuernes liv, selv på dødsleiet, forestiller jeg meg.

«Det jeg savner i Norge er folk som inntar klare posisjoner. Estetiske posisjoner, politiske. Det er ingen klare fingeravtrykk», hevder regissør Vegard Vinge i et intervju med Norsk Shakespeare- og teatertidsskrift 3-4/2006.

Vingeteateret, Tou Scene, mars, 2007. Foto: kompaniet.

På Tou Scene i Stavanger fikk vi denne helga en sterkt utvidet versjon av stykket som første gang ble vist på Hausmania i fjor, og det var ikke bare fingeravtrykk som ble igjen, men hele kroppsavtrykk, avsagde hoder, bildesporene etter malende rasshøl, litervis med ketchup, melk og hudkrem – og en totalødelagt scenografi som måtte bygges opp igjen hver natt, til neste forestilling.

Det med klarheten var det riktig nok mange som hadde problemer med etterpå, og minst én hadde besvimelsestendenser underveis av den groteske handlingen og estetikken. En dansk gjest sa klart i fra at han ikke trengte mer av det samme som han allerede hadde så mye av på gata i København. Det synes jeg var et svært godt poeng. Men mest fordi at det bekreftet at dette utagerende dukkehjemmet hadde åpenbar aktualitet her på vår skandinaviske velstandsøy. I morgenavisene dagen etter leser jeg om den alvorlige økningen av depresjoner blant yngre menn, en av ti unge menn sliter nå med alvorlige depresjoner, påstås det, mot en av 100 for bare kort tid siden.

Vel. Det var utvilsomt snakk om radikale estetiske posisjoner, der hadde Vinge sine ord svært godt i behold. Personlig synes jeg også at de politiske posisjonene var klare nok og verdt all mulig refleksjon, selv om inntrykkskaoset etter hvert ble totalt.

For noe av det fineste med kunsten og estetikken er at den har eller får lov til å mene ganske selvsagte og naive ting om mennesker og samfunn, som i politisk mediedagligtale og svadanyhetsjag ville hatt dårlige levekår. Slik er det med Vegard Vinges Et Dukkehjem.

I omtalen forberedes tilskueren på følgende vis til forestillingens mulige innhold: «Forestillingen ser på konsekvenser av individets higen etter egen frigjøring. Ensomhet, aggresjon og fremmedgjøring i nyliberale systemer», antydes som prisen for selvrealisering i Norge i dag. Noras etterlatte barn spiser i denne versjonen sin egen dritt i ruinene av dukkehjemmet.

Vingeteateret, Tou Scene, mars, 2007. Foto: kompaniet.

Hele første del er spilt som et nydelig stilisert dukkehjem, hvor skuespillerne opptrer nettopp som dukker. Det er en estetisk nytelse av enkle grep og presis koordinasjon av lyd og bilde gjort med stor humor. Innholdsmessig er det Et Dukkehjem nærmest snudd på hodet fra Ibsens moral, som hardcore feminismekritikk like mye som kritikk av patriarkalske samfunnsstrukturer og familietradisjoner. Jeg har knapt sett noe som tar så pass risiko i forhold til kritikk av kvinnens posisjon og rolle i dagens familie og samfunn.

Alle dør på splatterfilmvis unntatt lille Bob, som sitter igjen på scenen og spiser sin egen dritt rett fra bleia. Vi tilskuere trodde vel da at stykket var til ende brakt, med stilfull teaterestetikk, leken Ibsensjonglering og tilgjengelig moral i en grotesk men enkel fortelling. Men det var da det begynte, som de sier.

For det lille barnet på nærmere to meter tok av seg bleia han, og naken som et tobeint rovdyr gikk han aldeles amok på hele scenografien, som ble revet bit for bit i noe av det villeste jeg har opplevd fra en scene noen gang. Min samboer trodde faktisk at det var skuespilleren som gikk bananas, lei av å være på Tou Scene og spille teater for oss, men det var snakk om et meget bevisst og særdeles radikalt vendepunkt i stykket, hvor sceneillusjonen brutalt ble revet ned.

Det var duket for en time med det mest destruktive kaos jeg noen gang har sett med egne øyne – og ikke på teve. Hvor første delens fortellende timing om Nora-familiens lodd ble til en eksplosjon om Nora-familiens barn og det moderne og frigjorte enkeltmenneskets kaotiske kamp med og mot verdens alle mulige ytre makter og indre demoner. Fremstilt gjennom en serie av brudd og avbrudd fra teaterillusjonen, fremhersket gjennom en kaotisk bruk av virkemidler og angstfylte scener.

Vingeteateret, Tou Scene, mars, 2007. Foto: kompaniet.

Det kunne bare gå en vei. Med en Ibsen-statue på hodet ramler til slutt lille Bob sammen i fosterstilling, og en Marsboer ankommer sammen med en puppebehengt Elvis, som melker seg syngende over lille Bob, utslitt nå, etter en times utagerende nachspiel på skuldrene av en moderne dukkeversjon av Ibsens Et Dukkehjem.

Her kan vi trygt bruke begrep som uren estetikk eller imperfeksjonens estetikk. Og knapt noe annet. Selv om dukketeater og timing er en del av estetikken.

Denne forestillingen er et kunstnerisk offer, både som idé og utførelse. Det er en teateroppsetning som består av et menneskelig dukketeater og en maskert kunstperformance, som bare den aller modigste kunstner ville tørre å begi seg ut på.

Oppsummert: De småborgerlige karikaturene i første del – overseksualiserte, pengefikserte og selvsentrerte dukker – ble i andre del til de mest kroppslige og utagerende aggressorer som tenkes kan. Et slags kaotisk destruksjonsbud på en mulig fremtid for våre barn…? Uansett en fortettet overdrivelse om vår egen kamp for å være et menneske i dagens samfunn, under press fra dritten fra alle mulige medier og notoriske sjarlataner i alle samfunnsmakter. Så naivt, så enkelt? Informasjonsbomben montert på et feminismekritisk Dukkehjem som avler selvforelskede og angstfylte barn til Det Norske Hus?

En tidligere versjon av oppsetningen ble altså vist i regi av Grusomhetens Teater på Hausmania i Oslo i 2006, og ble deretter kåret til «årets klassiker og beste scenografi» av Morgenbladets teaterkritikere i deres uformelle Gablerpris-kåring.

Vingeteateret, Tou Scene, mars, 2007. Foto: kompaniet.

I Tou Scenes programomtale stod det at forestillingen varer i 1 time og 45 minutter. Men de brukte 2 timer og 35 minutter på forestillingen fredagen og ti minutter kortere på lørdagen. Jeg tror vi fikk den maksimalt utvidete versjonen av Vingeteaterets Et Dukkehjem denne helga. Det er i grunnen en gåte at dette stykket kan spilles igjen tre dager på rad. Vinges Et Dukkehjem fra Tou Scene hadde for øvrig vært den perfekte teveproduksjon av et teaterstykke. Siden det neppe blir noe av, er det godt å kjenne at det er vi vestlendinger som av og til sitter igjen med auraen av noe helt unikt.

Vi kan konkludere med at vi har fått Vingeteateret i Norge, i tillegg til Baktruppen, Verdensteateret (med årets teateroppleving i 2005 – Fortellerorkesteret – også det vist på Tou Scene), Transiteateret, Tvangteateret, Sons of Liberty og få flere. Jeg vedder ganske mange flosshatter på at Vegard Vinge kommer til å prege kunsten og teateret i Norge i fremtiden. Stor honnør også til scenograf og skuespiller Ida Müller og skuespiller Gregory Nelson, visstnok alle er en Berlin-basert gjeng, samt lyddesigner Kristian Sagosen og lysdesigner Sverre Randin. Og takk til Tou Scene.

PS! To timer ut i søndagens forestilling skrek Bob i desperasjon ut at han var en så moderne regissør, og fortsatte med «det er lov å gå, det er lov å gå». Halvparten av publikum reiste seg og gikk, muligens fordi at de misforsto og trodde forestillingen faktisk var slutt. Bob løp etter ut i kafeen og ropte «ikke gå, Nora, ikke gå», og fortsatte forestillingens siste 20 minutter for halvtom sal.
PS!! For den nysgjerrige. I Jon-Roar Bjørkvolds bok, Vi er de tusener – norske musikkhistorier, finnes det en samtale mellom regissør og skuespiller Vegard Vinge og musikkprofessor Bjørkvold, som er interessant lesning og som du finner mer om på Ballades nettsider.

Diskussion