I Litauens hovedstad Vilnius ble den første konferansen til det nyopprettede Nordisk-baltisk forum for kunst- og kulturtidsskrifter arrangert 27.-28. april. Initiativtakerne til forumet er den uavhengige organisasjonen Artnews.lt, som både driver det litauiske nettidsskriftet ved samme navn, det engelskpråklige nettidsskriftet Echo Gone Wrong – som dekker kunstlivet i alle de tre baltiske landene: Litauen, Latvia og Estland – og kunstbokforlaget Artbooks.lt.
For Vaida Stepanovaitė, ansvarlig redaktør for Artnews.lt, og Vitalija Jasaitė, ansvarlig redaktør for Echo Gone Wrong, var motivasjonen for å opprette et slikt forum at de så et behov for å etablere sterkere og varige forbindelser til andre kunsttidsskrifter, for å kunne diskutere organisatoriske arbeidsprosesser og utfordringer, dele kunnskap og ressurser, og styrke regional og internasjonal publisering ved hjelp av gjensidig utveksling.
Hva som vil komme ut av dette nordisk-baltiske nettverket, er for tidlig å si. Men etter den første konferansen, hvor Kunstkritikk deltok sammen med det engelskspråklige estiske tidsskriftet A Shade Colder, den latviske kunstårboken WunderKombināts, det finske nettidsskriftet Edit, det islandske tidsskriftet Myndlist á Íslandi og Norsk Kunstårbok, er det tydelig at vi til tross for ulikheter publikasjonene og landene imellom, har mange sammenfallende interesser og utfordringer.
Særlig var økonomisk usikkerhet noe samtlige deltakere var opptatt av. Uavhengig av størrelse og fartstid, er alle forumdeltakerne avhengig av et lappeteppe av prosjektinntekter for å kunne finansiere arbeidet. Alle ønsket mindre økonomisk stress og mer stabilitet og trygghet, og var opptatt av å få en slutt på utnyttelsen av kulturarbeidere – også selvutnyttelsen. Eksempelvis kunne Artnews.lt fortelle at de for tiden har syv-åtte ulike prosjekter som holder dem gående. Til tross for sin posisjon i litauisk og baltisk kunstliv, har de ingen grunnleggende driftsstøtte.
Noen av oss fra forumet deltok i en panelsamtale om kunstkritikk på det litauiske Nasjonalgalleriet, som også kom til å handle mye om de økonomiske rammene. Etter at jeg hadde fortalt om situasjonen for kritikken i de skandinaviske landene, var det enkelte paneldeltakere som umiddelbart fikk lyst til å flytte til Norge. Og det er sant at vi er privilegerte i den store sammenhengen, med støttegivere som Kulturrådet og den private stiftelsen Fritt Ord, som har forståelse for tidsskriftenes og kritikkens viktighet, og med de eksisterende arbeidsstipendene for kritikere som Norsk kritikerlag har kjempet frem. Men tidsskriftene er fortsatt underfinansierte, og det er fortsatt vanskelig å livnære seg som kritiker, ikke minst i et høykostland som Norge. Det er dyrt å drive profesjonelt, slik vi i Kunstkritikk gjør, og det blir bare dyrere, så frykten for å måtte gjøre nedskjæringer er reell. Signalene fra de styrende myndighetene er ikke spesielt oppmuntrende – det ser ut til at det norske kulturlivet kan se langt etter det nye Kulturløftet som ble lovet da Arbeiderpartiet og Senterpartiet tok over regjeringsmakten i 2021.
Da den nåværende norske tilskuddsordningen Tidsskrift og kritikk ble etablert i 2019, var det forventet at det skulle følge med økte midler til ordningen. Men en slik økning kom aldri fra politisk hold, og dermed er kampen hard om de midlene som finnes – i underkant av 30 millioner, som skal dekke både etablerte tidsskrifter og tilvekst av nye initiativer. Interesseorganisasjonene Norsk tidsskriftforening, Norsk kritikerlag og Tekstallianse (et nettverk for litteratur, tidsskrift og kritikk på Vestlandet) har nå gått sammen om å sende Kultur- og likestillingsdepartementet et innspill til neste års statsbudsjett, hvor de fremmer konkrete forslag for en satsning på tidsskriftene.
For det første foreslår de å styrke avsetningen til ordningen Tidsskrift og kritikk med 30 millioner, altså en dobling av dagens budsjett, og 20 millioner mer enn hva Kulturrådet ba om i sin søknad til departementet for neste år. De foreslår også å øke antall arbeidsstipend til kritikere med 10 hjemler, i tillegg til de eksisterende 14, og vil ha en forskriftsfesting av lønnsvekst for stipendmottakere. Dessuten ber de selv om mer støtte, for å kunne styrke sitt arbeid for feltet: de vil både ha en økning av driftsstøtten til Norsk tidsskriftforening og Norsk kritikerlag, og at det innføres driftsstøtte til Tekstallmenningen i Bergen, som sikrer norske tidsskrifter effektiv distribusjon og formidling til folkebibliotekene, og som etter en flerårig oppstartsperiode finansiert av prosjektmidler trenger forutsigbare rammer.
«Skal kunstartene spille viktige roller i det norske demokratiet, må kunsten ikke bare produseres, men også diskuteres offentlig», skriver forslagsstillerne. De viser til statens ansvar for å legge til rette for en «åpen og opplyst samtale», som er stadfestet i det såkalte infrastrukturkravet i grunnlovens paragraf 100. De refererer også fra stortingsmeldingen «Kulturens kraft – kulturpolitikk for framtida» (Meld.St. 8, 2018-2019) og Ytringsfrihetskommisjonens utredning (NOU 2022: 9), som utdyper dette ansvaret.
Videre påpeker de at avisene i senere år har redusert sin kulturdekning kraftig, noe som betyr at mer av ansvaret for offentligheten rundt kunsten faller på tidsskriftene og på frilanskritikere. Samtidig som tidsskriftene og kritikerne i stor grad tar dette ansvaret, utgjør avsetningen til ordningen Tidsskrift og kritikk bare drøyt 7 prosent av den samlede pressestøtten som Medietilsynet forvalter.
At tidsskriftene tar et stadig større ansvar for kritikken og kulturjournalistikken er en utvikling som har pågått over tid. Eksempelvis var det at Norsk kritikerlag startet Kunstkritikk (som da het kunstkritikk.no) i 2003, nettopp en slik ansvarstaken. Ambisjonen da var å vitalisere kunstkritikken, og siden dengang har tidsskriftets skiftende redaktører lært opp og gitt utviklingsmuligheter for en hel generasjon av kritikere, ikke bare i Norge, men i Norden.
I dagens mediebilde er tidsskriftene avgjørende for at vi i det hele tatt skal kunne ha en seriøs offentlighet omkring kunst og kultur. Tidsskriftenes kombinasjon av aktualitet og fordypning, kunstfaglighet og samfunnsengasjement, og det at tidsskriftene åpner for andre stemmer og andre typer språk enn massemediene, er avgjørende for et fungerende demokrati. Dette gjelder ikke minst i de vanskelige tidene vi er inne i, preget av klimakrise, krig, økende ulikhet og antidemokratiske strømninger.
Jeg vil rette en sterk oppfordring til norske myndigheter om å følge opp forslagene fra Norsk tidsskriftforening, Norsk kritikerlag og Tekstallianse. Forhåpentlig kan disse interesseorganisasjonenes offensive innspill også være til inspirasjon for tidsskriftredaktører og kritikere i andre land – til å organisere seg og stille noen tilsvarende krav.
