The African Art Show på Oslo-galleriet Kunstplass [10] er en utstilling med en norsk, en svensk, en dansk og en portugisisk kunstner som bygger på et enkelt, provokativt og artig premiss: Man kan finne afrikansk kunst hvor som helst. Utstillingen er kuratert av Mohamed Ali Fadlabi, eller Cassius Fadlabi som han nå kaller seg, kjent for sitt bidrag til gjenoppføringen av den såkalte Kongolandsbyen i Frognerparken i 2014. Til grunn ligger en samtale Fadlabi hadde med den senegalesiske kunstneren Issa Samb, der sistnevnte påstår å ha registrert aspekter av afrikansk kunst også hos norske kunstnere. Hva er så dette særskilt afrikanske?
Leander Djønne stiller ut fem skulpturelle objekter der forskjellige verktøy er innfelt i solide trestykker. I et av disse ligger en flere tusen år gammel neolittisk flintøks fra Ténérere-kulturen i det nåværende Niger ved siden av en halvt forkullet samekniv med kunstnerens navn inngravert i bladet. Om det er det nærmest totemiske ved Djønnes skulpturelle «verktøykasser», eller påminnelsen om at alle kulturprodukter har sitt evolusjonære opphav på det afrikanske kontinentet som gir verkene deres «afrikanske» egenart er uklart.
Av de fire kunstnerne som har blitt invitert til å bidra har Tobias-Alexander Danielsson og Tiago Bom produsert nye verk til utstillingen. Sistnevntes bidrag er to grove gjengivelser av palmevekster i pappmasjé og et skjematisk maleri av en plante. Sara Christensen viser blant annet to lappeteppe-abstraksjoner med sammensydde, mangefargede tekstiler, mens Tobias-Alexander Danielssons seks Variables er enkle rutenett bestående av deler fra nettingkurver med fargesterke tekstiler surret rundt. Heller ikke her fremgår det hva det særegent afrikanske skal være; er det fargebruken, eller de bricolage-aktige materialsammensetningene?
Uten spesifikk informasjon om utvalgskriteriene blir The African Art Show et speil hvor publikum kan erfare sine egne stereotypier, sine egne forestillinger om presumtivt afrikanske stilistiske eller kulturelle særtrekk. Dette er et snedig grep, men i motsetning til enkelte kritikere som synes at det er kunstens fremste oppgave å fremprovosere slike tankeprosesser, mener jeg det er en lettvint strategi. Ved å delegere definisjonen av «det afrikanske» til kunstnerne og deretter til publikum, er det som om kuratoren ikke er villig til fullt ut å diskutere konsekvensene av det kontroversielle premisset som ligger bak utstillingen. Det er ikke helt ulikt taktikken Fadlabi og makkeren Lars Cuzner benyttet da de retrospektivt omdefinerte det beryktede prosjektet European Attraction Limited fra å være en re-enactment til å dreie seg om prosjektets egen resepsjon i mediene, da det stormet som verst.
Forestillingen om en enhetlig afrikansk kultur har vært fremmet av postkoloniale bevegelser som den franske Négritude og den amerikanske Afrosentrismen. Å stille det «pan-afrikanske» overfor utfordringer tilsvarende de som queerteorien har utgjort overfor feminismen – og det virker som ambisjonene for The African Art Show ligger i denne retning – er en spennende idé.
Påstanden om at det forekommer noe slikt som en afrikansk kunst som kan gjenfinnes hos ikke-afrikanske kunstnere er vanskelig fordi den på samme tid er konservativ (den postulerer eksistensen av en særskilt afrikansk kunst) og progressiv (den knytter det ikke opp mot noen gitt geografisk eller etnisk identitet, men noe som velges aktivt).
Det er kanskje for mye å forlange at The African Art Show skulle dementere eller bekrefte en slik påstand, og sannsynligvis helt urimelig å mene at kunsten bør være etterprøvbar. Tematikken er likevel så interessant at jeg håper Fadlabi stiller spørsmålet om det afrikanske som sjanger igjen, men at forsøket på å besvare det vil lodde dypere og være mindre vilkårlig enn denne gang.
Takk for fyldig kommentar. Vi lar den stå til tross for at vi egentlig ikke tillater anonyme innlegg, men legg gjerne inn kommentaren på nytt under fullt navn. Redaksjonen går av prinsipp ikke i dialog med anonyme skribenter.
ovenstående artikel forstår jeg ikke helt pointen i. det virker som om det havde været oplagt at benytte sig af muligheden for en dialog med kunstnere og kurator. en vis bitterhed og tydeligt råber skribenten om hjælp herigennem. på en meget uhensigtmæssig måde udelades hele referencens præcision på det groveste. men måske er dette generalt i en kunstscene (læs: norsk), som på overfladen kan ses som en kamp mellem synligheden af fulde navne. når der er langt at falde, skal man ikke vente længe på en hjælpende hånd til vejen.
ja hvem er jeg til at dømme.
men er the african show det blotte forsøg på repræsentere det der kunne være afrikansk kunst eller er det hele forsøget på at redefinere nationalteten til mere end et stigmatiseret udseende? når mennesker spreder sig, og verden har sin gang, så må vi ikke undererkende de enestående problematikker den bærer med sig. om det er fordi at Fadlabi er afrikansk tror jeg det havde været et ligeså væsentligt emne at tage op af alle andre nordmænd som ikke gør det. kig jer om? det er et skrøbeligt reference ramme at tage op og prøve at definere, men måske skal det slet ikke defineres på en sådan måde – tag en plads – det handler ikke om du er enig eller uenig i det du kigger på , men du må prøve at formidle hvad du rent faktisk kigger på!! sidstnævnte kræver viden, historisk overblik, samt et bredt referencefelt! ovenstående artikel indeholder i n g e n af delene!
og så lige et link til en artikel fra en dansk avis, information 13. august 2015 – http://www.information.dk/541798
alt godt,