Ikke fordi det lar seg gjøre å trekke noen konklusjoner, eller en gang hint om noe, ut av det, men det er noen demografiske fakta å forholde seg til som likevel gir en følelse av at man skjønner hvor dette bærer hen, lenge før man sett selve utstillingen. Jeg har selvsagt både rett og feil i denne antagelsen, siden det ikke vil bli forstått på den samme måten av noen annen, og dette uansett er og forblir den situasjon hvor man enten ser fremtiden lyse krystallklart, eller får alle sine mørke misforståelser bekreftet som korrekt informasjon. Og som alle andre skifter jeg ut alle jævla celler i løpet av syv år, så det er ikke gitt jeg ser en avgangsutstilling – eller noe som helst annet – på den samme måten jeg ville gjort i 2016, eller i det herrens år 2009, da det var helt vanlig at studentene av forskjellige grunner ble anmeldt til politiet. En veldig annerledes tid.
Det som i første rekke teaser intuisjonen min her og nå er også det som betyr aller minst utenfor mitt eget svære hode; det faktum at av tolv studenter er halvparten bættrimæ født i den perioden jeg selv gikk på Kunstakademiet i Trondheim. Fire av dem så dagens lys like før, to av dem i året rett etter. Ikke fordi jeg er sykt selvopptatt, krever respekt for de eldre, eller for å kontekstualisere meg selv inn i mystiske sammenhenger og oppsøke tidløse sfærer, men det gjør unektelig noe med perspektivet – jeg kan ikke noe for det. Min forståelse er forankret i omstendigheter som ikke lenger er der, og det faktum at de av oss som forlot studiet i 1992 verken kunne lese eller skrive etter fire år, og selv måtte finne ut hvordan å overbevise sosialkontoret om å gi oss til mat uten å gni det inn mer enn nødvendig hvor lite bruk et samfunn basert på markedets logikk har for samtidskunst. Shitposting var ikke en gang en greie, internett var science fiction, og ingen hadde telefon. Den gjengen her er langt bedre forberedt, vil jeg si. De ser til og med ut til å vite både hva det er de driver med og hvorfor.
Internasjonaliseringen slår og – her som ellers – ut på interessante måter. Mindre enn halvparten er fra Norge og bare en fra Sverige. De andre kommer fra Sør-Korea, Taiwan, Iran, Sør-Afrika og Irland. Et spenstig geografisk nedslagsfelt, som bare unntaksvis har noen som helst betydning i en verden hvor alle er folkeregistrert på internett. Et tilfelle hvor det faktisk har noe å si, er i arbeidet til Lin Pei-Han, hvor det gjøres felles sak av samenes kamp mot vindturbinene på Fosen, og at taiwanske borgere i Norge siden 2010 er blitt registrert med Kina som opprinnelsesland (seriøst, hva er det for jævla skit og hvorfor visste ingen av oss om det her?) Prosjektet, som ikke ser ut til å stoppe opp her, eller å la seg begrense av noen form for institusjonell verksforståelse, er også symptomatisk i det at en lavvo står sentralt plassert, i direkte nærhet til Astrid Ljungbergs ansamling av tjukke grå tekstiler som ser ut til å danne et brukbart sted å gjemme seg i 35 grader minus og full snøstorm. Trondheim i mars-april, sånn omtrent.
Plassert rett ved siden av hverandre understreker begge disse arbeidene noen svært sentrale føringer, både her og i samtiden ellers. Det er krig, ikke så langt unna, og trygghet og beskyttelse er relevante spørsmål. Praksisen til Joseph Beuys vil ikke bli irrelevant før hvert eneste nyfødt barn på planeten har lært seg å meditere, i to generasjoner, og effektene av hans eksempel ser foreløpig ut til å vedvare. Der er spor, bevisst eller underbevisst, overalt, av den slags arkaisk, magisk erfaring og praksis. Her manifesterer det seg like mye i så vidt forskjellige arbeider som Jørgen J. Wassviks behagelig pulserende elektroniske mørke, og Natalie Fields sabotasje av den vedtatte forståelsen av forholdet mellom mennesket og andre arter.
Sistnevnte kan og sies å være representativ for en annen merkbar tendens, hvor vedtatt forståelse generelt, i forhold til hva faen som helst, befinner seg under direkte målrettet angrep. Det tydeligste eksemplet er en videoinstallasjon over to rom av Mohammad Bayesteh, som – selv om det er vanskelig å helt følge med på noe av det, og direkte forvirrende å se seg selv projisert i sanntid over lag på lag av opptak hvor det er mye snakk og lite action – ser ut til å ta sikte på en foreløpig udefinert formidlingsform, lysår unna alle konvensjoner. For all del, jeg begynner jo, slik jeg innledningsvis konstaterte, også på alvor å bli gammel, og har saktens sett en god del drastisk plasserte videoprojeksjoner av folk som snakker om noe man ikke har sjanse til å få med seg – selv om man prøver å overleve alle de 18 timene det som oftest foregår – men det er første gang jeg oppriktig føler at noe så langt utenfor standardoppskriftene faktisk er i nærheten av å funke, og slett ikke er så planløst som det ser ut.
Jeg aner ikke hva som faktisk avhandles underveis, men jeg ser tid og rom revne, og det er sannsynligvis det underliggende ønsket om å bryte seg ut av det vi innbiller oss at vi vet som appellerer mest. En nerve og en ambisjon om å bryte opp som bestandig vil manifestere seg i den konteksten her. Det kan se ut til å være uunngåelig. Hvis der er noe som bestandig knytter avgangsstudenter sammen kunstnerisk er det denne intense miksen av rastløshet, uro og liten tålmodighet. Den er bestandig der, og for noen utgjør det drivstoff i flere tiår etterpå, men det slår selvsagt ut forskjellig. Jeg kan ikke huske å noensinne ha sett en slapp eller tilbakelent likegyldig avgangsutstilling, like lite som jeg kan huske en hvor det ikke spriker og trekker i alle mulige retninger samtidig som der unektelig er et betent senter i den temporære felles erfaringen av en kunstskole.
Det kan se ut til å ligge en uttalt bevissthet rundt dette gravitasjonspunktet i arbeider som Alma Mater av Aage A. Mikalsen – et konsentrert tilfelle av ikonisk apotekestetikk; like deler vitrineskap og alter, fylt opp med et sjenerøst utvalg antidepressive medisiner (Sobril, Zoloft osv.), og Verona Størseths Til stede – som jeg øyeblikkelig oppfatter som noe man kan fange spøkelser med, og den til nå uoppdagede forbindelsen mellom orgonboksen til Wilhelm Reich og Malevitjs sorte og hvite kvadrat.
Det mest energiske frasparket herfra er – som vanlig, holdt jeg på å si – den maniske, og mer eller mindre målrettede taggingen og skriblingen til Mikkel Marhaug. En allerede godt etablert fremgangsmåte for akselerasjon, som like mye handler om å oppnå en viss hastighet som det å utgjøre et møtested for impulser fra modernismens lange serie av konflikter og brudd. Det er litt som å stå foran det lange abstrakte partiet i Stanley Kubricks 2001 (enda et for lengst passert årstall), hvor Hal knekker sammen og spyr ut lagrede data som fargekodingen i en sykehuskorridor og den knirkende lyden av et pannebein som knekkes fra innsiden.
Som avgangsutstilling er det samlet sett over middels høy temperatur i lokalene, og det sier jeg ikke for å senke temperaturen andre steder, men fordi den slags har å gjøre med hva slags folk og til hvilken tid. Der er jo grunner til hvorfor det blir sånn og hvorfor noen spørsmål oppleves som mer akutte enn de gjorde før. Det begynner å bli lenge siden den regla om at kunst skal provosere og utfordre var et kulturpolitisk mantra for å bortforklare alt mulig rart innenfor institusjonen som klarte å forstyrre folk flest. Men avgangsutstillingene er fortsatt de mest presise måleinstrumentene vi har for å lokalisere hva vi er blitt og hvor vi skal med det. Bestandig nødvendige, mer sjelden med så mye energi bak alle disse forsøk til å kartlegge den verden vi trodde vi kjente.
